Hva faen er galt med bestemors bløtkake?

Jeg blir faktisk forbanna.

Her kommer Elin Reitan i Dagbladet og mener om hva som er bra nok konfirmasjon. Der noen familier leier festlokaler og

med eksklusiv cateringmat og søte fristelser fra et fransk konditori, inviterer andre til festligheter i stua. Her serveres det hjemmelaget mat og bestemors bløtkake.

Hvem faen er hun til å påstå at det siste ikke er det beste? Hvor mye koseligere er det vel ikke å ha konfirmasjonsselskapet hjemme med bestemors bløtkake enn en fancy kake ingen kan se er kake fordi overflaten er så glatt at det mest ser ut som plast?

Nei, vettuva, heller bestemors bløtkake og lokaler hjemme i stua hvis jeg får velge!

Jeg er så lei av er denne nedvurderingen av hjemmeselskaper, av det amatørmessige, hjemmesnekrede, enkle og litt skjeve. Og denne oppvurderingen av det profesjonelle, kjøpte. Altså denne nedvurderingen av egne evner, søken etter perfeksjon.

Altså, når blir folk lei – virkelig lei – av perfeksjon? Jeg synes det er drittkjedelig. Det er ingen sjel i perfeksjon!

Verdens beste!

Og dessuten; hvorfor settes det likhetstegn mellom pengebruk og inntekt? Selvsagt kan ikke folk med dårlig råd bruke mer enn de har, men den andre veien: Hvorfor antas det at folk med god økonomi bruker masse penger? Handler det ikke om verdier? Ikke..?

I min verden handler det nemlig om verdier. Om hva en trives med. Om hva en liker. Jeg skjønner meg ikke på folk som velger det dyreste bare fordi de kan. Har de ingen kjerne, ingen ryggrad?

Og når det kommer til gaver, ja da skjønner jeg meg ikke på folk som sjekker hva de har råd til og som gir gaver opp til pipa, bare fordi de har råd til det. Akkurat når gikk de glipp av symbolikken? Her snakker jeg om folk som har god råd, som ikke vet hva de skal gjøre med pengene sine, som synes at 10 000 er minimum – i tillegg til fest og klær – uten at de har noen god grunn for det. Hvorfor tar de ikke samfunnsansvar, men ser seg selv som en ensom øy der de kan gjøre hva faen de vil og så må alle andre godta at folk er forskjellige, og disse folkene som må godta er selvsagt de som har dårligst råd.. Disse folkene med altfor mange penger har fritatt seg selv fra den påvirkningen de har, isolerer seg i sin forestilling om at alle er ens egen lykkes smed og at de som knapt nok har råd egentlig har fortjent det, for egentlig handler det om svak vilje..

Reitan legger vekt på barna, på deres forventninger

Mye kan gjøres med kommunikasjon og åpenhet, også rundt familiens økonomiske situasjon. Å forklare barna hvorfor man prioriterer som man gjør er ofte en god måte å redusere uenighetene på. For ungdommene forstår mer enn du aner, men du kan ikke forvente at de skal forstå uten forklaring.

Jeg synes hun henvender seg til feil publikum. Det er de som er villige til å bruke flest penger som burde bli konfrontert: På hvilken måte tar du ansvar for barns opplevelse av å være inkludert, av å være som de andre?

Det jeg er enig med Reitan i, er at det er viktig å snakke om verdier. Hvorfor man velger som man gjør og hva det bunner i. For verdier handler lite om penger. Jeg vil heller si at pengebruken reflekterer verdiene man har.

Hva mener du?

Hvordan tar du samfunnsansvar?

Les også Du kan’kke servere taco til konfen!

 

~ Lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →