Juli, stans!

Det er noe eget ved denne måneden cirka midt i året. Juli som er så annerledes enn alle andre måneder i året.

Juli som er så fylt av forventninger, som er så gjennomført sommer, så annerledes enn juni der alt avsluttes med en forventning om å bli fulgt opp av noe bedre, det er bare stigning med juni, liksom.

For juli er en slags lang evighet, der ingen skole legger føringer, der ingen helligdager er plassert, der samfunnet ikke er lagt opp til gavehandling til én bestemt dag som forberedes og mases om et par måneder før.

Juli er romslig, nok av tid og plass.

For med en gang vi bikker august slutter folk å tenke «sommer» og noe i meg er redd for nettopp dét.

Hvorfor?

Jo, for august er sommer, for hvis man stadig lengter etter det som kommer og det som skal skje, så glemmer man hvor man er, hva man har og hva som er godt akkurat nå.

Og det er kanskje det som gjør at jeg holder igjen, at jeg tviholder på det gode jeg har nå, som familien er nå. Det tar så fort slutt, brått er vi styrt av skole og denne friheten der rammer en noe vi snekrer sammen sjøl, lite styrt av andre, forsvinner.

Og denne friheten som juli gir, vil jeg skal vare. Og spør jeg barna mine, vet jeg hva de stemmer for, så da er det avgjort.

Det heter juli nå, det er juli nå – og det skal fortsatt hete juli – lenge!

Juli uten sko

Hva er juli for  deg?

 

~ Lammelårtanker på Facebook ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →