Verdens viktigste begivenhet

Det største i verden er en cirka tre og et halvt kilos sak fordelt på omtrent femti centimeter – iallfall for den som har født saken, eller hentet den lille fra et annet land.

Verdens viktigste begivenhet er skrevet av Viktoria Lindberg. Det er en lettlest bok uten dybde, med størst appell til den som selv er gravid, som nylig har født eller som har lyst til å mimre tilbake til den gangen det var slik. Jeg har vanskelig for å forestille meg at boka appellerer til menn.

Jeg kjenner igjen karakterene fra diverse mammafora. Bokas fire nybakte mødre er forummødre i bokform. At boka er lettlest og ikke gir noe særlig å tenke over, ikke nødvendigvis et minus. Det gjør den mulig å lese mens en egentlig er opptatt med noe annet og den tåler avbrytelser (ammepauser?). Noen ganger er det deilig å lese ei bok som bare forteller en historie og ikke mer enn det.

De fire mødrene er:

Frøydis som er prinsippfeminist og opptatt av de klassiske feministsakene som at prostitusjon er kvinnefiendtlig. Hun fremstår som litt underlegen mannen, som om hun har komplekser på vegne av sitt kjønn. Hun er opptatt av kønnsperspektivet i barnebøker og hun nekter å hjelpe til når hun er i selskaper med mindre en mann har tilbydt seg det først. Frøydis sliter med ammingen og gir morsmelkerstatning, men skammer seg over det og skjuler det for de andre mødrene. Som akademiker og feminist slites hun mellom prinsippet om lik fordeling av foreldrepermisjonen og det hun faktisk føler for – de to er uforenelige.

Martine som er interiør- og jåledama med litt dårlig selvtillit. Hun mener, men vet ikke helt hvorfor og synes det er vanskelig å uttrykke seg. Hun vil gjerne gjøre andre til lags og er derfor forsiktig med hva hun sier når det gjelder temaer som kan skape konflikt, men samtidig har hun en tendens til å plumpe ut med ting.. Hun er romantisk-feminist, eller hverdagsfeminist som når hun og mannen har en «lik» fordeling av jobben med babyen etter han kommer hjem fra jobb.

Michelle som er alenemor og full av overskudd, som imponerer de andre mødrene. Hun sier selv at hun har en kaffelattebaby, i det ligger at faren er afrikaner – en kar som forøvrig ikke har oppholdstillatelse. Utover det spiller babypappan’ en liten rolle i denne romanen. Michelle sliter med å akseptere seg selv og fordyper seg derfor i babyen, som en ny start av seg selv. Hun er den mora som stadig oppdaterer Facebook og er en «likes-junkie». Mer enn de andre mødrene søker hun bekreftelse, særlig fra Cille osm er hennes motsetning, særlig hva utseende gjelder. Michelle fremstilles som litt dum, men snill og omsorgsfull (ikke like mye overfor seg selv som andre).

Cille som er kreftsyk, men som likevel klarer å skjule det for barselvenninnene sine. Hun er generelt en lukket person som ikke sier noe som ikke er gjennomtenkt. Hun sløser ikke med ord. Hvorfor kommer ikke klart fram. Hun har et litt negativt syn på ting, ser på seg selv som mislykket og sliter med tanker rundt egen død og hva som kommer til å skje med sønnen. Hun har en litt selvhøytidelig måte å være på, noe jeg antar kommer av at livssituasjonen hennes er alvorlig. Derfor reagerer hun med alvor på visse uttalelser fra andre, som ellers er lette og overfladiske.

Temaet som går igjen er hvilken betydning morskapet har; forvandles en til mor og forlater seg selv? Hva skjer med parforholdet og hvordan kan det vedlikeholdes; kommer babyen i veien for kjæresteparet? Hva skjer når en forsøker å tilpasse seg rollen som mor og skal samhandle med andre mødre?

Å bli mor for første gang innebærer mange forandringer. For den som har behov for å trekke temaer ut av boka er det nok å ta av. Jeg synes det er forfatterens jobb å gi meg temaene og det synes jeg ikke Lindberg gjør. Det blir for platt. Samspillet mellom mødrene kommer ikke ut til meg, det blir for mumlete. Det kunne vært beskrevet med humor eller med større alvor, men er noe i midten mellom de to. At den ene har kreft skulle en tro fikk mer plass, at det ga rom for litt mer refleksjoner hos Cille, men det er svært lett og luftig. Jeg tenker at det er urealistisk. Jeg vil ha mer!

Alt i alt: En helt grei bok og ikke mer enn det.

**

Liker du å lese bøker om folk i samme livssituasjon som du er i?

Ps!  Iløpet av sommeren har jeg planlagt å komme med omtale av tre anbefalte bøker som jeg har falt for. Alle er lettleste deilige sommerbøker som får fram smil og senker skuldrene. Jeg lover ingenting om når omtalene kommer, men følg med!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →