.. og så de fattige, da!

Disse hardstrevende, slitne menneskene som har altfor mye på gjørelista si oppdager plutselig at de ikke er alene her i verden. Den dårlige samvittigheten over egen pengebruk stiger raskt til overflaten når de hindres av en utstrakt arm – med kopp – i mylderet. Eller kanskje er det irriterende med den koppen.

Oppdateringer på fjaseboka fra folk som ligger juletiden inn gjør inntrykk på enkelte.

Det blir perspektiv på strevet når den ene tar det som en seier å sitte oppreist gjennom et helt måltid, mens den andre sukker og stønner over alle oppgavene han selv har valgt å gjøre.

På et eller annet tidspunkt detter vi. Den som ikke reiser seg opp selv, råtner til slutt.

Kathrine Aspaas skriver om sin juleskam. Nå er det ikke takt og tone å harselere med andres skam, men likevel: Hvorfor skamme seg, heller enn å handle, ressursrik som hun er? Jeg vet ikke, men budskapet når ikke helt inn til meg, hun har oppnådd så mye mer enn andre har. Å skamme seg selv er en ting; å bli fortalt at en bør skamme seg er noe annet. Den utenfrastyrte skammen er langt tyngre – og farligere fordi den treffer den indre skammen hardt.

Det er lett å gli inn i bitterhet, å tenke slemme tanker som at det kunne blitt et vakkert perspektiv på ting dersom hun forsøkte å leve mitt liv et par ukers tid. DA ville hennes sårbarhet muligens blitt snudd til styrke, til innsikt i hvor stor makt egne tanker har på følelser, og hvilken side av saken vi ser. Jeg er snill jente og skal ikke fortelle henne om mitt liv. Jeg respekterer andres sårbarhet og synes det er bra at Aftenposten ikke bare fokuserer på rikdom og kalenderhelter. Det er bare det at…

I denne bitre førjulstid dukker de fattige opp, som et slags alibi for geitene vi ikke kjøpte.

.. ikke mange kroner igjen ..

Vi må huske på de fattige, minner vi hverandre på, mens vi studerer hverandres kakehauger og nypyntede bord. Ikke alle har det like godt som oss, messer vi, som om de som har det fælt får det bedre av å bli syntes synd på. Så flink du har vært, roser vi, når folk deler sine gode gjerninger i sosiale medier.

Men hvem får det godt når det gode gjøres for å lette samvittigheten?

Hvem kan med stolthet ta imot,

når gjerningen gjøres i håp om å bli sett, om å få ros?

En virkelig god gjerning gjøres uten flomlys, uten snillhetsfakter, uten takk i retur. En god gjerning gjøres uten sjekk med kalenderen, for de fattige er fattige hele året.

Den kronisk syke er syk hele året.

Og hele året har du anledning til å hjelpe, til å bidra, til å være et likestilt og likeverdig menneske!

.. men uten flomlys som kan lette din samvittighet, faller kanskje vitsen vekk?

 Liker du innlegget? Del det, davel! Og sjekk ut alle lenkene. OBS! Hvis du ikke kommer inn på lenken til Aftenposten, finner du den antakelig via Aftenposten meninger på Facebook – via Fb vises lenker på Aftenposten som ellers er stengt for den om har lest åtte gratis artikler denne uken og som ikke har abonnement. 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →