Omtanke for etterlatte og pårørende

Det verste ingen kunne tenke seg at kunne skje, ble til virkelighet for nesten to dager siden. Vi trenger ingen kjente som var på Utøya eller i regjeringskvartalet, eller ha en relasjon til Oslo, for å kjenne på det uvirkelige og kjenne sorg, kanskje fortvilelse og sinne. Jeg tror kanskje sinnet kommer i etterkant.

Jeg tenker at nå og framover er det viktig å huske på at foreldrene til gjerningsmannen ikke skal lastes for det som har skjedd. De trenger vel så mye omsorg som alle andre som er nært berørt. Å vite at barnet sitt har drept minst 77 mennesker, kan jeg ikke engang tro at jeg kan forestille meg hvordan er. Jeg kan heller ikke forestille meg hvordan det er å se noen bli drept og vite at man selv er i livsfare eller å ikke vite om ens eget barn er drept.

Ikke alle har et trygt hjem å vende tilbake til, det må vi huske på, disse menneskene kan trenger ekstra omsorg fra andre . Jeg tror det er svært viktig å følge ekstra med på dem vi vet har vært direkte berørt av hendelsene i ukene og månedene som kommer. Det er ikke unaturlig om det kommer reaksjoner i ettertid, selv om personen ser ut til å klare seg bra. De som står rundt må ha øynene åpne og være oppmerksomme. Jeg tenker særlig på tanker om selvmord.

Vis omsorg, tilby konkret hjelp til mennesker i krise. Det er lettere å si ja eller nei til konkrete tilbud om hjelp enn generelle oppfordringer om å «si ifra hvis vi kan hjelpe». Og husk at sorgen ikke tar slutt når det er stille i mediene, sorgens styrke vil variere, men blir aldri helt borte.  Det gjør heller ikke behovet for omsorg og omtanke fra andre.

Vi må også være ekstra oppmerksomme på mennesker som ytrer beundring og anerkjennelse til gjerningsmannen, for de finnes. I en del tilfeller vil det være utvilsomt riktig å melde fra til politiet.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →