Sosiale mediers betydning i kriser

Sosiale media har vært viktige og livshjelpende mens henrettelsene pågikk.

På Twitter kunne jeg lese om de første skuddene, etterlysninger etter kjente og oppfordringer om å ta båter for å redde svømmerne og gi varme klær og tepper. Mange av dem som var på Utøya, sendte tekstmeldinger og la inn meldinger på Twitter og andre sosiale nettsteder. Jeg er ganske sikker på at det har vært med på å gjøre tragedien kjent mye tidligere enn den ellers ville blitt kjent, og dermed at politiet og lokalbefolkningen ble varslet og kunne hjelpe. Dette var før nettavisene publiserte noe som helst. Å sitte i min trygge stue og lese vitners, eller deres pårørendes, korte meldinger mens skytingen pågikk og de var i reell livsfare og så sine venner bli drept, var veldig rart. Jeg er alltid forberedt på at det jeg leser på nett ikke alltid er sant og slike meldinger høres ut som dårlige spøker, så det tar tid før det glir inn at det er reelt. Det er enda vanskelig å skjønne at slike ting kan skje i Norge.

Jeg er sikker på at uten engasjerte mennesker på Twitter og Facebook, ville tragedien vært enda større. Det er veldig heldig at mobilnettverket ikke var utslått disse timene og det første døgnet. Disse tekstmeldingene vil jeg tro bidrar i saken mot gjerningsmannen, det er ytterligere vitneforklaringer.

Det viser at sosiale medier ikke bare er sosialt, men også kan være svært nyttig.  

I tiden etter krisen, er det tydelig at mange finner trøst i å dele sine tanker, følelser og reaksjoner med kjente og ukjente på nett. På den måten virker sosiale medier og bloggene samlende og gir en oss-opplevelse. Det som har skjedd, rammer oss alle, å dele gir oss samhold og fellesskap.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →