Husmorterapi med nål og tråd

Jeg har alltid fnist litt for meg selv av dem som sier det er terapi å stelle i hagen eller vaske gulv. Terapi er så mye mer enn å fjerne seg fra en situasjon som ikke er ønskelig eller å gi seg selv en pause fra dagliglivet. Terapi er hard jobbing og ingen skurefille eller mopp er i nærheten av å stille utfordrende spørsmål slik en terapeut kan gjøre. Ei heller egner en rosebusk seg til annet enn å gi deg et stikk av dårlig samvittighet eller minne deg om at skjønnhet kan følges av smerte.

Langt unna terapirommet satt jeg nedsunket i en stol som krevde aktiv innsats for å komme opp av igjen. Rundt meg lå titallsvis av navnelapper og ull i glade farger som sammen skulle gi eieren varme og tilhørighet. Nålen, en skarp liten sak, lot tråden villig stikke den i øyet og utføre ordre. Hånden holdt og fingrene jobbet systematisk mens hjernen fløy en tur på egenhånd bort i tanker uten innhold et sted langt borte. Da bevisstheten kom tilbake fra flyveturen oppdaget jeg at plaggene lå merket og brettet pent langs stolens kant klare til å finne den nye hjemmet sitt.

Jeg vil ikke kalle den lille flukten terapi, men et lite friminutt ble det, effektiv timeout med merkbart og synlig resultat som gjorde meg roligere i kroppen og klarere i hodet. Effekt av en liten stund med nål og tråd har jeg ikke hatt tdligere og hva som var annerledes denne gangen vet jeg ikke. Er lærdommen at jeg burde sy navnelapper hver dag?!

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →