Mammas skrekk

Stemmene øker i volum, blir kraftigere og kommer nærmere, snart runder de hjørnet og snart skriker klokken slå meg av.

Snart må jeg reise meg, snart må jeg flytte meg nærmere, lengre bort fra den trygge flekken, nærmere det utrygge.

Masker av dødninghoder med rennende blod og halvtørket slim, døden på døren. Den dramatiske døden med skrekken som følge. Døden ingen ønsker seg, aller minst på døren klokken atten.

De trygge barna er kamuflert i plast, vekker angst og uhygge, skremmer andre enn seg selv. Et gufs fra føttene, karusell i magen, kulde i hodet, blod i kinnene, ben som ikke støtter. Øyne som vil lukkes, kropp som ikke orker, som ikke vil. Men som likevel gjør.

Det minste monsteret klarer ikke holde seg, slipper ut et lite fnis, og så en perlende latter. Skulle tro det virket avvæpnende, men et leende lik, virker mot sin hensikt. Jeg vil rive av skummelheten, kle fram barnet med de lyseste bustene verden har sett, få en klem, få det vanlige tilbake.

Jeg leverer ferdiglagede poser av snop og kjeks raskt fra meg, puster ut, tenker jeg klarer det en gang til, lukker døren og setter meg ned. En Halloween til og jeg blir tilvendt, min egen skrekk skal drepes, legges død. Neste år skal jeg tåle og tørre.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →