Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Live fra Gaza: Når krigen fryder oss

«Se bildene fra VGs fotograf: Sterke bilde» og «Bildene fra bussangrepet – se dem her!» lyder noen overskrifter i VG i dag, onsdag 21.11.2012.

Bilder og tekst lokker på oss og med tunge sukk og oppsperrede øyne klikker folk seg inn på artikler og videoer sendt fra Gaza – det er noe tiltrekkende i det grusomme; det skaper spenning å få med seg alt. Frydefull skremsel, det er så godt det ikke er oss!

Når oppdateringene kommer ofte og man kan se live-tv er jeg redd det til en forveksling kan minne om et tv-spill eller en krigsfilm med skuespillere. Vi ser på, men tar ikke innover oss hva vi er vitne til. Det er noe som ikke angår oss. Kanskje blir det for stort og uhåndterbart? Kanskje skyldes manglende engasjementet maktsløshet? Jeg håper det er slik og ikke skyldes manglende interesse.

Selv er jeg blant dem som liker å tro at jeg ikke tar dette innover meg, men jeg krysser fingre for at jeg klarer å scrolle raskt nok nedover nettsiden til å slippe ubehagelige scener. Jeg er kanskje unnvikende på dette punktet, men må være ærlig og si at konfliktene på Gaza-stripen er for stort, for voldsomt, og at jeg er for liten og helt klart har for lite kunnskap til å forstå noe av det som skjer. Derfor blir det også vanskelig å ta inn det nyhetene vil formidle.

Det jeg klarer å ta forholde meg til er boken til Mads Gilbert og Erik Fosse Øyne i Gaza. Hvorfor? Jo, antakelig fordi den er ren og jeg kan selv styre inntrykkene den gir ved å legge den bort når jeg ønsker det. Og kanskje nettopp derfor er det lettere å ta innover meg noen av de inntrykkene Gilbert og Fosse formidler: Det blir nærmere enn medias livebilder, kanskje fordi de er skrevet med et nærvær levende bilder ikke kan gi. Kanskje fordi det skrevne ord har fått distanse til hendelsene og således klarer å formidle det menneskelige i en krig.

De menneskelige kostnadene aner vi ingenting om når nyhetsbildene tvinger oss til å se det siste som er skjedd. Vi nøyer oss med dramatikken og overskriftene. Blir det nærmere enn det trekker vi oss unna, for det tåler vi ikke. Hva gjør det med oss å ha andres lidelser så tett innpå? Forandrer det noe i oss å se angrep live? Gjør det oss til passive, actionsugende empatiløse individer?

**

Hvordan forholder du deg til slike nyheter? Og hvor synes du grensen går for hva barna dine skal få med seg?

**

Om du ikke allerede følger bloggen min kan du gjøre det på Facebook eller via Bloglovin. Velkommen!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

8 comments on “Live fra Gaza: Når krigen fryder oss

  1. MandagsMor
    22. november 2012

    Jeg kjenner at jeg ikke kan «utsette» meg for slike nyheter for mye. Har sittet foran tv-en og plutselig begynt å gråte fordi scener med ødelagte liv ruller over skjermen. Da føler jeg meg liten og hjelpeløs, det blir for «stort» og uangripelig. Tenk om det var mitt barn, min familie, dette skjedde med? Det er ikke vanskelig å kjenne stor empati, det kommer av seg selv når mennesker lider, men hva skal VI gjøre liksom?
    Ofte synes jeg det blir for mye av sensasjonsjournalistikken. «Se her! Se her så fryktelig! Vi har bildene! Vi har filmet katastrofen!» Det inviterer oss til å bli meningsløse kikkere, men jeg tror faktisk at de fleste lar seg berøre.
    Ungene snakker litt om det som skjer i f.eks. Gaza. De får det med seg – men jeg observerer at de skjermer seg, akkurat som jeg gjør. De er jo forsåvidt store barn og skjønner at de må velge hva de orker å se på. Vi har snakket en del om det som skjer pga nyhetssendingene, og det er bra at de vet at det skjer. Likevel har de ikke godt av å få for mye av det. Hvorfor skal de også kjenne på hjelpeløsheten? Barn har så lett for å bekymre seg.

    Lik

    • Lammelåret
      23. november 2012

      Jeg synes mange av oppslagene er spekulative og at hendelser blir fremstilt på en slik måte at det til forveksling minner om film. Jeg tenker det er uheldig, det fremmer ikke empatien, akkurat – ikke så mye mer enn en godt laget film kan gjøre.

      Er enig i at vi må skape noe trygghet og rammeverk rundt unger som får med seg nyhetene, men hvordan gjør vi det når barna selv ikke ser ut til å være påvirket av det de ser?

      Lik

  2. villkatta
    22. november 2012

    Eg er nok ganske unnvikende når det kjem til krig og tragedier, for eg kjenner at kjenslene vert så sterke. Eg vert utruleg lett prega, særs når det er bilete av born! Eg må rett og slett skjerme meg innimellom, når inntrykka vert for sterke.

    Lik

    • Lammelåret
      23. november 2012

      Det er fornuftig å skjerme seg, synes jeg.
      En må bare passe på at en ikke gjemmer seg så bort i ens egen trygge verden at en blir døv og blind for ting som hender andre.

      Jeg synes det er lettere å engasjere meg og føle for folk i Norge, men er ikke sikker på hvorfor det er slik.

      Lik

  3. tuppelina
    22. november 2012

    når det kommer til midtøsten så har jeg skrudd av… dvs, sann nesten da… om det er noe på tv-nyhetene så skifter jeg enten kanal eller skrur av ørene for det. er det i en nettavis så går jeg ikke inn på artikkelen. jeg klarer ikke mer av det lenger… i går 13 drept av rakett på gazastripen, i dag 9 drept av selvmordsbomber i israel, forrige uke totalt 30 barn og mødre drept av rakett fra israel, og 27 skutt av hamas…. det er en endeløs repetisjon av helvette, og det har ingen ende…
    hat som næres av hat… menn som dreper noens sønn fordi deres sønn ble drept. en mor som roper ut og hyller allah fordi hennes sønn led martyrdøden og er nå en helt… og slik går det ut i ett…

    men de jeg føler for oppe i alt dette er barna og de mødrene som ikke ønsker krig. de som _virkelig_ er de uskyldige. men der igjen så får jeg så vondt av å skulle se/lese/høre mer om det at jeg klarer ikke det heller… sann alt i alt så leser jeg knapt nyheter lenger, for det er sjeldent det er noe nytt som gir meg annet enn vonde tanker.

    …så jeg er heller lykkelig uvitende om dagens fæle kriger, voldtekter, drap og bomber. jeg vet jo uansett at de er der, men det er nok vondt i livet, så hvorfor føye til mer enn nødvendig?

    Lik

    • Lammelåret
      23. november 2012

      «Repetisjon av helvete», skriver du, ja det er en dekkende beskrivelse. Det blir rett og slett overdose elendighet. Nyhetsreportasjer har sin form, men jeg skulle ønske det var medmennskelighet og mindre kalde fakta i slike saker. Det er først og fremst mennesker det handler om – og vi er ikke kalde.

      Er ellers godt med på tankegangen din og den siste setningen skriver jeg under på. Likevel kan jeg ikke la være å tenke at media har makt til å påvirke hvordan vi forholder oss til sakene de dekker og på den måten kan de styre hva vi fordyper oss i og ikke. Det engasjerer meg.

      Lik

  4. mirapisani
    23. november 2012

    OFF..! Jeg bare orker ikke. Kanskje er jeg ufølsom, men jeg rett og slett orker ikke å se. Det holder mer enn nok at jeg vet. Bildene og ordene kan jeg være foruten. ORKER ikke! Virkeligheten er mer enn stram nok. Orker ikke oppblåste bilder og beskrivelser. Neineinei..! 😦

    Lik

    • Lammelåret
      23. november 2012

      Tror vel ikke det handler om ufølsomhet, men heller følsomhet.
      Spørsmålet blir vel hva vi egentlig trenger, og hva slags informasjon, som er nyttig/nødvendig fra kriger og katastrofer, for at vi skal bidra og gjøre en innsats og ikke bare scrolle forbi det ubehagelige.

      Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: