Jeg har en drøm, har du?

Hun drømmer om at alle skal ha et fang å sitte på, noen å føle tilhørighet til og kjenne kjærlighet fra. Hun er voksen og ganske lang, spiller gitar og heter Signe Marie Rustad.

Rustad er en av mange som fortalte om sin drøm under arrangementet Jeg har en drøm på Protestfestivalen i Kristiansand lørdag 31.august. Det var en mektig kveld.

Å høre om sultkatastrofer i Afrika eller flykninger som dør under flukt med håp som eneste bærebjelke, er vanskelig å relatere til seg selv og egen trygge hverdag. Selv om mye ikke fungerer i Norge, er det likevel mye som fungerer så godt at vi tar det som en selvfølge. Faktisk har vi det så godt her i landet at dem som får mest vil ha enda mer og er ikke flau over det engang. Vi er bortskjemte.

Det ropes høyt etter frihet og at hver familie skal kunne bestemme mer over seg selv.  At enkeltindivider skal gis større makt og innflytelse til å kjøre seg selv på ræva ut i det blå. Fellesskapet er noe herk, det tros mer på hver enkelt persons evne til å ta gode valg for seg selv. Hvor blir det av tankene på alle dem som tar valg som skader andre mennesker? Det får konsekvenser for rike, velsatte mennesker som vil ha enda mer til seg og sine. Det gjør at bare den oppegående, sterke personen med godt nettverk vinner. Det gjør at skillet mellom sterk og svak, mellom fattig og rik forsterkes.

Det er allerede store forskjeller i bruk av helsetjenester, i levealder og sykelighet. Jeg opplever stadig at syke mennesker rakkes ned på, blir pådyttet skyldfølelse og ikke regnet som fullverdige borgere av samfunnet. Jeg står for at vi må bry oss om flere enn oss selv, at vi må gi av vårt overskudd (enten det er energi, penger eller andre ressurser) til dem som har mindre. Det handler ikke om veldedighet, men om menneskelige verdier. Det handler om å anse andre for å være like viktige som en selv, og at en selv er like verdifulle som andre er. Om vi virkelig mener dette og føler dette, tror jeg at vi handler annerledes og at samfunnet gradvis endres. Jeg tror mange problemer oppstår når vi ikke føler oss verdifulle, men mindreverdige, når vi ikke føler oss som en del av, men tilsidesatt og ekskludert. Det er da vi stiller spørsmål med vår verdi og blir selvkritiske på et destruktivt nivå.

Jeg har en drøm om det samme som Rustad men min drøm starter tidlig. Den starter når liv skapes, om den gravide og hennes forhold til partneren. Om vi starter så tidlig gir vi barn en god start, både som nærmeste omsorgspersoner og som samfunn. Barn som blir godt fulgt opp, slipper unna en del problemer andre barn får tidlig erfaring med og som former deres liv – også som voksne. Et godt samfunn er for meg et samfunn som har plass til alle, som ikke skyver mennesker som trenger fellesskapet mest fra seg – fordi deres liv er blitt formet av mennesker som ikke ville dem vel. Jeg drømmer om et samfunn med mangfold og der mangfoldet ses på som en berikelse, ikke en trussel.

Trude Helen Hole skriver bloggen Art of Living. Hennes drøm er at kvinner skal ses for den de er og ikke for deres ytre. Jeg er så enig, for når en bloggers fremste mål er å se ut som en barbidukke, da er vi på ville veier. Det er nesten ikke til å tro. Kvinner vil bli sett og ikke hørt, innleder Hole, og kaster av seg jakka, så jeg tenkte at jeg skulle stå sånn i 12 minutter, legger hun til mens hun kaster på håret og drar blusen ned slik at bh-stroppen vises mens hun sender oss et innbydende smil. Hun tar poenget med en gang! For det er slik mange jenter og kvinner viser sesg, som en kropp og lite hode.  Jeg er enig med Hole i at det er hvem vi er som først og fremst skal vises, og dernest kjønn. Ikke noe galt i å være kvinner, og vi har en egen verdi i oss selv som ikke skal ligne mannen, men da er det nettopp dette vi må vise først og fremst. Om puppen din er det første jeg ser, tror jeg at det er alt du er. Hole er en oppegående dame. Hun legger vekt på kunnskap og holdninger som fremmer menneskeverdet, slik jeg oppfatter henne gjennom utvalgte blogginnlegg og hennes Jeg har en drøm-bidrag. Fordi hun kritiserer dem som spiller på utseendet og menns dumhet, er det underlig at hun selv gjør det hun kritiserer ved andre. Hun jobber som modell, finnes det noe mer hjernedødt enn det? Det er ikke modellyrket som får meg til å tenke Smart dame!, på ingen måte. Hva tenker Hole om denne kontrasten? Det ville vært interessant å få svar på.

Stephen Muteba Kaumba er en av to grunnleggere av Refugee Aliance, som er en kristen hjelpeorganisasjon for flyktninger. Hans innlegg rørte ved meg. Hans personlige historie om år i fangenskap, om tortur, om håpet som livsbøyle og hvordan det ikke var der; det tredde seg innover meg. Det gjorde at jeg forstod litt mer at det er virkelige mennesker det handler om. Jeg vet jo det, men fra å vite på et mer overordnet teoretisk nivå til å forstå og ta innover seg, kan det være langt. Det blir fort for mye, for overveldende med slike sterke livserfaringer. Hva kan jeg gjøre med det? Hvordan kan vi brekke dette ned til hverdagen i verdens mest likestilte, navlebeskuende land?

Danske Anne Lise Marstrand-Jørgensen er forfatter. Hun tok for seg hvor dyrt det faktisk er å gi verdens befolkning rent vann og verdige sanitære forhold. Det er dyrt, ja, men i forhold til hva? Summen vi bruker på kosmetikk er i samme størrelsesorden, det viser at det ikke handler om muligheter, men om vilje og prioriteringer.

Det som kan være vanskelig er å vite hvor vi kan hjelpe, hvordan. Mange av oss har ikke lenger tillit til hjelpeorganisasjoner, fordi historiene om misbruk av pengene og korrupsjon har skremt oss vekk. Enkeltindivider gjemmer seg, vil ikke vise sin fattigdom. Hva gjør vi da?

Jeg har en drøm er et arrangement som gjorde noe med meg, satte visse inadvendte debatter i et nødvendig perspektiv. Fingrene løper raskt over tastaturet, jeg vil si mye mer. Jeg vil fortelle om fylkeslegen i Vest Agder som snakket om pasienten som lidende og ikke en vare, om Eddie Eidsvåg som drømmer om at vi ser mulighetene i hvert enkelt menneske og husker på at vi ikke skal begrense dem med vår lille tro, om Fugelli som drømmer om at Jesus og Mohammed skal gå hånd i hånd og at religiøse verdier skal få en plass i politikken uten at den gjøres til religion. Jeg skulle skrevet om Hallgrim Berg, Esben Esther Pirelli Benestad, Gunnar Stålsett, Per Ståle Lønning og om musikken som ble spilt, men jeg har allerede overskredet tekstlengden med det dobbelte og det er på tide å slutte. Nå er det nok. Jeg er full, men er i ferd med å tømmes.

**

Protestfestivalen er ennå ikke over, du rekker å få med deg flere arangementer. Sjekk ut morgendagens program på Protest.no. Les gjerne mitt første innlegg om festivalen: Protest og fest. Hvilke tanker gjør du deg om vår lille, trygge hverdag kontra traumatiserte flyktningers hverdag? Drukner du i mektige historier og rømmer inn i det nære, trygge?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →