Tiden jeg tar, gjør jeg til min – tanker etter et møte med en klok, voksen mann

En mann med hodet fullt av kloke tanker har pratet til meg mer enn en time, muligens en halv en til.

Han er bestefar, han er raus, han er kunnskapsrik, han er full av erfaring. Noe av den har han delt med meg. Han fortalte, nesten uten ord, at tiden jeg har er nå. Tiden kan jeg ta, ikke med stoppeklokke eller i form av kryss på gjøremålslisten min som indikerer tidsforbruket, men ved å legge det hele bort.

Tiden tar jeg når den ikke fylles med støy, men med mening. Jeg bestemmer.

Mening er nærmest et psykologisk grunnbehov, som styrer mange av våre handlinger. Uten mening, svekkes motivasjonen. Uten mening i hverdagen eller i arbeid, svinner vi hen, iallfall kjennes det slik for meg. Ved å søke mening, blir mening skapt. Det er en viktig livsingrediens.

Som mor har jeg direkte ansvar for flere enn meg selv. Noen ganger er det vanskelig. Jeg er krevende nok – for meg selv – og en del ganger (vel, som regel..) er det slik at jeg må prioritere meg selv for å kunne gi dem det beste i meg. Egentlig er det vel en umulig sak – å gi det beste av seg selv hver gang vi møtes – men noen ganger er det beste langt fra det som gir høyest status i sosiale medier. Det er bare akkurat tilstrekkelig. Det beste er samtidig det enkleste, noen ganger det mest krevende: Å være der, å være åpen og undrende istedenfor å være administrerende, oppfostrende.

Hvor ofte lytter vi bare? Hvor ofte observerer vi bare? Hvor ofte setter vi oppdragerrollen, og alle de andre rollene foreldrerollen innebærer, til side og lar barnet føre ordet?

Bestefaren på 70 lærte meg noe jeg allerede visste, men som så ofte skyves bort i glemselen, mens praktiske gjøremål overtar (eller tanken på dem):

Lytt!

Og han gjorde meg oppmerksom på at ting ikke alltid er som vi tror, eller som vi ser dem. Hva barn oppfatter og forstår, er ikke alltid det vi har forsøkt å lære dem. Unger lager sin egen kunnskapsmiks. Noen ganger blir det helt feil. Vi skremmer når vi vil trøste. Vi er for detaljerte når vi bør være generelle. Vi feilvurderer og gir informasjon de ikke er modne for. Vi glemmer å lytte og prater hodet deres fullt av frustrasjon.

Å lytte – så enkelt. Hvorfor er det likevel så vanskelig?

**

Den kloke bestefaren er Per Fugelli, som jeg har hørt på Nøtterøy Kulturhus 16.9.2013. Dette innlegget er skrevet i inspirasjon samme kveld og er ikke et referat eller en korrekt gjengivelse av hans poenger eller innhold i foredraget. Vektlegging og tolkning er min opplevelse og mitt ansvar. Andre kan trekke ut andre viktighetsområder. Dette var mine.

**

Klarer du å bare lytte til dine barn, uten innvendinger og korrigeringer?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →