Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Tiden jeg tar, gjør jeg til min – tanker etter et møte med en klok, voksen mann

En mann med hodet fullt av kloke tanker har pratet til meg mer enn en time, muligens en halv en til.

Han er bestefar, han er raus, han er kunnskapsrik, han er full av erfaring. Noe av den har han delt med meg. Han fortalte, nesten uten ord, at tiden jeg har er nå. Tiden kan jeg ta, ikke med stoppeklokke eller i form av kryss på gjøremålslisten min som indikerer tidsforbruket, men ved å legge det hele bort.

Tiden tar jeg når den ikke fylles med støy, men med mening. Jeg bestemmer.

Mening er nærmest et psykologisk grunnbehov, som styrer mange av våre handlinger. Uten mening, svekkes motivasjonen. Uten mening i hverdagen eller i arbeid, svinner vi hen, iallfall kjennes det slik for meg. Ved å søke mening, blir mening skapt. Det er en viktig livsingrediens.

Som mor har jeg direkte ansvar for flere enn meg selv. Noen ganger er det vanskelig. Jeg er krevende nok – for meg selv – og en del ganger (vel, som regel..) er det slik at jeg må prioritere meg selv for å kunne gi dem det beste i meg. Egentlig er det vel en umulig sak – å gi det beste av seg selv hver gang vi møtes – men noen ganger er det beste langt fra det som gir høyest status i sosiale medier. Det er bare akkurat tilstrekkelig. Det beste er samtidig det enkleste, noen ganger det mest krevende: Å være der, å være åpen og undrende istedenfor å være administrerende, oppfostrende.

Hvor ofte lytter vi bare? Hvor ofte observerer vi bare? Hvor ofte setter vi oppdragerrollen, og alle de andre rollene foreldrerollen innebærer, til side og lar barnet føre ordet?

Bestefaren på 70 lærte meg noe jeg allerede visste, men som så ofte skyves bort i glemselen, mens praktiske gjøremål overtar (eller tanken på dem):

Lytt!

Og han gjorde meg oppmerksom på at ting ikke alltid er som vi tror, eller som vi ser dem. Hva barn oppfatter og forstår, er ikke alltid det vi har forsøkt å lære dem. Unger lager sin egen kunnskapsmiks. Noen ganger blir det helt feil. Vi skremmer når vi vil trøste. Vi er for detaljerte når vi bør være generelle. Vi feilvurderer og gir informasjon de ikke er modne for. Vi glemmer å lytte og prater hodet deres fullt av frustrasjon.

Å lytte – så enkelt. Hvorfor er det likevel så vanskelig?

**

Den kloke bestefaren er Per Fugelli, som jeg har hørt på Nøtterøy Kulturhus 16.9.2013. Dette innlegget er skrevet i inspirasjon samme kveld og er ikke et referat eller en korrekt gjengivelse av hans poenger eller innhold i foredraget. Vektlegging og tolkning er min opplevelse og mitt ansvar. Andre kan trekke ut andre viktighetsområder. Dette var mine.

**

Klarer du å bare lytte til dine barn, uten innvendinger og korrigeringer?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

18 comments on “Tiden jeg tar, gjør jeg til min – tanker etter et møte med en klok, voksen mann

  1. Refleksjon på livsvegen
    17. september 2013

    Så viktig det du skriv her..

    Takk!

    Liker

    • Lammelåret
      17. september 2013

      Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg foredraget hans, det gir tankeføde. Slike påminnelser er gode å få, lett å glemme i en travel hverdag. Takk for at du leste!

      Liker

  2. Morten Besshø
    17. september 2013

    Livsvisdommen fra en bestefar …
    Lurer på om neste generasjon vil få gleden av det samme?

    Liker

    • Lammelåret
      17. september 2013

      Det skulle vært flere unge der i går, hans budskap har ingen alder, krever bare stillhet og åpenhet.

      Liker

  3. Cecilie
    17. september 2013

    Han kunne jeg virkelig tenkt meg å høre, glad for deg!
    Og gode tanker å ta med videre i uken.
    Klem sendes din vei, akkurat… NU! 😉

    Liker

    • Lammelåret
      18. september 2013

      Mottatt!

      Dette er andre gang jeg hører Fugelli på en måned og jeg er ikke ferdig, for å si det sånn.

      Liker

  4. Casa Kaos
    17. september 2013

    Så heldig du er som har fått lytte til Fugelli. Han er en meget klok mann.

    Om jeg lytter til mine barn? Ja, det gjør jeg. Jeg elsker å virkelig lytte til dem og prøve å forstå hvordan ting henger sammen i deres rare verden. Jeg vil faktisk dra det så langt som å si at akkurat det er noe av det morsomste med å ha barn 🙂

    Liker

    • Lammelåret
      18. september 2013

      Det er bra! Jeg tror at dette er en tid som blir mest verdsatt hos de små, og hos oss. Det er så lett å være mer opptatt av mine beskjeder og informasjoner at deres verden blir overstyrt. Deres oppfattelse av ting er skjørt, krever uorganisert tid.

      Liker

  5. ToPlussTre
    17. september 2013

    Den traff! Nei, jeg tar meg sikkert for liten tid til å bare være stille og lytte. Tenker på det ganske ofte, faktisk! Det er noe med alt som skal gjøres, ordnes, organiseres, fikses… samtidig som man skal prøve å være mentalt tilstede…

    Det er lettere å kaste ut ti tusen spørsmål i stedet for å vente på at ordene kommer av seg selv. Men jeg prøver! Og ganske ofte blir jeg overrasket over hvor mange fine, rare og faktisk ganske så komplekse tanker som surrer i hodet på en treåring.

    Liker

  6. Ann Judith
    17. september 2013

    Per Fugeli er i sannhet en klok mann, ja. Så heldig du var, som fikk høre på ham:)
    Det er vel en grunn til at vi har fått TO ører, men bare én munn;)

    Liker

    • Lammelåret
      18. september 2013

      Skulle noen ganger hatt lås på leppene (men da hadde jeg vel snakket i halsen..).
      Fugelli er en flott mann!

      Liker

  7. fjellcoachen
    18. september 2013

    Å lytte er en livstidsøvelse, kanskje aller mest når det gjelder våre aller nærmeste.. Tror det viktigste er at ungene (og partner for den del) forstår at vi har et oppriktig ønske om å lytte, selv om vi ikke fikser det hele tiden.

    Liker

  8. Mormor
    18. september 2013

    Jeg kan vel bare si: Klarer fortsatt ikke det, til en hver tid.
    Men det er stadig under utvikling .)
    Klem 🙂

    Liker

  9. TreTette
    18. september 2013

    For et flott innlegg! Som den folkehelseforkjemperen jeg er kan jeg ikke si annet enn at Fugelli er en ekte superhelt, på så mange måter. Selv ønsker jeg å lytte til barna, se dem, forsøke å møte dem der de er. Men det er vanskelig, og særlig dersom det går lang tid mellom hver gang jeg kan være alene med en av dem. Når jeg ikke trenger å fordele oppmerksomheten på to, eller tre. Og stadig vekk lar jeg meg imponeres over de refleksjonene et lite hode klarer å gjennomføre. Det er fint å få være en del av. 🙂

    Liker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggere like this: