For barnas skyld

Jeg har tenkt på foreldre i sosiale medier. Hvorfor er ikke flere kritiske til hva foreldre deler om seg selv?

De fleste jeg kjenner vokste opp med foreldrene vi visste lite om. Vi kjente dem godt som foreldre, de var ikke Truls og Siri, men mamma og pappa, stort sett forutsigbare og kjedelige. Vi kjente dem gjennom foreldrerollen, ikke som privatpersoner, som noens kolleger eller noens beste venn.

I dag kan unger vite masse om foreldrene sine. De kan lese deres innerste tanker – bare de finner frem til rett nettsted. De kan lese kjærlighetserklæringer til dem selv – på riktig url. De kan lese andres meninger om dem – og halvparten av alle truslene de får. De kan lese om selvmordsforsøk, om seksuallivet, om følelser for eksmenn og om spiseforstyrrelsene og om hver kalori de putter i seg.

Ikke minst kan de se bilder av mamma i trusa, se hver overtrente muskel, se hver nyrispede stripe på armen, se positurer som er unaturlig å se mamma i.

Åpenhet er bra og gjør livet lettere for mange, men åpenhet har også sin pris – som vi ikke alltid vet hva er.

Trenger ungene virkelig å vite disse tingene?

For barnets skyld: Er det ikke bedre å holde igjen med betroelser, og åpenheter i iveren etter å forandre verden, eller bare for å få flere klikk og annonsekroner?

~~

Er det virkelig bra å vite alt dette? Er barnas perspektiv undervurdert? Kan det blir for mye offentlige betroelser?

 

Hva tenker du?

~ Lammelårtanker på Face og Insta ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →