Endelig ødelagt!

Det er ikke til å komme bort fra at sofaen er skjevt besittet, en krok er min: mammakroken!

I sofaen ligger det mange år og mange hår – nei ikke hår, forresten. Den har blitt sittet i mange år! Og hoppet i og trampet i, men ikke av meg.

Ikke helt frivillig har jeg måtte ta innover meg at visse knirkelyder og ørsmå brak ikke er av det gode slaget. At sofa med sjel også kan kalles utslitt gjør meg vel ikke til mindre en interiørdame? For tiden skal alt ha preg av slitthet, noe velbrukt med historie, bortsett fra at man ikke kan kjøpe historie i ting, men selv må gi tingene historie. Som vår sofa.

I sofaen vår har jeg ligget med diger mage to ganger, en mage med katt på toppen. Jeg har hatt besøk av mennesker jeg ikke lenger har kontakt med, jeg har hatt besøk av mennesker som ikke lever lenger. Jeg har ammet mitt første barn i den sofaen. Sofaen har vært vår første eiendel kjøpt sammen. Sofaen er bare en ting, men en ting med biter av vår historie i seg.

Det er visst «takk for innsatsen» og inn med en ny; den gamle sofaen har en usjarmerende, upraktisk grop i seg som ikke lar seg rette opp på kommando.

Jeg er ikke så veldig nostalgisk av meg og lar meg lett kjøpe av lekre bilder i skjønne omgivelser. Med dårlig utviklet evne til å se helhet i et rom og minimal interesse for å studere interiørblogger og -magasiner, er jeg en enkel og antakelig lettsolgt kunde av det slaget selgere elsker. Vis meg et lekkert rom og jeg kjøper alt det inneholder, inkludert den slappe katten og blomstene på bordet! Putt en mann i bildet og jeg tar han og! Han får sikkert plass i et skap eller i en fotskammel, som elskeren i esken.

Hvordan er det med deg: Har du en elsker i skapet?

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →