Om bortføringsrisiko: Naive eller overbeskyttende foreldre?
Er verden mer utrygg eller er ondskapen kommet til overflaten, det vil si avisenes redaksjoner?
Den siste tidens kidnappinger og forsøk på dette røsker tak i foreldres grunnleggende bekymring for sine små og litt større barn. Vi har kanskje hatt mistanke om at kidnapping først og fremst er noe som forekommer i amerikanske filmer og ikke der vi bor, men nå må denne idéen opp til revurdering. De siste tiders avisoppslag skremmer og jo nærmere man bor et av de stedene slikt har skjedd, jo sterkere tror man at man må vurdere å endre på regler og rutiner.
Vi vil ikke risikere, men kan vi unngå risiko? Er det ikke alltid slik at det ligger en slags risiko for at ting vi ikke vil vite om kan skje? Hendelser blir mer skremmende når media tar tak i de, for det er som om det som skrives om blir virkelig fordi det får skrift på seg. Er det ikke rart?
Fordi forbrytelser som disse kidnappingsforsøkene får publisitet i media kan det ha en viss smitteeffekt på andre syke sjeler og på den måten kan vi oppleve flere slike forsøk i tiden som kommer. Samtidig vil denne informasjonen føre til mer oppmerksomme foreldre, i tillegg til at vi kanskje blir overbekymret og unødig begrenser friheten til barna. Det er ikke bra.
Det ville vært dumt å ikke høre på politiet når de anbefaler at unger ikke går alene, men alltid sammen med noen. Samtidig kan vi spørre oss: Hvor lenge skal vi fortsette med dette?
Er friheten blitt mindre siden august? Er redselen for hva som kan tilstøte barna overdreven? Risikoen for kidnappingsforsøk er antakelig større enn den har vært, men likevel liten. Ved å passe for mye på barna risikerer vi kanskje heller å gjøre dem til passive, engstelige individer enn vi redder dem fra skumle menn (og damer?). Man kan spørre seg hva konsekvensen for samfunnet blir ved de to alternativene.
Jeg mener det er viktig at vi ikke tar fra ungene tryggheten ved å ferdes i nærområdet, eller å gjøre dem passive ved å kjøre dem overalt. Vi må heller lære dem å ta forholdsregler dersom noe skulle skje.
Likevel: Det kan være vanskelig å gi slipp, den dårlige samvittigheten er kanskje større ved å gjøre for lite enn ved å gjøre for mye?
**
Relevante artikler: Forholdsregler mot frykt, Ser ingen klar sammenheng i bortføringssakene, Min datter ble funnet i tide,
**
Tidligere har jeg skrevet Nervøse mødre og slappe unger
**
Ps! Hvis du vil er du velkommen til å følge bloggen min via Facebook, du finner meg her. Det hender jeg tipser om innlegg skrevet av andre, så følg med! Del gjerne innlegg du liker med andre!
Om Anne-Helene
11 kommentarer på “Om bortføringsrisiko: Naive eller overbeskyttende foreldre?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Jeg tror det alltid er lurt å være forsiktig, lære barna å ta forhåndsregler. Ikke gå alene på øde strekninger, og i såfall snakke i mobilen mens de går, helst gå to og to. De må si ifra hvor de skal, og når de ventes hjem.
På den andre siden er det umulig å helgardere seg også, så vi som foreldre burde ikke nevne det hver gang de går ut døra.
LikerLiker
Hva tenker du er lurt med å snakke i mobilen? Vil ikke det stjele oppmerksomheten fra andre forhold som er viktigere å være oppmerksom på?
Det er vanskelig å finne balansegang mellom nøktern informasjon og å skremme barnet. Å si ifra hver gang barnet forlater huset tror jeg kan skremme ungen.
Det er et viktig poeng du tar fram: Vi har aldri noen garantier.
LikerLiker
Jeg er en tilhenger av å tilegne barn strategier. De må vite hva de skal gjøre om en situasjon skulle oppstå. Et slikt mediekjør som kommer i kjølevannet av slike hendelser er nok med på å skape unødig engstelse hos noen av oss. Men når det blir så systematisk og så omfattende som siste ukens hendelser har vært synes jeg det er viktig at man er litt ekstra på vakt.
At barn og ungdom ikke skal ferdes ute alene synes jeg egentlig er en god regel, men nå har jeg et barn som er voksen og ett som er avhengig av tilsyn og ledsager hele tiden så jeg bygger konklusjonene mine litt på antakelser (men også litt på erfaring fra barne- og ungdomstiden til hun som er voksen).
LikerLiker
Det er klart man blir ekstra oppmerksom/bekymret etter så mange hendelser den siste tiden.
Men vi kan ikke beskytte ungene til enhver tid. Vi må slippe opp på kontrollen etter hvert som de vokser til, om enn så vanskelig det er. Vi kan ikke gå rundt å være skeptiske og mistenksomme hele tiden. Men vi kan heller ikke bare være godtroende og naive. Det er den balansegangen, ja…
Å snakke med ungene om forhåndsregler tenker jeg er lurt, men ikke at det er et konstant «mas» om det hele tiden. Og hvilke regler man har, er vel litt avhengig av barnets alder og miljøet man bor i (folksomt/øde, opplyste gater/mørke, distanser osv)
LikerLiker
Veldig veldig enig. Dette er sider av saken jeg også funderer på. jeg vil ha en trygg unge. Samtidig som jeg som foreldre skal føle meg trygg også når åtteåringen går aleine fra skolen eller ferden på egenhånd i nabolaget.
Takk for god kommentar hos meg på dagens innlegg. Jeg har skrevet et langt svar til deg der.
LikerLiker
Huff, ja… Med all lykke og glede ved å bli foreldre følges dårlig samvittighet og bekymring…
Har foreløpig så små barn at jeg har rimelig kontroll på dem, men har allerede begynt å grue meg til at de skal farte rundt på egenhånd..
Likevel starter vel prossessen med å gjøre dem trygge allerede nå: lære dem å tenke sjøl, ikke gi etter for press, unngå å la seg lure eller følge strømmen. Men dilemmaer dukker opp i hopetall: For vi lærer jo ungene våre at de skal høre på voksne..? Hva da med han som ruller ned bilvinudet og ber dem hoppe inn?
Hufff igjen… Mister nattesøvnen av mindre.
LikerLiker
Man skal jo være forsiktig. Men går man og er konstant redd, så blir jo alt satt på hodet. Disse overgriperne er ute etter å utøve makt, så da sier det jo seg selv at de får det som de vil, enten de har klart å lokke til seg noen eller ikke.
Håper du får en fin og bekymringsløs helg Lammelåret. 🙂
LikerLiker
Jeg har vært forholdsvis avslappet til det hele, tenkt at mine barn er rimelig beskyttet med at vi bor i her ute i skogen og at dette er slik som man ofte hører om og ser på tv, men ikke opplever selv..
så skjedde det noe som gjorde meg veldig oppmerksom. Forrige uke ble 10 åringen til venninnen min stoppet av mistenkelige voksne som ville ha han bort til bilen, han ble redd og syklet hjem og opplevelsen ble mye snakket om, skrevet om i lokalavisen og barna våre snakket om det. De kjenner gutten det var snakk om og sammen ble vi litt redde alle mann. Min 13 år gamle sønn, som er forholdsvis avslappet til vanlig kom til meg og snakket om opplevelsen og fortalte meg at vennene hadde snakket seg i mellom om at de skulle gå sammen, og hvis noen stoppet dem skulle de sykle bort eller bare løpe om de ble mistenksomme. Jeg syns det var fint han satte fokus selv, at ungdommene hadde snakket sammen om dette og vi foreldrene har også snakket med barna våre. Hva mer får vi gjort? vi har nok prøvd å advare dem mot å gå alene, og alltid melde fra hvor de er og når de kommer hjem/frem, men samtidig er det viktig å ikke gjøre dem for redde. Vanskelig balansegang.
Jeg våknet fra nattevakt i går og hadde fått sms på tlf om at sønnen var syklet til en venn, ringte han og fikk ikke svar og det var nok til at panikken bredte seg,…så tok jeg meg i nakket og sendte en sms, fikk svar og forsto at det var ok,..bare flaut å svare mamma på tlf med masse venner rundt, .. men kjenner at jeg er reddere enn før. Dette gjør noe med oss, både unge og gamle, og det er bra at det er fokus på det, men overhysteri tjener ingen. Men det er veldig lett å bli hysterisk mor..:)
LikerLiker
Veldig viktig tema du tar opp der. Jeg bor på et lite sted, og i fjor var vi plaget med denne ene hvite varebilen som kjørte rundt da. Brev ble sendt med hjem fra skolen, advarsler ble gitt, og kommunens vaktmester ble meldt inn flere ganger stakkars.
Som sagt, så bor vi på et lite sted, men det kryr av unger. Vi lar hverdagen gå sin vante gang egentlig, med et litt ekstra påminnelse om å ikke snakke med fremmede eller å gå alene. Ungene er er veldig flinke til å ta vare på hverandre, og uansett hvor i nabolaget ungene er, så er det en eller annen forelder som kan se de ut av vinduet sitt.
Som det står skrevet over her, så nytter det ikke å overbeskytte barna. Og hvis vi stadig minner de på hvilke farer som lurer, så tror jeg vi skaper redde og utrygge unger.
LikerLiker
Huffda, stakkars vaktmesteren! Det er jo gjerne slik at vi ser det vi leter etter og med litt nervøst bakteppe blir mye skummelt og overfortolket.
Så bra at du fortsetter med bloggingen din! Jeg har lurt på hvor du har blitt av.
LikerLiker
Vanskelig balansegang, har både gode og dårlige erfaringer fra barna var yngre, og de dårlige tror jeg ikke at jeg kunne forutsett før de oppsto. En litt humoristisk historie til slutt, fra en sommer da 16 åring kom hjem altfor seint i forhold til avtalen (og jeg hadde sovnet i rett tid). Jeg møtte henne i døra på tur inn da jeg akkurat hadde stått opp, og lurte på hva i alle dager dette var for slags tull? Hun smilte fra øre til øre og svarte: Men mamma, jeg har jo lovet å ikke gå alene hjem i mørket, så jeg ventet til det ble lyst og jeg fikk følge!
Det kan gå bra også 🙂
LikerLiker