Om de virkelig heltene og hvem vi beundrer
Det er liten tvil om hvem vi skal beundre og hva slags prestasjoner som skal til for å bli utnevnt som helt. Å bestige Mount Everest eller K2 er en sikker billett. Hvorfor er det aldri mennesker som sliter i hverdagen, men som likevel klarer seg som beundres?
Det ER stort å bestige fjell få andre klarer. Jeg forstår beundringen. Det er liksom obligatorisk å beundre slike folk som får til noe helt spesielt. Jeg synes også dette er flotte idrettsfolk, men det blir så fjernt fra min virkelighet at interessen ikke er særlig stor – med mindre dette er folk jeg kjenner.
Gleden over andre folks suksess; jeg lurer på hva den forutsetter. Når går gleden over andres framgang over til å bli misunnelse? Når står vi ved deres side og når vender vi dem ryggen? Når bryr vi oss ikke?
Jeg lurer på hvor viktig gjenkjennelsen er og når gjenkjennelsen snur fra å være empatisk til å bli fordømmende og avvisende. Jeg har liten tro på at noen bare er empatiske og aldri fordømmende; at noen bare er motivert av godhet og ikke vil ha noe i retur. Den som tror det om seg selv tror jeg har manglende dybdeforståelse av menneskets natur og seg selv.
En av dem jeg beundrer mest er alenemor for to. Hun har bare klatrer sine personlige fjell, og dem har det vært mange av. Hun har en sykdom som begrenser henne på en måte som er vanskelig å forestille seg uten å ha erfaring med det selv. Jeg har sjelden sett en så ekstremt stor takknemlighet og evne til å omskape det dårlige til noe bra, som det hun har. Livet hennes setter mitt eget i perspektiv. Og det gjør at jeg leter etter de samme egenskapene i meg selv. Det hender jeg finner noe som ligner.
I beundringen kan det ligge et ønske om å oppnå det samme selv, eller bli like flink som den andre. Ofte tror jeg beundringen av idrettshelter handler om at heltens prestasjoner er så fjernt fra eget liv at det er ingen, eller liten, sannsynlighet for å oppnå det samme selv. Da er det liksom greit at andre er suverene.
Å beundre en hverdagshelt som kjemper hver dag mot en mektig fiende, som sykdom kan være, er å ta innover seg at det kunne vært en selv som var syk. Det er svært skremmende for mange. Fordi det skremmer tror jeg fordømmelse kan oppstå. Det er lettere å holde avstand til det som skremmer enn å forholde seg til det, fordi det innebærer å kjenne etter og ta en nærmere titt på seg selv og sin egen utrygghet.
Ved å fordømme den andre og samtidig hevde seg selv, skapes avstand til egen sårbarhet. Det er lett å mene når livet er trygt og det ikke gjelder seg selv. Det er noe annet når en rammes sjøl.
Jeg beundrer folk som ikke er som meg, men som har helt unike måter å mestre på. Jeg beundrer aldri hele mennesker, men bestemte egenskaper de har. Det er hvordan vi mestrer de hverdagslige utfordringene som virkelig betyr noe, for det er hverdager det er flest av.
Ingen klatrer K2 hver dag.
**
Har du helter?
**
Følg gjerne bloggen min på Facebook eller ved å bruke Bloglovin’ Du kan også fylle inn epostadressen din i et felt på høyre side av bloggens framside, så vil du få melding hver gang bloggen blir oppdatert.
Ps! Du kan stemme på bloggen min, som er nominert til Årets mest velskrevne mammablogg på Foreldremanualen!
Om Anne-Helene
10 kommentarer på “Om de virkelig heltene og hvem vi beundrer”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Mange av mine helter og heltinner er de som har møtt motgang og likevel reist seg, eller kjemper videre på tross av. Jeg har blitt lamslått over den livsgleden og omsorgen kronisk og alvorlig syke kan vise. Det synes jeg er sterkt!
Dette skjønte jeg ikke da jeg selv var frisk. Men så var jeg også veldig ung. Kanskje ville jeg han skjønt mer av det i årenes løp uansett, men å ha vært så på «innsiden» av utenforskapet som jeg føler de siste årene har vært, det tror jeg gjør noe medmeg.
Jeg synes jo det er beundringsverdig med mine friske venninner som sjonglerer barn, jobb, hjem og familie også. Men jeg tenker at de har kanskje flere valgmuligheter enn andre likevel. Hva vet jeg?
Ekstreme prestasjoner bør i alle fall ikke være det viktigste vi ser opp til. Prestasjonssamfunnet har allerede kommet for langt, og jeg vil litt vekk fra individualisering og tenke mer på kollektivet, menneskeverdet, verdighet oss i mellom.
LikerLiker
Det hverdagslige slitet er noe annet enn engangssliting som man velger selv. Kanskje det handler om at vi er ulike og at det hverdagslige er en større belastning for noen enn for andre?
Enig i at det er beundringsverdig med folk som tilsynelatende får til alt!
Oss-tankegang er viktig, samfunnet er altfor prestasjons- og presentasjonsfokusert. Vi glemmer at vi er en del av helheten (samfunnet).
LikerLiker
Enig med deg – jeg er lei av prestasjonssamfunnet, at det blir en evig kamp om å synes, realiseres til det nesten overdrevne, man vil beundres og anerkjennes og for all del ikke ha et kjedelig liv! Anerkjennelse og beundring er jo egentlig naturlige mennesklige ønsker, men på hvilket plan? Og «alt» blir legitimt nå, det verste eksemplet er alle jenter som kler av seg for blader, musikkvideoer etc. Veldig mange av de jentene som er akseptert som stuereine av vårt samfunn, har man f.eks sett nesten nakne på forsida av Mann eller noe. Uten at noen ser at det faktisk ligger en problemstilling i dette fenomenet. Og om man påpeker nettopp det, ja, da er det med en gang «jantelov» og ikke minst «misunnelse». Er SÅ lei av det!
De som bejubles og lovprises i offentligheten, er faktisk dem som gjør det vi trenger minst (og ikke mistolk meg på dette, men innse at det er sant når alt kommer til alt): idrettshelter, skuespillere, musikkbransjefolk og underholdningsbransjen generelt. Vi har filmpriser, idrettspriser og musikkpriser. Hva med «Årets hjelpepleier, kategori deltid»? Eller «Årets norsklærer»? Alt handler om å synes og utmerkes, og har du gjort det stort i utlandet som NORSK (jfr Kon-Tiki/Oscar/Golden Globe-hysteriet) så er du jo nærmest for en helgen å regne. (Jeg synes sånne priser er helt meningsløse, men det skjønte dere vel….)
Veldig, veldig bra og viktig innlegg – i en tid der den viktigste i hele verden er «ME, MYSELF AND I».
LikerLiker
‘Misunnelse’ og ‘jantelov’ er hersketeknikker, ikke argumenter. Når folk konkluderer med det blir diskusjonen raskt avsluttet for min del, med mindre jeg er i usedvanlig engasjert diskusjonshumør.
LikerLiker
Min bestemor er min helt. Fra hun ung måtte hun ta seg av 5 barn + at hun hadde senil svigermor boende i huset. Bestefar reiste på fiske i mange måneder om gangen. Den gangen hadde de ikke telefon som kunne informere om at en var i live, så usikkerheten må ha vært enorm.
De som takler den tunge hverdagen er de som er de største heltene. Det er langt flere hverdager enn festdager.
LikerLiker
Bestemoren din høres absolutt ut som ei heltinne, sotengelen!
LikerLiker
Jeg har møtt mennesker som har en hverdag der det sikkert føles som de klartrer K2 hver dag, og neste dag står de opp og gjør det samme en gang til. Disse er mine helter. Mine helter er ikke kjent, men de er noen av de mest beundringsverdige menneskene jeg vet om.
Og du; gratulerer med nominasjonen hos Foreldremanualen:)
LikerLiker
Gratulerer du óg!
Ser at du skriver på bloggen din at du føler du leker med de store og det er slik jeg også føler det.
Noen av de menneskene som klatrer K2 hver dag møter du i bloggserien min.
LikerLiker
Jeg følte meg truffet av innlegget ditt. Jeg kjente meg igjen. Kjente meg igjen i den kampen det er til å få hverdagen til å gå rundt. Kjente meg igjen i den evige kampen med sykdom (migrene, og nå denne magen). Kjente meg igjen i alle kampene, alle slagene man møter. De som dytter deg ned til avgrunnen. Hvor du blir liggende inntil du finner styrke til å reise deg og begynne kampen opp enda en gang. Jeg kjenner meg igjen i det…
Men, hadde du kalt meg en helt hadde jeg ledd av deg. For det er ikke slik det føles. For stort sett så føler man seg mislykket fordi man ikke klarer å mestre livet like enkelt som alle andre. At det er en grunn til at alt skjer med en selv, og ikke med alle andre. Det er bare slik det føles.
Jeg ser personer rundt meg. Personer som kanskje ikke har hatt de samme kampene som meg, men som har kommet seg dit de er i livet ved egen hjelp. De er mine helter. De som skaper sitt eget liv slik de ønsker å leve det. De som er sterke nok til å ikke bry seg om hva verden mener, og heller bare følger sin egen sti. Sin egen drøm. De er helter for meg!
LikerLiker
Jeg tror vi skal ta fram helte-følelsen oftere. Kanskje det gir oss et lite energitilskudd som gjør det lettere å mestre det tøffe?
Jeg har også en beundring for folk som intuitivt forstår hva som er riktig og som følger det. Jeg prøver å finne de egenskapene i meg selv.
LikerLiker