Barnet mitt puster ikke!

Til side for meg, halvveis bak ryggen min, ligger han.

Hjertet mitt vrir seg, kroppen følger etter og i et blindt øyeblikk er han borte. Munnen min puster med åpent gap, hjertet dunker hardt.

Panikken legger seg; han er ikke borte, han er ikke død. Jeg ser han, huden er lyserød, kinnene myke, han forsvinner ikke.

Blikket mitt slipper ikke. Uten meg er han ikke. Uten meg oppløses han som en drøm når man vekkes.

Jeg slutter å puste, slutter å spise, mister fokus. Jeg våkner midt på natten, velter nattbordet midt mellom søvn og våken tilstand, roper, fekter, desperasjonen setter fart på pulsen.

En rolig hånd legger seg varmt på skulderen min, en enda roligere, men insisterende, stemme snakker til meg. Stemmen forteller meg at barnet sover i sengen sin, at jeg ikke mistet han, at bråket kommer fra meg selv. Den rolige hånden stryker over meg, hjelper puls og pust ned til et vanlig tempo, gjør at jeg våkner nok til å forstå at det bare var en drøm. Babyen min sover. Gjennom alt bråket jeg lagde. Han er nok en engel.

~^~^~

Jeg triller tur med det døde barnet mitt, tenker folk må se hvor dum jeg er. Hva tror jeg? Hvorfor søker jeg ikke hjelp? Hvor er panikken min? Men, den er der – dypt inni meg ligger den og ulmer.

Jeg er veldig lang, skyver vognen foran meg og har ikke vendt meg til at hendene alltid må holde fast i noe, at de aldri noensinne kan henge rett ned igjen. Hendene er like fulle som resten av meg er, helst vil jeg bare slippe taket og løpe hjem igjen, men jeg forstår at jeg ikke kan. Jeg må fullføre runden jeg har bestemt meg for, men jo lenger jeg fjerner meg fra hjemmet, jo mer vokser frykten for at noe er galt, for at jeg bare kan slippe alt og gi opp. Jeg er bundet til hjemmet, bundet til den lille med rosa kinn, som kanskje lever mer enn meg. Om et år får han kanskje lys lugg, som meg.

Panikken bryter gjennom når avstanden bak meg øker. Er det livet mitt jeg legger igjen? Jeg vet ikke noe om å være mor, har bare en selv. Jeg er ikke «mamma», det er hun – den eneste av sorten. Skrekkslagen kommer jeg på at den lille kan bli sulten og kreve brystet, hva gjør jeg da?!

Føttene setter opp tempoet, tankene tar sats, jeg snur når jeg tror ingen ser meg, redd for at noen skal tro jeg bare har tatt dette barnet, at jeg må gå derfra uten. Redd for at noen skal se hvor liten og udugelig jeg er –  i håp om at noen skal se meg, fortelle meg, være hos meg; bare si at alt vil bli bra, at jeg klarer dette her!

Jeg småløper hjemover, undrer meg over hvor rolig en baby kan være, hvor lite han smittes av min uro. Kjenner en hamrende redsel for å snuble, for å bli liggende og se vognen gli fortere og fortere fra meg ned bakken mot veien, den som aldri har mer enn femti meter mellom hver bil. Jeg tror ikke jeg takler dette her, det blir for stort, for mye.

Jeg sier ingenting når mannen kommer hjem, spør tafatt hvordan jobben var i dag, venter ikke på svar. Noen timer senere våkner jeg av pupper som bly, av knirk fra en nyfødt. Han er min, han vil ha meg. Jeg er bare redd. Jeg vet så lite. Jeg er så alene.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →