Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Jeg er misunnelig

Hvis man kritiserer noen som har en livsstil som ikke er sunn, får man raskt høre at man er misunnelig, som om det er et argument for noe som helst. I mine øyne er dette rett og slett hersketeknikk.

I kommentarfeltet til Casa Kaos sitt innlegg

Prosjekt uperfekt – jantelov og misunnelse?

skriver Kari Løvendahl Mogstad fra bloggen

Lykkelig som liten

.. som er seksbarnsmor og jobber som fastlege (hun vet altså godt hva hun snakker om!)

– misunnelse er forøvrig en av tabuene vi fortsatt sliter med tror jeg.

Det er fortsatt en «forbudt» følelse å kjenne på, og får vi mer anerkjennelse for det så tror jeg det kan være frigjørende for mange av oss:-)

Jeg tenker hun har rett.

Å kjenne på misunnelse tror jeg alle gjør mer eller mindre, iallfall innimellom. Jeg gjør det.

Litt av Casa Kaos’ bloggprosjekt handler om å formidle at du er god nok som du er og det unger trenger mest av alt er foreldre som bryr seg og som tillater at ungene utfolder seg. Å være foreldre handler ikke om flotte kaker, nystrøkne skjorter eller om å ha det strøkent til enhver tid. Det som betyr noe er det vi har sammen. Det som betyr noe er kjærlighet!

Mulig at min forståelse av Casa sin blogg kommer som en gedigen overraskelse på Casa selv, men det er nå sånn jeg tolker hennes prosjekt.

(men det var ikke poenget)

Greia er at alle har noe som kan gjøre andre misunnelig. Jeg er misunnelig på henne som har drøssevis av likere på Facebook og som har så mange daglige følgere som jeg ikke engang får når jeg har et innlegg på Lesernes VG Bra Blogg. Jeg er misunnelig på henne som har overskudd til å slappe av i barneoppdragelsen og som ser ut til å ikke la seg stresse av noe som helst. Ja, jeg skulle gjerne hatt litt av ditt gen, Marte.

Jeg beundrer er underveis som er langt klokere og kunnskapsrik enn jeg noen sinne kommer til å bli. Ja, jeg er litt misunnelig på henne også. Hun får til så mye og ikke minst lever hun et skriveliv, og får til og med betalt for det. Ikke at kronene er sjølve poenget, men det å produsere noe som både tilfredsstiller det akademiske og det kreative, samt at det er attraktivt for flere enn en håndfull blogglesere, vel det misunner jeg!

Selv om jeg ikke leser hvert innlegg hun skriver, så gjør også Elin meg misunnelig. Hun har så mye overskudd, selv som høygravid, at jeg hadde lettet og slått hull i taket om jeg hadde hatt tilsvarende. Hun har et energinivå jeg bare kan drømme om (og jeg antar det gjelder flere) og jeg tenker i blant på hvor mye bra jeg kunne skrevet dersom jeg hadde hatt hennes kapasitet.

Ellen Hageman (fotograf Tore Johannes Rell )

Ellen Hageman
(fotograf Tore Johannes Rell )

Jeg kjenner også at jeg blir misunnelig på Forklefeministen som skriver så det spruter og som er trygg nok til å stå i enhver debatt mot hvem som helst. Sånn er ikke jeg. Kan jeg låne et gen av deg også, Ellen? For selv om jeg gjerne diskuterer, så kan jeg ikke diskutere hvor som helst. Etterhvert har jeg måttet innse mine begrensninger også på dette feltet. Å debattere i alle kanaler krever for mye. Hvis jeg bare hadde hatt energien skulle jeg tatt like mye rom som henne, tror jeg.

2013-10-30 20.07.20

Det som gjør meg mest misunnelig (selv om det er litt feil ord) er alle dem som har fortstått det og som skriver så lett og enkelt, uten strev. Ordene bare renner ut av dem og alle innleggene preges av høyt overskudd og stor skriveglede. De gjør det ikke så vanskelig som jeg gjør det. Og de når ut til folk slik jeg aldri gjør. Det er rett og slett en mystisk kode de har skjønt som jeg ikke skjønner bæret av.

Og selv om jeg kan kjenne misunnelse, så ser jeg ikke ned på disse jeg lenker til. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk til noe av det samme selv, at noe kom gratis til meg.

For er det ikke sånn at det vi ser på som bra hos andre er det vi ikke har selv, og det vi er gode på undervurderer vi og gjør mindre enn det er? Slik er det for meg.

2014-08-10 18.03.27 

Derfor lever jeg videre med misunnelsen, men lar den ikke ta makten over meg. Istedenfor å bukke under, finner jeg heller frem kreftene i meg selv, oppjusterer egne ressurser og leter etter det jeg har som ligner litt på det jeg tiltrekkes av hos andre.

Å misunne er noen ganger en ut av kroppen-opplevelse. Den fjerner meg fra meg selv og overdriver betydningen av det jeg ikke kan. Den gjør at jeg reduserer min verdi som menneske fordi jeg ikke har de gitte egenskapene. Om det ikke hadde berørt den innerste, det mest private av meg, så hadde det ikke vært misunnelse. Da hadde det vært mer en toleranse for andres unike egenskaper, en beundring.

Og nettopp her har jeg et utmerket poeng, for å kjenne på misunnelsen – og i det hele tatt klare å identifisere den- krever mye. Det er jo ingen følelse som fyller meg med stolthet, akkurat. Det er en sånn følelse som bør skammes vekk og iallfall ikke skrives åpent om. Å likevel gjøre det, er å blottstille seg, men jeg gjør det, tenker at jeg ikke har så mye å tape.

Jeg er misunnelig – innimellom.

.. men selv om jeg er det, så får den ikke utløp i nedrakkende karakteristikker eller slemme handlinger. Det ansvaret er mitt.

Misunnelse er ikke et argument for noe som helst. Det er en privat, indre følelse. Den som kjenner på det, skal slippe å bli analysert og parkert.

**

Kjenner du på misunnelse overfor noen? Hvordan takler du det?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

41 comments on “Jeg er misunnelig

  1. Kristine
    15. august 2014

    Ja, det gjør jeg, og du er blant dem jeg misunner. Du er klok, reflektert, ærlig – og du har sterke meningen som du ytrer og står for. Dette er jo egentlig positivt – jeg ser egenskaper og evner i deg som jeg vil utvikle, jeg klarer å bruke misunnelsen som inspirasjon for å mene og ytre mer selv også.
    MEN jeg kjenner også på andre former for misunnelse (eller kanskje det kan kalles sjalusi?) – da som regel når jeg ikke har det så godt med meg selv.

    Tusen takk for nok et ærlig og interessant innlegg!

    Lik

    • Lammelåret
      15. august 2014

      «MEN jeg kjenner også på andre former for misunnelse (eller kanskje det kan kalles sjalusi?) – da som regel når jeg ikke har det så godt med meg selv.»

      Akkurat sånn er det med meg også, kanskje spesielt når jeg er så dårlig at jeg knapt nok klarer lese en setning og langt mindre skrive selv – samtidig som jeg ser at andre får det til. Og hva skal egentlig de som blir fulgt av mange tusen på Facebook med enda noen hundre? Det er ikke spesielt sjarmerende tanker, innrømmer det.

      (noen ganger blir jeg sur også, særlig når noen påstår at det er fordi de jobber så mye med innleggene, akkurat som om jeg ikke gjør det..)

      .. men jeg vet at det er slik jeg kan føle det når jeg er bundet og ikke klarer skrive og gjøre det som er viktig for meg. Når jeg klarer det, er beste kur mot misunnelse å slutte å sutre (evt sette ord på det) og heller fortsette å gjøre og stå på. Med handling er jeg likeverdig igjen. Jeg må være mer opptatt av hva jeg selv kan gjøre og mindre av andres suksess.

      Takk for at du deler (og for rosende ord)!

      Lik

      • Kristine
        16. august 2014

        Sånn føler jeg det også. Etter en lang sykdomsperiode da jeg virkelig ikke fikset livet var jeg bitter på de som (i mine øyne) «seilte gjennom». (Jeg måtte avbryte utdannelsen min, klarte ikke ta vare på meg selv, hadde ikke jobb – mens «alle andre» forlovet seg og fikk barn osv.)

        Nei, misunnelse og bitterhet er ikke spesielt sjarmerende, og det er ikke følelser jeg VIL ha, men de dukker opp likevel, akkurat som glede og takknemlighet også gjør det. Som jeg nevnte handler det mye om «hvor» jeg er selv – når ting går min vei er det lettere å være takknemlig for alt jeg faktisk har og alt jeg oppnår, mens når de ikke gjør det krever det litt mer arbeid.

        Men jeg synes det er så viktig at man – du – deler, for jeg mener vi må snakke om og «normalisere» følelser som raskt kan føre til skam dersom man tror man er alene om å kjenne på dem.

        Fortsatt GOD helg!

        Lik

        • Lammelåret
          16. august 2014

          Hvis man først klarer å identifisere misunnelse, så kan det brukes terapeutisk, eller som kilde til refleksjoner og videre fordyping – hvis man er av den tenkende sorten. Jeg elsker å tenke på slike ting og synes det er oppløftende å se at det kan vokse mye konstruktivt ut av en ikke-konstruktiv følelse.

          Ja, jeg synes det er vitkig å snakke om, skrive om, gjøre til et tema som tåler luft. Misunnelse er en grunnfølelse, alle har den – om enn ikke i like stor/sterk grad.

          Lik

          • Kristine
            17. august 2014

            Enig!

            Lik

  2. villkatta
    15. august 2014

    Jeg pleier å si at jeg misunner, men unner. For begge deler er fult mulig på sammet tid 🙂

    Likt av 1 person

  3. underveis
    15. august 2014

    Jeg blir også misunnelig. Og jeg ser godt at det kan hindre meg i å få til ting selv, eller fokusere på hva jeg faktisk får til.
    Jeg blir jo glad for de gode ordene dine om hvor «klok» jeg er. Jaja. Tusen takk.

    (Men så er det jo sån at vi ikke vet alt om folk, noen ganger kan en jo være misunnelig på «feil grunnlag». For eksempel så tjener jeg jo ikke akkurat noen særlig kroner på å skrive, dessverre. I blant får jeg ting på trykk, også artikler i et par bøker siste året. Men det gir nøyaktig kroner null. Det jeg har tjent et par kroner på i det siste er noe såpass «prosaisk» som sensur og veiledning på universitetet.)

    Jeg er misunnelig på de som får bok-kontrakt! For det er visst skikkelig vanskelig!
    Og i blant er jeg misunnelig på de som har gode arbeidskollegaer.

    Og så prøver jeg min egen medisin – a) tenke at jeg er «underveis», trenger ikke være «i mål» – og b) takknemlighet – det høres jo åndelig og vakkert ut, men hjelper alltid, takknemlighet for det jeg faktisk har og kan….

    Lik

    • Lammelåret
      15. august 2014

      Jeg tror det er menneskelig å se «oppover», altså mot dem som får til det man ikke gjør selv. Å godta seg selv som man er, ja hva er forskjellen og sammenhengen mellom «jeg er god nok her jeg sitter i sofaen på femte året» og å ha ambisjoner og ønsker å strekke seg mot? Det er på en måte å si at det ikke er bra nok å sitte i sofaen på femte året, men at en vil noe mer. En kan være bra nok, men likevel trenge personlig utvikling. Gjelder ikke det de fleste?

      Lik

      • underveis
        15. august 2014

        Jo, men det å ha oppdrift og tro og ønsker for seg sjøl er jo noe annet enn mis-unnelse, følelsen av å bli forbigått, «svartsjuken». Og jeg tror jo at misunnelse (som jeg altså vedkjenner meg) er en hindring for oppdrift – ikke en hjelp….

        Lik

        • Lammelåret
          16. august 2014

          underveis

          I mine mer passive faser, synes jeg de to går litt hånd i hånd..Jeg blir et hjelpesløst offer istedenfor å ta tak i ting og se på hva jeg selv kan gjøre. «De andre» teller mest.

          Lik

  4. John Olav Ytreland
    15. august 2014

    Jeg prøver å tenke på et ord som beskriver et ønske om å ha noe andre har, eller klare noe som andre virker å gjøre lekende lett, uten at dette ordet beskriver noe negativt. Kanskje er misunnelse dette ordet, men jeg forbinder det med synonymer som skinnsyk og svartsyk. Det høres liksom ikke bra ut.

    Men det er ikke uvanlig at jeg ser på andre og ønsker jeg kunne gjøre det samme. Det er knyttet til skriving for meg også. Jeg klarer knapt nok å utføre de oppgavene arbeidsgiveren min forventer av meg, men det virker ikke som jeg er i stand til andre ting. Jeg har et par bokideer jeg har jobbet med i 10 år, men kommer liksom ingen vei. Jeg ser på folk som har veldig hektiske liv, samtidig som de ikke har problemer med å skrive bøker. Det er ikke slik at jeg blir sint på de som klarer det, eller ønsker at andre skal oppleve motgang, men jeg tenker nok ofte at jeg skulle gjerne fungert bedre selv. Det er lett å si at en ikke skal bruke energi på ting en ikke kan gjøre noe med, men jeg har dessverre ingen strategi for å unngå det.

    Lik

    • Lammelåret
      15. august 2014

      Vet du, jeg tror det er forskjell på folk: Noen kommer lettere til det enn andre, noe ala at noen har bedre utseende enn andre. Det er for så vidt greit, så lenge de heldige forstår at mye er tilfeldig og utenfor deres kontroll. Det er ikke alltid sammenheng mellom innsats og suksess, mao. Det irriterer meg når folk som ofte lykkes sier at det handler om prioritering, og påpeker at de ikke får til alt, og så er det de ikke får til ting som ikke betyr noe for dem likevel. Ellers har de knalltro på arbeidsinnsats og enkelte ganger kan det virke som om f.eks å skrive en bok bare handler om å ta tid til å skrive bokstaver. En burde kanskje takke genene oftere?

      En skal tro på seg selv og egne evner, men samtidig finne det realistiske nivået. Her ligger det en utfordring i å ikke undervurdere seg selv og samtidig heller ikke sette seg for høye mål. Litt av en balansegang!

      Svartsjuk er vel mer sjalusi enn misunnelse?

      Lik

  5. Heidi
    15. august 2014

    Jeg blir også misunnelig. For min del dreier det seg som regel om mindreverdighetskomplekser og «jeg kommer aldri til å få det hun har», mens innimellom er det virkelig mis-unnelse av typen «hvorfor ikke heller meg?». Jeg prøver å være streng med meg selv i begge tilfeller, for i det førstnevnte demonstrerer jeg manglende takknemlighet for mine egne omstendigheter og gaver, og i det sistnevnte mangel på generøsitet overfor andre. Vissheten om at slikt bor i meg, kjennes verre enn alt det jeg skulle ønske var annerledes i livet mitt. Jeg tror virkelig at takknemlighet er nøkkelen til å snu misunnelse over i beundring og glede på andres vegne, men det er vanskelig, og av og til blir jeg misunnelig på dem som klarer å være gjennomgående takknemlig og ikke ønsker seg mer enn de har…

    Lik

  6. Ellen Hageman
    15. august 2014

    Unne-misunne, det er bra ord. Det lærte jeg en gang av ei fra Sandnes. Det klinger forresten enda bedre på Sandnes-dialekt – bare prøv: Onna-misonna!

    Men det er jo helt greit å ønske seg det noen andre har som man savner selv. Problemet er dersom man mis-unner dem det. Og det problemet har jeg. Men jeg tror kanskje ikke jeg er av de mest misunnelige. I alle fall er det andre «synder» som det heter i min bransje, som jeg sliter mer med. Jeg er ikke alltid så god til å se folk, for eksempel.

    Lik

    • Lammelåret
      16. august 2014

      Tror du misunnelsen oppstår når man er passiv selv, eller er det bare slik for meg?

      Lik

      • Ellen Hageman
        18. august 2014

        Det stemmer ofte for meg og. Det er jo ikke så rart. Det er jo en veldig status i å være travel, så når man sikkter litt på gjerdet selv, så er det jo veldig lett å føle at man kommer til kort. Når jeg holder på, så tenker jeg ikke så mye på hva andre driver med. Jeg blir jo gjerne veldig opplsukt av det jeg selv holder på med.

        Men kanskje det er annerledes for folk i lønna jobb, på arbeidsplasser med mye folk f.eks, særlig steder der det er viktig å komme seg opp og fram. Da har det jo mindre med å være passiv å gjøre. Da kommer vel gjerne misunnelsen av at man vil og er avhengig av å gjøre det bedre enn andre.

        Lik

        • Lammelåret
          18. august 2014

          Gode poeng her, Ellen!

          Lik

          • Ellen Hageman
            19. august 2014

            Det stemmer forøvrig at jeg tør å debattere med de fleste som du skriver over her. Men jeg fikk bank i Vårt Land i dag, og jeg må ærlig innrømme at jeg syntes det var litt ekkelt med en gang. Men når det er leder i Borg bispedømmeråd som går ut mot meg, så tenker jeg at, javel, da har jeg pirket borti noen med makt. Og folk med makt er det egentlig ikke så farlig å legge seg ut med. Selv om det kan være ubehagelig…

            Lik

  7. Anja Elisabeth Holt
    16. august 2014

    Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg skulle ønske jeg var bedre, lenger, hurtigere, blidere, rausere, flinkere…. Og så stikker jeg fingern i jorda og tar på meg «bra nok» smykket og sier det som et mantra til det kommer noe viktigere å bry seg om.

    JEG synes du er raus, reflektert, flink, støttende og flink til å skrive. Dessuten er du pen. OG blond. Så mange ganger jeg skulle ønske meg lange lyse lokker og blå øyne!

    Lik

    • Lammelåret
      16. august 2014

      .. men er de tingene du nevner ting du ønsker deg eller ting som du ser hos andre og som gir en ubehagelig diffus følelse i magen? Jeg kan godt ønske meg ting andre har (f.eks arbeidskapasitet eller mulighet for å trene), men det river og sliter ikke i meg, slik misunnelse kan gjøre.

      Jeg liker veldig godt bra-nok-smykket ditt (setter du i gang en give-away, hvis du har et til?)! Mange kunne trenge et slikt et, for de dagene en tviler litt og kjenner mer på det vonde enn det gode, takknemlige.

      (ellers takk for fine ord!)

      Lik

  8. Heidi
    16. august 2014

    Jeg kan ofte føle på misunnelse. Jeg syns det er bra at du deler, for jeg syns det er rart at mennesker som får til mye også kan være misunnelig på andre igjen.
    Jeg har fulgt deg en liten stund nå, og du skriver veldig bra, og jeg har sett enkelte av bloggpostene dine av og til er svært «enkle», men likevel fylles kommentarfeltene dine opp av folk som beundrer det du skriver fordi du klarer å engasjere og skrive det på en måte som folk kan kjenne seg igjen i.
    Jeg er bare i startfasen på å blogge, men klarer jeg etter hvert å få til halvparten av det du oppnår på bloggen, vil jeg være fornøyd.
    Så det viser bare at vi alle har har «komplekser» og streber etter å få det andre har. Hvis misunnelsen ikke går ut av kontroll, så tror jeg det bare kan være litt sunt, for det kan brukes til for å få inspirasjon og lære av andre, og kanskje en dag når jeg målet om flere lesere, for jeg ser hos deg og andre bra bloggere at det er mulig!

    Lik

    • Lammelåret
      16. august 2014

      Heidi

      Ja, det er klart at det muilig å få mange engasjerte blogglesere! En må skrive og besøke andre. Det er slik jeg ser det: Jeg besøker andre bloggere og slår av en prat om det temaet bloggeren har valgt den dagen.

      Å kjenne misunnelse er vel bare en menneskelig, naturlig del, som forteller noe om hvilke verdier en har og hva som ellers er viktig for en?

      Jeg klarer f.eks ikke misunne folk som har kjøpt seg ny sofa eller som har dratt på cruse, fordi det interesserer meg midt bak, men de damene jeg nevner i blogginnlegget kan jeg misunne fordi de får til ting jeg ønsker for meg selv.

      Lik

  9. Therese
    16. august 2014

    Det hender jeg får et anfall av «skulle ønske at», men jeg kjenner svært sjeldent på misunnelse. Jeg er ikke opplært til det. Jeg er opplært til at vi er forskjellige, vi kan forskjellige ting og man får til ganske mye hvis man jobber for det.

    Og det er vel erfaringen min også. Må man være som alle andre? Må man ha det samme, eller gjøre det samme?

    Jeg tror ikke jeg kjenner så mye på misunnelse. Det hender jeg misunner «de såkalt friske», det skal jeg innrømme, men som oftest er det mer enn nok å bare være meg.

    Misunnelse er en veldig negativ og ussel følelse i min verden.. jeg ønsker ikke å la den være en del av følelseslivet mitt.

    .. og så tror jeg ikke det er så forskjell på folk annet enn at vi håndterer ting forskjellig. Jeg tror starten må være at vi slutter å tro at noen kommer lett til det. Jeg tror beinhardt på at alle har sitt!

    Problemet vårt er at vi sammenlikner oss med alle andre, og så tar vi det beste fra alle og koker det sammen til en utopi vi overfører på oss selv. Da skapes misunnelse, mindreverdighet, dårlig selvtillit og selvfølelse osv osv.

    Lik

    • Heidi
      16. august 2014

      I utgangspunktet har jeg også tenkt at alle har sitt, men en psykiater fortalte meg en gang at det faktisk ikke er slik, noen har mer eller mindre problemfrie liv. Men det de da heller ikke har, er kriser og utfordringer som kan være kilde til vekst og utvikling. Så noen har det lettere enn andre, men jeg er usikker på om det egentlig har så mye å si i det store og hele – hva skal man så gjøre med den informasjonen? Enig med deg i mye ellers. Forleden fikk jeg et godt tips: Det er lurt å ønske seg det andre ikke vil ha.

      Lik

      • Lammelåret
        16. august 2014

        Ikke sant? Noen er heldigere enn andre og av de heldige (som ikke nødvendigvis får alt opp i fanget), er det noen som tror at det går så bra fordi de er så flinke og jobber så hardt. Det er ikke nødvendigvis slik. Det er helt greit at folk lever med en litt naiv forestilling om verden, så lenge de ikke konkluderer med at de som ikke «lykkes» er dumme slabbedasker.

        Lik

    • Lammelåret
      16. august 2014

      Therese

      Det er jo provoserende når du skriver at du ikke er opplært til det, som om det handler om opplæring. Misunnelse er en grunnfølelse. Hvor mye plass den tar handler ikke bare om opplæring, men vel så mye om genetikk, om hva slags «system» man har til å legge ting på «riktig» hylle, noe som for mange går automatisk, mens for andre tar tid og mer kronglete. Jeg vil iallfall ikke koble det med viljen, som om de som kjenner på større grad av misunnelse vil det, velger det.

      Selv om en følelse er lite hederlig, tror jeg det er uklokt å avskrive den, å ignorere den, for dersom den ikke tas tak i og luftes av og til, kan den gro fast og gi bitterhet. Det er ikke heldig.

      Lik

  10. Therese
    16. august 2014

    Haha.. Det var et godt tips på slutten der!

    Kan godt være at noen ikke støter på så mye problemer, men så ser man jo igjen at folk ellers lager en hel del trøbbel for seg selv..
    Jeg ser helt klart at noen har STORE utfordringer i livene sine, men som du sier, de som ikke opplever utfordrende ting får ikke disse gratis kildene til vekst og utvikling.

    Jeg sier til ungene at de ikke skal forvente at livet alltid er en dans på roser, og jeg har lært dem så god jeg kan til å håndtere problemer, ikke skyve dem under teppet fordi det er ubehagelig. Det kan jo da være at det andre opplever som en krise eller veldig ubehagelig, ikke føles sånn for dem, fordi de er opplært til å håndtere ting.

    Lik

    • Lammelåret
      16. august 2014

      Therese

      Av en ukjent grunn havnet denne siste kommentaren din i spamfilteret, derfor publisert litt sent.

      Unger har godt av motstand, av å streve litt. Faktisk mener jeg at som foreldre/primære omsorgspersoner skal skape motstanden dersom ungene ikke gjør det selv. Hvis de ikke lærer seg at motstanden kan forseres, lærer de heller ikke noe om egne styrker. Som voksenpersoner kan det få ungene opp i mye trøbbel.

      Lik

  11. Therese
    17. august 2014

    Der mener jeg du tar feil. Jeg tror det handler om miljø og opplæring i stor grad. Noen lærer å måle seg opp mot andre fra veldig tidlig, og da blir det ofte en gjenganger seinere i livet også. Noen lærer det motsatte. Nå sier jeg ikke at alt vi lærer blir med oss hele livet, vi gjør jo endringer og finner våre egne veier, men noen ting tar vi med oss, og en av disse for meg, er det med misunnelse.

    Og jeg tror heller ikke at det er noen automatikk i å mislike en følelse og å avskrive den – fortrenge den. Man må jo håndtere den som med andre følelser – uansett hva følelsen heter. Så jo, jeg tror det handler om valg, man må velge å ta tak i følelsene. Hva hver enkelt så ønsker å gjøre, er jo da opp til dem.
    Hvis man lar misunnelsen få fritt spillerom så blir den en drivkraft.

    Jeg lurer også på hvem som bestemmer hvem som er heldige og ikke? Man kan ikke bestemme det uten å vite absolutt alt om andre, og vi vet absolutt alt om veldig få. Det kommer altså an på øyet som ser. Jeg vokter meg vel for å kalle noen heldig.

    (Skrevet før siste kommentar fra meg ble publisert).

    Lik

    • Lammelåret
      17. august 2014

      Jeg kommer deg i møte og konkluderer: Vi er en miks av miljø, opplæring og gener!

      Når jeg leser det du skriver her, er det vanskelig å være uenig.

      Likevel en liten utdyping: Jeg tror ikke at alle mennesker er like hvis de bare har samme opplæring og oppvekstmiljø. Det vet alle som har søsken eller to barn som vokser opp sammen. Det er også en ukjent faktor, som jeg kaller gener, som betyr noe for hvordan man forstår ting. Det handler også om verdisett, men jeg går nå enda dypere inn. Det er her jeg tenker at vi alle har ulike redskaper for å forstå og håndtere og respondere på de stimuliene vi utsettes for. Det mener jeg ligger like dypt i oss som at noen har et A-type søvnmønster og noen B-type, eller at noen er genetisk disponert for å bli høye, andre legger ikke på seg uansett hva de spiser og hvor lite de trener mm.

      Poenget med denne utdypingen er å vise at mye ligger innbakt i oss, og at vi har forskjellig utgangspunkt. Det positive er at vi ikke trenger sitte stille og ikke handle, men at vi kan oppnå mye av det vi ønsker hvis vi lærer oss riktige teknikker, møter riktige mennesker, jobber med selvtillit og selvbilde mm.

      (gud, så deilig å skrive skikkelig av meg!)

      Lik

  12. Therese
    17. august 2014

    Det er vanskelig å diskutere med deg når du hevder å ha sannheten.

    Jeg velger derfor stå for det jeg har sagt, og så lar jeg diskusjonen leve videre uten meg 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      17. august 2014

      Det var en uventet tolkning, Therese. For meg er dette en samtale som går dypere og bredere etterhvert, ikke en debatt der noen står mot hverandre.

      Lik

  13. Casa Kaos
    17. august 2014

    Jeg synes ofte jeg ikke er bra nok. Og jeg kan fort sammenlikne meg med andre. Men jeg er ikke misunnelig for det. Mulig det er jeg som tolker ordet misunnelse feil. For meg betyr det at man skuler mot de som får til noe eller som har noe, en ikke klarer eller ikke har selv. Og at man av den grunn ikke unner andre det heller.
    Det tror jeg nesten jeg kan si med hånden på hjertet at jeg ikke gjør.

    Jeg beundrer for eksempel deg. For du er så klok og klar og tydelig. Men jeg unner deg virkelig disse egenskapene 🙂 (Husker jeg var litt redd for å kommentere her inne da jeg begynte å følge bloggen din. Jeg synes alle var så smarte)

    Synes forresten du beskrev bloggen min veldig bra! Takk!

    Lik

    • Lammelåret
      17. august 2014

      Jeg tenker litt på hvor janteloven kommer inn. Hva tenker du om det? Siden du brukte janteloven i innleggets overskrift? Den er vel nær tilknyttet misunnelsen?

      Lurer noen ganger på om ikke janteloven egentlig er en nedvudering av seg selv, for dersom en likte seg selv nok ville en vel ikke ha behov for å rakke ned på andre eller opplevde det som en personlig trussel.

      Takk for at du tok turen innom! Ønsker deg en fin uke, Casa!

      Lik

  14. EventyrElin
    17. august 2014

    Du rause, gode, ærlige og tøffe menneske! Jeg falt umiddelbart for dette innlegget, jeg tenkte jeg skulle lese det og så skulle jeg ikke bruke mer tid på pcen i kveld for jeg er stup trøtt etter bryllupsfeiring med bare tre timer søvn (guttene har ikke skjønt at man fint kan stå opp bittelitt senere enn seks på en post-bryllupsfeiringssøndag..), men så leser jeg nedover og skvetter skikkelig og blir bare stum og sånn der småtussete og glad… Takk! 🙂

    Jeg misunner deg, fordi du er så klok og fornuftig og reflekter og ikke minst utrolig god på å sette ting i perspektiv. Ofte føler jeg at du ser ting så klart. Du virker så trygg på deg selv, kjent med deg selv, i takt med deg selv. Uredd og beundringsverig ærlig og åpen.

    Og dette innlegget er utrolig bra skrevet, det er modig og kommentarene inne hos deg er verdt et besøk i seg selv – som vanlig.

    Jeg må nok lese det igjen i morgen, med litt mindre kryhet i bakhodet..og med litt mer søvn innabords…..for uten søvn er jeg redusert til en veldig dårlig utgave av meg selv..særlig nå som superhøygravid 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      19. august 2014

      Helt enig i at kommentarene utfyller innlegget, det er absolutt verdifullt i seg selv å lese komm.feltet, selv om det er langt.

      Er jeg ikke heldig som blir kommentert? Jeg synes det. Er takknemlig for alle dere som legger igjen tanker og tid her.

      Takk for fine ord, Elin!

      Lik

  15. Bjørn Hølbakken
    18. august 2014

    Hei.

    Å kjenne på misunnelse vil antagelig de fleste få oppleve. Men det er fort gjort å putte alle «negative» følelser som dukker opp i møtet med det andre har som misunnelse, uten at vi kanskje trenger å begrense det vi føler til ett ord, én følelse. For min egen del kan en følelse som popper opp være sinne, men langt oftere sorg. Sorg over noe jeg aldri fikk, noe jeg mistet eller noe som ble tatt fra meg, og som jeg må forholde meg til fordi noen andre viser meg eierskap til det jeg selv lengter etter. Det være seg eiendeler eller egenskaper eller flaks. Disse følelsene kan være overveldende, bestå av mange fasetter, og jeg kan bli ganske satt ut om noe i denne leia kommer brått på meg. Styrken i følelsene overrasker meg, og jeg begynner å nedvurdere meg selv fordi jeg har dem. Samtidig må jeg forholde meg til muligheten for å å bli avkledd, avslørt. At det skal bli synlig at jeg ikke føler «riktig». Men følelsene er der, og de er en del av meg, akkurat som det å lengte eller savne er, og jeg oppnår lite ved å fortrenge dem. Eller skamme meg over at jeg føler som jeg gjør. Skam er uansett ingenting det går å velge bort gjennom å knipse med fingrene bare fordi en ønsker det slik, men det går an å stå opp mot den, ved for eksempel å se på seg selv fra en annen og mer raus vinkel enn en er tillært.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Lik

    • Lammelåret
      19. august 2014

      Hei Bjørn!

      Det jeg ser på som viktigst er å akseptere de følelsene en har og ikke late som om de ikke er der. Å forstå hva følelser bunner i, kan være tidkrevende, mens andre ganger er det mer åpenbart hva de kommer av.

      Jeg ser på det som sunt å kunne sette ord på, eller gi følelsene andre uttrykk (kunst mm) – misunnelse er en like naturlig følelse som glede. Synd at det er så tabubelagt i Norge.

      Takk for at du delte din historie, Bjørn!

      Lik

  16. Tilbaketråkk: Fred i stua? | Lammelårtanker

  17. Kari Løvendahl Mogstad
    26. august 2014

    Fine ord om misunnelse, takk for det!
    Hyggelig at du har tatt utgangspunkt i mine ord om misunnelse i en bloggkommentar forleden!
    Jeg har fundert over dette med begrepet misunnelse over lang tid, og også diskutert det med andre.

    Men som jeg skrev før, så er nok dette en egenskap/følelse som er fylt av tabu og skam, og som de aller færreste liker å vedkjenne seg. Det er heller ikke godt å kjenne etter på denne ubehagelige fornemmelsen som misunnelse stort sett er.
    Jeg tror de aller fleste kjenner på misunnelse i en eller annen form, en eller annen gang. Kanskje kalles det ulike ting.
    Jeg trodde selv og gikk også rundt og sa til meg selv at jeg aldri var særlig misunnelig på noen eller noe. Men etter å ha diskutert det, og å virkelig kjent ærlig og åpent etter, uten å «dømme» meg selv, så måtte jeg innrømme at jeg hadde jo denne følelsen jeg også! Og det var faktisk ikke så farlig heller!

    Slik er det med mange ting; får vi dem frem i lyset, så er de ikke så farlige eller fæle.

    Det som teller, er hvordan man takler en misunnelse, og håndterer den i forhold til både seg selv og den eller det misunnelsen er rettet mot.

    Jeg tror jammen jeg skal skrive en blogg om dette selv en dag; interessant tema;-)

    OG; bloggen min har fått nytt navn og adresse!
    Følg meg gjerne på LIVSLANGS
    http://www.livlangs.no

    Lik

  18. Kari Løvendahl Mogstad
    26. august 2014

    Jeg skrev feil adresse…
    http://www.livslangs.no

    Lik

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: