Ensom?

Den største ensomheten merkes i en flokk av andre.

Å være den som subber hele veien hjem, med blikket i asfalten mens tankene flakker.

Å være den som ingen planer har, der det neste som skjer er fire måneder frem i tid.

Ensomhet er større enn vi liker å tenke på.

Også blant unge.

Det er forskjell på folk. For noen kjennes det som en trussel å være aleine med seg sjøl en stund, for andre er det frihet.

Jeg tror begge møtes med en eim av uvitenhet.

Ensomt?

Forventningen om at vi skal være samme og være sosiale hele tiden er stor hos mange. Om du velger å være aleine, er det noe rart med deg. Om du velger å reise på ferie uten ungene dine, er du superegoist. Om du velger å takke nei til invitasjoner blir det oppfattet som en avvisning av den som inviterer.

På den annen side: Den som er ensom, holder det for seg selv, legger på et tykt lag av skam og håper at ingen ser det. Jeg kan ikke huske å ha blitt spurt noen gang om jeg er ensom, men så forteller jeg heller direkte at jeg er det. Jeg kan heller ikke huske å ha spurt andre om de er ensomme, men kanskje jeg burde? Eller kan det være slik at ensomheten utslettes når spørsmålet stilles?

Jeg tenker at vi alle har påvirkningskraft. Hvordan vi møter andre mennesker betyr noe for dem. Verdigheten ligger i blikket mitt.

Kristin Oudmayer jobber i Den Ene og minner oss på Facebook om at

17.mai står for døren. En sår dag for mange barn og voksne – noe jeg for mange år siden selv erfarte, som nyskilt med små barn. Annerledeshet, usynlighet, utenforskap og lite nettverk oppleves ekstra sterkt på en slik dag. Vi skal selvsagt glede oss og feire, men kanskje får feiringen en ekstra dimensjon, om vi vender blikket litt utover vårt eget, og tenker over hva det faktisk vil si å tilhøre en nasjon og et fellesskap – og hva vi selv kan bidra med?

Kanskje fordi jeg selv synes slike dager er krevende fordi jeg har en kropp som ikke spiller på lag med viljen, og kanskje fordi jeg selv har nok med å være til stede på festplassen, og igjen; kanskje fordi jeg selv ville tatt initiativ dersom jeg ville vært med noen i selskap den dagen, så er det lett å tenke at kan de ikke ta initiativ selv da?

For selv om det for noen er unaturlig og flaut å invitere seg selv, så kan en da høre med andre som kan være i samme situasjon som en selv, eller? Hvorfor er det så vanskelig å sette ord på at en trenger selskap? Jeg lurer på om det blir vanskelig fordi vi tror at noen tenker noe negativt om oss, som om ensomhet og lite nettverk er et stigma, en stank?

Nøkkelen til døren ut av skammen, er åpenhet. En er ikke et mindre verdig menneske om en kjenner på menneskelige følelser.

Og fordi det er vanskelig for noen å ta initiativ og gjøre seg tydelige; fordi mange visst opplever at «alle har planer», hvor mye koster det deg å inkludere noen flere til pølsespisingen eller til festfrokosten, som enkelte morgenfugler insisterer på?

Antakelig ikke så mye, det handler vel mest om å vri litt på vanene, når alt kommer til alt.

**

Sitatet er godkjent for bruk i bloggen av Kristin.

Følg gjerne lenken under denne skriften for å se kommentarfeltet under statusen, som er sitert.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →