Mamma er mamma verst – om mindreverdighetskomplekser
Jeg leter og prøver å finne hva som ligger bak kritikken av lykkebloggerne, også kalt mammabloggere.
Jeg kan definere min egen blogg som en mammablogg, men også som en samfunnsengasjert hverdagsblogg om foreldrerollen. Siden jeg er mor, ligger hovedfokuset der. Jeg er mor, en mor med utfordringer de færreste lykkemammaene har.
Min utfordring ligger ikke i tidspresset mellom jobb, selvrealisering og husmorliv. Min daglige utfordring ligger mellom samvær med ungene eller ikke. Det er ingenting jeg prioriterer høyere enn barna mine, men min prioritering av barna innebærer ikke minimalt med egentid, som jeg leser at Mammadamen skriver om, men maksimalt med egentid. Om det er å være egoistisk så er jeg det av nødvendighet.
Jeg er en mor som ikke jobber. Jeg er en ufrivillig hjemmeværende mor. Om jeg hadde hatt et valg ville jeg jobbet – ikke fullt, men omtrent 75 % for å kunne ha en fleksibel hverdag, for å kunne jobbe inn en fridag etter behov og for å kunne realisere meg selv og ha tid til ingenting. Det er mine verdier.
Jeg leser ikke mange glaserte blogger, men jeg besøker en del som skrives av såkalte vellykkede mødre. De aller fleste mødre får til det jeg drømmer om hver dag: Tid med ungene. Tid til å gjøre lekser og være tilstede for dem. Tid til å vaske hus og holde orden. Jeg mistenker ganske mange for å ha høy standard som minstekrav. Hvorfor? Jo, fordi jeg sammenlikner med meg selv og min situasjon. Jeg ser hvor lavt jeg har høvlet listen, hvor lite man kan gjøre uten at helsetilsynet banker på døren.
Jeg tenker at mange prioriterer feil når de klager over tiden som er knapp og jeg tenker at det ville vært enkelt for meg å fjerne langt over halvparten av MÅ-GJØRES-listen til husmødre flest. Det er så lett å tro at mer må gjøres enn strengt tatt nødvendig.
Likevel: Folk lever de livene de selv skaper eller legger til rette for. Noen blir lykkelige av å holde en standard jeg ville blitt sur og grinete over dersom jeg skulle gjort et forsøk på det. Vi får energi av ulike ting. Derfor må vi oppsøke det som styrker oss og inspirerer oss og forkaste resten.
Blogging har for meg mange funksjoner, en av dem er vedlikehold av kognitive evner og selvutvikling. Dette har jeg skrevet mer om i dette innlegget. Jeg kjenner meg igjen i det Mammadamen skriver om at blogg er avkobling og en frisone. Jeg fjernes fra det uønskede og fremmer ressursene mine, som jeg opplever at kommer best fram når jeg kommuniserer på nett.
Jeg er i den gruppen av mødre som maddam antakelig er bekymret for. Jeg når knapt nok opp til ankelen på de fleste andre mødre og det er en kombinasjon av flaks og flaks som gjør at vi kommer i mål hver jul og til alle bursdager. Shabby Chic er ufrivillig naturlig i vårt hjem, for å si det slik.
Likevel, jeg kan ikke legge ansvar for eget velvære på ukjente andre. Jeg har selv et ansvar for å velge ut de bloggene som gir meg det jeg trenger. Om jeg ikke finner det jeg trenger hos andre får jeg skape det selv, eller spørre utvalgte bloggere om de vil skrive om det jeg ønsker. Blogg er privat, samtidig som det er tilgjengelig for alle. Dermed har vi et ansvar for hva vi publiserer, men vi kan ikke kontrollerer andres reaksjoner!
Maddam forsøker med sin kronikk å fjerne den enkeltes ansvar for eget liv og påvirkninger: Om jeg føler meg liten er det bloggen jeg leste sin skyld! Jeg kjenner jeg protesterer. For uansett hva en gjør kan noen reagere på det. Man kan alltid komme med noen kritiske innvendinger. Jeg synes det er greit, så lenge det gjøres med respekt. Det er viktig å tenke over hvilke holdninger man gir uttrykk for. Den enkeltes valg betyr også noe for omgivelsene; det en blogger om betyr noe for mange flere så snart publiseringsknappen trykkes ned. En bør tenke over det.
Jeg kjenner noen ganger at jeg gjerne skulle hatt det andre har og jeg kan kjenne misunnelse mot andre, men denne følelsen bunner i meg selv. Og jeg tenker at det er mitt ansvar å trekke ut ressursene i meg selv og finne forbilder i andre. De ressursene jeg finner i andre kan jeg kanskje også finner i meg selv? Om jeg gjør det, har jeg noe å jobbe videre med. Det er langt mer konstruktivt enn prinisppiell kritikk.
Jeg synes Ane Hagen sier det godt: Lykken er å kjenne på lykken!
– men likevel; noen ganger må jeg ha pause og trekke meg tilbake; noen ganger blir det for lykkelig og min egen utilstrekkelighet for merkbar og synlig. Noen ganger er det noe helt annet enn andres lykke jeg trenger – for den forteller bare at jeg ikke mestrer selv. De gangene søker jeg heller blogger som treffer meg der jeg er. Jeg velger mine påvirkninger selv. Det er heldigvis lov!
**
Bakgrunnen for dette innlegget kan du finne i Mammablogging er ikke bra!
**
Hvis du synes dette innlegget er interessant kan det være at du liker flere innlegg jeg har skrevet, eller at du kjenner noen som også har lyst til å lese dette. Derfor må du gjerne dele dette innlegget med nettverket ditt. Følg gjerne bloggen min på Facebook, der vil det av og til publiseres innlegg og lenker som ikke blogges. Velkommen!
Om Anne-Helene
22 kommentarer på “Mamma er mamma verst – om mindreverdighetskomplekser”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Du er klok du, Lammelåret! Jeg er veldig enig med deg. I stedet for å rette kritikken mot det som publiseres i disse såkalte lykkebloggene, er det kanskje bedre å fokusere på den enkeltes ansvar for sin egen lykke? For sitt eget liv?
Vi snakker ofte om behovet for kurs i nettvett for barn og unge, i skolen for eksempel. Men kanskje er behovet nesten like stort hos oss voksne? Kanskje burde også vi bli flinkere til å ta inn over oss den virkeligheten vi lever i, med de mange inntrykk vi presenteres for hver dag i ulike sosiale medier? Til å reflektere over hva det er som legges ut, på godt og ondt.
I denne debatten har mange pekt på det faktum at bloggene presenterer et glimt av virkeligheten. Dette er viktig. Jeg mener også det i all hovedsak er riktig. Mange etterlyser grumset. Men for meg ville det være helt feil å offentliggjøre krangler for eksempel. Å lire av meg en status på Facebook når jeg er uenig med andre familiemedlemmer om noe ville vært et grovt overtramp, mener jeg. Klart alt ikke trenger å være glansbildeversjonen. Men det syns jeg da heller ikke det er. Men så leser kanskje ikke jeg de mest tradisjonelle mammabloggene heller, hva vet jeg?
LikerLiker
Det er tankevekkende at positive statuser på Facebook også blir rakket ned på – vi tror ikke på det vi får presentert. Det jeg tror folk glemmer er at det er forskjell på hvordan du presenterer deg og hva du snakker om til folk du kjenner godt og til mennesker som er mer perifere i omgangskretsen, eller til ukjente mennesker. Det er sunt å sette grenser og vise fram det beste. Det samme gjelder for blogg, tenker jeg.
Takk for skryt, Liv-Inger!
LikerLiker
Kan bare si meg enig med Liv-Inger her; Virkelig kloke ord! Det er en tendens i dagens samfunn om ansvarsfraskrivelse av egne handlinger og eget liv. Det må være noen andres feil, eller noe vi har opplevd en gang, påstås det. Alt skal forklares i filler og vi er så livredde for å si eller skrive noe som kan støte andre.
Som du skriver, må man heller i Bloggeland søke seg til de bloggene som gir noe positivt tilbake til leseren, noe som vil være forskjellig fra person til person. Noen gleder seg over mammablogger, andre skyr dem. Samme om trening, sminke, interiør, musikk, politikk, mat etc. Det er bare å velge.
Og nøkkelordet her er jo at blogger bare er et lite vindu inn i andres virkelighet, noe som mange bloggere har nevnt i denne debatten. Kan man skrive humoristisk om hverdagens grums, så for all del – kom med det, så lenge det ikke går utover en uskyldig tredjepart. Men ellers er det sjeldent særlig interessant.
Jeg har ikke fulgt bloggen din, men det lille jeg har sett sier meg at dette er en flott blogg! Kloke ord fra ei klok jente! 🙂
LikerLiker
Jeg håper alle innleggene som har vært i min og andres blogger bidrar til en utvidet forståelse av tematikken, men jeg blir ikke overrasket dersom kritikken gjentar seg mer enn en gang innen året er omme.
Blogger er som smågodt: Noen ser bare sukkeret, mens andre kjenner på smaken.
Og du er velkommen til å følge bloggen min videre!
LikerLiker
Det er en merkelig debatt det her, og jeg har ikke hatt kapasitet til å ta inn over meg alle vinklinger. Men en ting som du skriver her tror jeg er veldig viktig – uansett hva man skriver så vil folk tolke det etter eget ståsted. Og om jeg velger å være veldig, veldig vrang en dag så skal jeg da virkelig klare å finne noe feil og negativt med ALLE bloggene jeg leser; det sier likevel mer om meg enn om bloggene….
LikerLiker
Nettopp, feil finner man når man leter. For min egen del er det et hint til meg selv dersom jeg ser flere feil enn gleder. På tide med en hvil!
Flott å se deg igjen, SerendipityCat!
LikerLiker
Dette traff meg rett i hjerteroten: «Noen ganger er det noe helt annet enn andres lykke jeg trenger – for den forteller bare at jeg ikke mestrer selv.»
Og jeg tror også det er nettopp det som gjør at mange er så kritiske til de positive bloggene og de positive statusoppdateringene. Fordi det får dem til å føle seg ulykkelige og mislykket fordi de selv ikke er lykkelige. Det var slik jeg også følte det før jeg ble innlagt. Jeg prøvde å fremheve de gode endringene i livet mitt, men mestringsfølelsen og selvbildet var så lavt at andres lykkelige liv og alt det andre hadde fått til påvirket psyken min negativt Jeg så til slutt bare alt jeg ikke hadde fått til, kontra det jeg hadde fått til, og sånn tror jeg mange har det.
Folk skal ikke slutte å være lykkelige fordi andre ikke er lykkelige, men vi må bli flinkere til å fremheve at lykke ikke kommer av å eie hus, ha utdannelse eller fordi man kan reise til syden, eller ha fotballfrues skokolleksjon. Den kommer fordi man har det bra med seg selv og klarer å kjenne på det som er bra med livet og ikke fokusere på det negative.
Ingen får det bedre av å ligge i sofaen og synes synd på seg selv, og regningene blir ikke betalt selv om man irriterer seg over dem og lar dem ødelegge dagen.
Fotballfrue har faktisk skrevet ett godt innlegg om det ansvaret hun har og hva hun føler bloggen hennes er. Hvis vi skal ta henne, må vi også ta livstilsmagasiner, TV programmer og andre ting som KAN påvirke noen av leserne /seerne negativt.
LikerLiker
Jeg kan bare nikke og smile, Ane, for jeg er så enig i det du skriver her. Og jeg likte godt ditt siste blogginnlegg, det var veldig godt skrevet. Anbefales videre!
http://anehagen.com/2012/07/19/nysgjerrige-lesere-og-bloggernes-eksponeringsbehov/
Men så må jeg si at ingen er i samme sinnstilstand hele tiden, noen ganger føler vi oss små og andre ganger er vi glade og opplever at vi har kontroll på livet. Jeg skulle ønske at det var mer akseptabelt å vise alle sidene av livet.
LikerLiker
Fortsett å blogge, Lammelåret, så lenge det gir mening for deg i ditt liv, så lenge det gir energi mer enn det tapper, så lenge du har tanker du ønsker å dele! Det er mitt ansvar som leser å sortere ut hvilke blogger jeg har nytte av å lese, og som gir meg noe tilbake. For meg er du en av dem, fordi du både reflekterer, problematiserer og forteller om de gode stundene. Vi har alle ansvar for oss selv, primært, og dessuten for å forholde oss til allminnelig folkeskikkregler både i bloggverden og i hverdagen forøvrig.
LikerLiker
Det er jeg så enig i, fjellcoachen!
LikerLiker
Akkurat hva jeg tenker selv! 🙂
Mitt liv, er mitt ansvar.
Men, jeg syns at aviser og ukeblader skal ta på seg litt av ansvaret for all denne perfeksjonismen..
LikerLiker
Det er jeg helt enig i Ege! Massemedia har et stort ansvar og det er helt annerledes enn den enkelte bloggers ansvar.
LikerLiker
Tilbaketråkk: AneHagen.com - Nysgjerrige lesere, og bloggernes eksponeringsbehov.
Kloke ord frå deg. Det gjorde godt å lese, og satte litt i perspektiv. Eg har ikkje lest meg så grundig opp på denne debatten, eg kjenner eg vert litt sliten av tematikken/kritikken som stadig kjem.
Uansett; bra skrive!
LikerLiker
Jeg trodde jeg ikke skulle engasjere meg i dette, men så dukket det opp litt engasjement likevel. Et personlig innlegg om morsrollen har jeg uansett tenkt at jeg skulle skrive en gang, men så har det aldri vært en riktig anledning for det. Nå ble det naturlig å gjøre det.
Takk for kommentaren!
LikerLiker
Flott innlegg. Jeg har lest svarene også,og kjenner at hvis jeg skal si noe,vil dette bare være å gjenta noe som er sagt.
Nå er det kveld!
😉
LikerLiker
Det kommer gjerne til et punkt i en debatt der argumenter og synsvinkler gjentar seg. Takk for at du likevel la igjen spor etter deg!
LikerLiker
Godt skrevet, Lammelåret 🙂
Måtte skrive et innlegg om den pågående debatten, jeg også, men det er litt mer av det fjasete slaget 😉 Jeg er så mye seriøs og gjennomtenkt i jobbsammenheng, så i bloggen blir det mer den andre siden som fremmes 🙂
Har reist på ferie nå, men må innom å lese litt 😉 Fortsatt god sommer!
LikerLiker
Jeg er seriøs og gjennomtenkt her og ikke i jobbsammenheng!
Fortsatt god sommer!
LikerLiker
Kloke tanker!
Vi kvinner er veldig gode på kombinasjonen «holde hverandre nede / ikke har troen på hverandre / gjøre hverandre og oss selv til ofre..» Klok av «debattskade» blant annet i Mammabloggdebatten på Dagbladet, må jeg bare korrigere meg selv i at det selvfølgelig finnes unntak – og gudskjelov for det!
Likevel har jeg en grunnleggende tro på at hver og en må gjøre det som fungerer for seg, ta tak i seg selv og sine egne ting i forsøket på å gjøre det bedre for seg og forhåpentligvis noen andre på veien. Å ønske hele verden annerledes for at en selv skal få det bedre, blir for meg motsatt av hva som gjør verden annerledes. .
Har bare lest litt av bloggen din, Lammelår, men er veldig glad for at den finnes! Så skal jeg klare å irritere meg litt mindre over mammabloggkritikere som frykter at vi stakkars kvinner ikke vet vårt eget beste…
LikerLiker
Velkommen til bloggen Anne Hilde!
Selv om enhver har ansvar for seg selv, tror jeg likevel det er lurt å forsøke å se seg selv og sine innlegg utenfra. Ved å få respons fra andre på det en skriver forstår en bedre hvordan det en skriver virker inn på andre. Iallfall noen av dem som leser. Det er jo ikke alltid ting blir forstått slik en ønsker det.
Vi har først og fremst ansvar for oss selv, men hva vi velger å skrive om og på hvilken måte betyr noe for andre. Det må vi ikke glemme. Tenker jeg.
LikerLiker
Noen ganger blir jeg litt nedfor fordi jeg ikke har alt som mange andre har. Huset vårt er ikke helt ferdig oppusset innvendig. Men vi er på vei, men alikevel kan jeg av og til bli litt grepet av misfornøydhet over at ikke alt er ferdig. Men saken er jo at det nettopp er sånn fordi jeg er hjemme med barna. Og det var det jeg kom på nå når jeg leste innlegget ditt. Det å kunne tilbiringe så mye tid med barna er mitt høyeste ønske og er et mål jeg alltid har hatt. FOr andre er jeg nok ikke den som har oppnådd mest her i livet, men jeg kan jo ikke ta hensyn til andres standard heller. Jeg har jo oppnådd akkurat det jeg har drømt om! Så får den som vil synes jeg er lavtstående og Maddam synes nok ikke så veldig bra om mine valg akkurat, men det gjør jeg, og det er det som skal telle. Takk for dette innlegget:)
LikerLiker