Mammablogging = krangling eller konstruktiv debatt?
Det er naivt å tro at det vi ytrer ikke betyr noe.
Alt vi uttaler oss om betyr noe for noen andre og vi må forstå at det også kan ha negativ innvirkning på folk. Så lenge vi uttaler oss i det offentlige rom må vi også tåle tilbakemeldinger og se det hele i et større perspektiv.
Ved å skape mangfold gjør vi det litt lettere å ikke mestre alt, men mange bloggere forteller bare om alt de mestrer og de tar sjelden opp samfunnsaktuelle temaer eller setter ord på vanskelige ting. Det er dette kritikken av mammabloggenes overflate-kos handler om: Summen av påvirkning, ikke detaljene (les: den enkelte blogger).
Det er viktig å se på den totale påvirkningen vi utsetter oss for. Siden bloggmengden er enorm blir den også viktig – for flere enn dem som blogger selv. Blogg er en stemme, som sier noe som samfunnet vi lever i. Frøken Makeløs ser på totalen og tar tak i den. Å bruke det som står i sitatet som eksempel på å være modig
En annen ting er at det er morsommere å lese de selvironiske bloggene som viser et bilde av en Rema-pose med gymtøy i en stol med kommentaren: «Slik kommer det nok til å se ut her i morgen også, men da er det kanskje en pose fra Kiwi». (Fritt sitert fra bloggen «Pias Verden» en gang i dens spede begynnelse). Men det krever litt mer mot.
som Ellen Roberg-Askim (Ellens Oase) gjør på nrk Ytring, sier ganske mye om hva som er normalen blant bloggere; det sier en del om hvor vanlig det er å skjule det som har feil og mangler. Det sier meg at litt vanskelig er veldig vanskelig – og at det absolutt er viktig at noen av oss snakker om det som ikke fungerer, det som er viktig og som ikke tilhører glanssiden av livet.
Hvorfor er det slik at bare de vakre sidene av livet blir vist fram (blogget om)? Forklaringene som gis er at bloggen er et frirom og at «jeg tenker så mye på jobb, så det orker jeg ikke i bloggen». Ved å ikke snakke om det som er vanskelig skjules det og det skapes urealistiske forventninger til det å være forelder (mor) og det bidrar til å tabubelegge hverdagslige problemer og større problemer. Dette bidrar ikke til et rausere samfunn. Bloggene er speilbildet av samfunnet. Jeg ser ikke noe galt i å påpeke det.
Likevel: Blogg befinner seg i skjæringspunktet mellom privat og offentlig og ingen kan pålegges å blogge om noe annet enn det de gjør. Man kan likevel oppfordre til å skrive om andre temaer og selv gjøre en innsats for at det skal bli mindre skummelt.
Vi trenger mangfold og det kan vi få til uten å skrive om den siste krangelen med mannen. Det er mange måter å skrive om ting på som ikke er utleverende. Jeg tror mange ønsker seg blogger som viser til flere sider av livet.
Susanne Kaluza har fått mye positiv respons etter hun la ut sin abort-historie og Casa Kaos har mange lesere fordi hun skriver om de sidene ved foreldreskapet som få andre skriver om. Det er et behov for å lese om slike ting og jeg håper flere starter blogger som også viser slike sider av livet. Å skrive om sin egen abort er modig – å innrømme at man ikke klarer å rydde bort handleposer fra en dag til en annen er det ikke.
Jeg kjenner meg litt igjen i Frøken Makeløs som litt sint-bekymret er «redd» for at folk slutter å følge henne etter det siste publiserte innlegget. Å si at jeg er redd for det samme er en betydelig overdrivelse, men jeg ser at motstand kan være noe som gjør at folk er redde for å være synlige og tydelige. Jeg kjenner noen ganger på det selv. Samtidig synes jeg ikke at min egen feighet skal være en stopper for ytringene mine. Jeg tror rett og slett at man noen ganger må tåle å være upopulær. Og jeg tror at mange holder ting for seg selv fordi de trenger støtte. Støtte er en viktig drivfaktor når man blogger. Tror jeg. For andre er det diskusjonene som er drivkraften.
**
Viktige innlegg til debatten: Erfaringer fra en fersk bloggers forsiktige ankomst til den gigantiske mammabloggfesten!, Kvinner som rakker ned på andre kvinner,
Mine innlegg i debatten: Din selvtillit – mitt ansvar?, Mammablogging er ikke bra (lenkesamling), Mamma er mamma verst,
**
Jeg oppfordrer særlig menn til å komme med sine synspunkter på saken, for jeg tror at en manns perspektiv på dette kan være fruktbart! Og del gjerne dette innlegget med andre slik at flere kan delta i debatten!
Du kan også like bloggen min på Facebook, se her.
Om Anne-Helene
30 kommentarer på “Mammablogging = krangling eller konstruktiv debatt?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Siden både jeg og resten av familien min kan kjennes igjen i bloggen min, har jeg intet ønske om å komme med utleverende, negative detaljer om livet vårt. Jeg prøver å nevne at livet inneholder krangling, mas, kjefting, stress. Men jeg kan ikke komme med alt for mye. Gutta mine er såpass store at de er innom og leser. Vennene deres er innom og leser.
Dessuten er jeg vel konfliktsky, også i den virkelige verden.
Jeg kommer med noen spark innimellom i bloggen min, særlig mot det perfekte, hvite, lykkelige. Og da kan jeg få noen små spark tilbake. Helt greit:)
LikerLiker
Det har jeg respekt for. Og du peker på «problemet» med for personlige blogger: Det krever en god del av skriveferdighetene og perspektivet for å ta opp ting som stikker under overflaten.
Du tar likevel opp viktige temaer og siden du har mange lesere kan du kanskje si litt om dine 10 mest leste innlegg, hva som kjennetegner dem? Det er interessant, synes jeg: Hva tiltrekker folk?
God helg, Pia!
LikerLiker
Hmm, de mest leste er nok de som har vært veldig tullete men samtidig hatt noe klokt i seg. Eller de som har vært kloke, skrevet med till humor. Det er ikke mine hverdags- eller hjemme-hos-oss- innlegg som har slått best an.
LikerLiker
Jeg tipper at det kjære-lærer-innlegget du skrev tidlig i høst er et av dem og det har alle kvaliteter, synes jeg. Folk kan le samtidig som poengene når inn. Veldig bra! Jeg legger lenke her, så kan folk lese det igjen:
http://www.piasverden.com/2012/08/infoskriv-til-lreren.html
God helg til deg!
LikerLiker
Jeg ser at denne diskusjonen svirrer. Jeg vet ikke hvorfor det er så høy temperatur? Jeg tenker at folk må skrive om hva de vil. Så leser dem som leser.. Jeg er nok litt utenfor,kanskje. Jeg synes det er hyggelig at noen leser,men jeg skriver som jeg gjør,og de som blir provosert får melde sg ut,eller la være å lese..eller diskutere..Jeg kan ikke la være å skrive om ting «for da får jeg kanskje ingen følgere»?
Hm..
LikerLiker
Høy temperatur blir det nok når folk føler at det som blir tatt opp angår dem personlig.
Enig med deg i at antall følgere ikke bør være bestemmende for hva man skriver om, men samtidig er ingen blinde for hva slags respons som kommer. Jeg tenker at antall lesere og sidevisninger er et uttrykk for hvor godt en treffer med budskap og stil.
Det viktigste er at det som skrives om er noe man kan stå for uansett og at man opptrer med høflighet og respekt. Det betyr ikke at man alltid må være enig.
LikerLiker
Støtter sistnevnte talet!
Jeg er muligens for dum til å være veldig opptatt av hva mottaker tenker om det jeg skriver.. Jeg har faktisk bestemt meg for at den dagen målet om antall «liker» og «ros» blir viktigere enn å si det jeg mener, da takker jeg for meg… Jeg mener det jeg mener uansett, og det deilige med denne verdenen for meg er at jeg kan mene så mye jeg gidder (i hver fall på min egen blogg) uten at noen trenger å føle seg overkjørt. . Jeg har vokst opp med «janteloven» og holdt meningene mine for meg selv omtrent hele mitt liv fordi jeg har tenkt at de sikkert ikke interesserer noen.
Problemet er bare at hodet mitt har blitt så fullt at noe må ut…
Om noen tenker at det jeg mener et feil: si i fra! Så lenge jeg vet selv at jeg har gode intensjoner i det jeg skriver, og så lenge jeg ikke går til angrep på personer, men på sak, så mener jeg gode diskusjoner bare er fruktbart!
Når det er sagt, er jo kommentarene som kommer spennende for å høre hva andre tenker om samme sak!! …ikke for å «snakke meg etter munnen», men for å komme med sine perspektiver.
Så langt har bloggverdenen for meg åpnet muligheter for å komme i kontakt med mennesker jeg ellers aldri ville møtt. Blant annet deg, Lammelaar. 🙂 Uinteressante blogger (for meg) blar jeg bare forbi. Selv om jeg er (igjen) unormalt lite opptatt av baking og interiør, har jeg stor forståelse for at det finnes andre der ute som digger det!
Hvis vi kvinner skulle ha et enormt samfunnsansvar for hva vi mener og hva andre skulle føle om det vi skriver, så mener jeg de siste dagers høylydte diskusjoner er et tegn på at vi er ALT for opptatt av dette tyngende ansvaret og burde fri oss og hverandre fra det snarest mulig…
Skulle likestilling eller feminisme i det minste ha NOE substans, så måtte vel det være at (også) kvinner kan være seg selv uten å være livredd for hva samfunn og medsøstre skulle føle om alt mulig rart..
LikerLiker
Hvis man kjenner at det presser på er det dumt å holde inne, så får man heller justere fremstillingen etter hvem som er mottaker budskapet. Det handler kanskje mest om formen – når vi kommuniserer med folk vi ser. I skriftlig kommunikasjon blir det litt annerledes. Heldigvis for blogg, det er lærerikt og befriende!
Så lenge vi sier noe har vi et ansvar, men hva som ligger i dette er det nok mange ulike oppfatninger om. Jeg kan ikke holdes ansvarlig for hva folk føler når de leser det jeg skriver, men jeg kan passe på at det jeg sier ikke bryter norsk lov, at jeg ikke krenker andre, går til direkte og personlig angrip på noen osv. Og vi må være klar over at alle ytringer tilsammen sier noe om hva slags samfunn vi lever i. Det er når dette påpekes at følelsene legges på utsiden av sakligheten, opplever jeg.
Jeg skulle ønske at vi klarte å skape et miljø der folk ikke var redde for å uttale seg, for jeg tror at mange er det. Janteloven sitter dypt i mange av oss.
LikerLiker
Jeg tenker at hva som er modig er ganske individuelt og at det forandrer seg til ulike faser av livet, og at det nødvendigvis ikke er det samme for den som skriver og den som leser.
LikerLiker
Det er jeg helt enig i, Ellen!
Jeg har blitt kalt modig når jeg ikke har følt meg modig i det hele tatt og motsatt har jeg følt meg riktig tøff og så har ingen lagt merke til det, hehe..!
Takk for god kommentar!
LikerLiker
DU er modig, som tør å protestere mot et innlegg som har fått så mye støtte at det nærmest har blitt en «fasit». Takk, Ellens Oase!!!
LikerLiker
Jeg er en mann. Som mann må jeg innrømme at mammablogging er usedvanlig kjedelig lesning. Grunnen til at jeg følger noen såkalte mammabloggere er at de av og til tar opp viktige problemstillinger om samfunnet, etikk og livet og sånt. Du er en slik blogger, og jeg koser meg med innleggende dine som tar opp dyptpløyende temaer, og ikke bare dill dall.
Men denne kranglingen som mammbloggere bedriver fremstår for meg som storm i vannglass. Hvem sin rett er det å fortelle andre meningsytrere hva de skal mene? Spesielt når man skriver om private ting?
For all del: Vær uenig. Men ikke iverksett sensur for hverandre.
Håper jeg ikke var for krass i kommentaren min 🙂
Skriv det du vil når du vil.
LikerLiker
Jeg er glad for at du finner bloggen min interessant, du kommer med verdifulle innspill og tar opp temaer som interesserer meg på din blogg. Glad for å ha oppdaget deg!
Du er på ingen måte krass, ikke i nærheten engang.
Jeg har ingen typisk mammablogg, jeg regner den nok som mer en samfunnsengasjert blogg med foreldrerollen som hovedfokus, men det er helt greit å bli kalt mammablogg også.
Er enig i at vi ikke skal sensurere hverandre, men det kan være lurt å prøve å forstå bloggfenomenet i et større perspektiv. Jeg tenker at det er viktig.
LikerLiker
Jeg mener mye om mye – men skrive det på nettet? Njet – no way – aldri! Da må det isåfall bli en ny absoluttanonym blogg. Jeg studerer og jobber i ungdomskolen, hvor lett finner de meg ikke? 2 sec regner jeg med… Og hvem er min største fan; Bestemor og Svigermor (ps vi er bestpalls på årntli!!) Men mange av mine meninger, vel de er mine og jeg deler de med gode venner og mannen. For praktiserer likt på nett og i virkeligverden, unnvikende, nikker og smiler og sier jada… For jeg orker ikke. Med en gang jeg mener noe skal jeg absolutt overbevises om at jeg tar feil, og jeg har ikke humør til å måtte forklare og diskuterer hvert minste lille utsagn (typ jeg liker lunka vann bedre enn kaldt) så har en det gående da….
Men på den annen side, det er mange ting jeg av og til har lyst til å skrive. Som når det er blitt innarbeida at Frk på 18 måneder sier dakk hver gang hun får noe eller kaster rusk i søpla. Men du veit – det virker litt for rosasky så holder meg unna det også….. Så angrer litt på at den gangen da jeg fikk et innfall at jeg ikke gjorde det til et anonymt ett….
Hoho – dagens regle fra studine som er midt mellom to oppgaer – så da løsna skrivesperra noen minutter…. cheerio
LikerLiker
Jeg tror hver av oss må finne vår stil og blogge på en måte som er riktig for oss. Jeg skjønner at det ikke frister å si hva du mener når du får massiv motstand av det destruktive slaget, det gjør noe med motivasjonen – helt klart!
Noen ganger kan det være godt å sette foten ned og si hva man virkelig mener om ting, det kan noen ganger føre til større respekt og bedret forhold til den det gjelder.
Jeg mener altså at man ikke skal være så redd for å kaste seg ut i det, men samtidig har jeg forståelse for at man holder tilbake.
Nå kan du kose deg med studiene igjen! 😉
LikerLiker
Jeg har i grunnen ikke så mye å legge til her, syns du oppsummerer det hele veldig bra og at du har fanget essensen av det jeg mener om denne saken (ingen kan pålegge noen hva de skal skrive, men tendensen er verdt å diskutere likevel).
Opplever stadig at jeg er innom blogger hvor du har kommentert og hvor jeg egentlig bare vil skrive «det Lammelåret sa». Det kan jo hende at du opplever deg veldig uenig med meg, men jeg er uansett veldig enig med deg 😀
LikerLiker
Du er jo veldig søt, da, når du skriver dette: » Det kan jo hende at du opplever deg veldig uenig med meg, men jeg er uansett veldig enig med deg», hehe..
Jeg har sett det; at vi ser på de samme tingene og forsøker å løfte blikket opp fra vårt lille hjørne av bloggverdenen. Det er meningsfullt å lese tekstene dine, så det skal jeg fortsette med.
Selv om det har kommet til mer reflekterende, meningsbærende bloggere den siste tiden synes jeg fremdeles at vi kunne tjent på mange flere. Jeg håper at den oppfordringen strekker seg ut.
God helg!
LikerLiker
Gode refleksjoner. Jeg er veldig enig med deg i at vi som bloggere må tåle tilbakemeldinger på det vi skriver. Vi må også tåle en diskusjon om blogging som fenomen og hvilken påvirkning det har på leserne. Men som jeg har sagt mange ganger før, jeg syns faktisk vi kan stille krav til leserne også. Dersom man leser først og fremst glansede blogger må man også reflektere rundt det faktum at bloggeren selv velger hva hun skal skrive om. Å tro at bloggen representerer den hele og fulle sannhet om et menneskes liv er i beste fall naivt. Akkurat som det er naivt å tro at man kan uttale seg i det offentlige rom (gjennom bloggen) uten å få reaksjoner også av det negative slaget.
Jeg har all verdens forståelse for at Pia ikke ønsker å utlevere familielivet i bloggen sin (ref. Pias kommentar). For bloggere som ikke skriver anonymt bør i aller høyeste grad ta hensyn til sine nærmeste. Å utlevere ektefelle, barn, øvrig familie eller venner ville vært uhørt! Og ja, jeg ser eksempler på dette. På mammabloggere som mangler filter når det kommer til omtale av barna for eksempel. Jeg syns det er langt verre enn såkalte glansbildeblogger. Da har man tråkket over en grense jeg i alle fall er veldig opptatt av å holde meg innenfor. Visst kan man være ironisk, si mangt og meget mellom linjene. Men det bør stoppe der når andre er involvert.
Jeg tror begrepet mammablogging gjør diskusjonen litt vanskelig. Som du sier, du oppfatter ikke deg selv egentlig som en typisk mammablogger. Samme er det med meg. Men er jeg ikke likevel en mammablogger? En mor som blogger, av og til om livet som nettopp mor? Jeg har tre barn. Klart det preger temaene jeg tar opp. Men så prøver jeg å balansere også med andre tema da.
Jeg ser forresten også et langt større mangfold i bloggverdenen enn det som kommer frem i denne debatten. Kanskje fordi jeg selv ikke følger de typiske mammabloggene? Eller hverdagsbloggene eller hva man skal kalle dem? Jeg foretrekker bloggere med en ironisk touch på innleggene, med meningers mot, humor. Men det er meg da. Og så tar jeg jo ikke fem øre for selv å fortelle om rot i heimen, håpløse bakekunnskaper, kaos i topplokket og i det hele tatt. Men uten at det blir kleint håper jeg.
Da jeg begynte å blogge for to år siden skrev jeg et innlegg om hvorfor jeg blogger. Jeg måtte lese gjennom det nå i kveld. Og jeg står for innlegget ennå. Jeg blogger fordi det er morsomt, sosialt og lærerikt! Og den siste, at det er lærerikt, er ekstra motiverende, syns jeg. La meg gjengi det jeg skriver:
«Å blogge er lærerikt fordi man som regel tenker nøyere gjennom det man formulerer skriftlig enn det som bare ramler ut av kjeften før man egentlig har fått summet seg. Ergo kan man lære mye om de temaene man velger å blogge om. I tillegg lærer man mye om seg selv gjennom møtet med andre mennesker på nett. Når man får andres synspunkter på ting får man gjerne en bedre forståelse av komplekse problemstillinger. Spennende!»
Les hele innlegget her:
http://livingersblogg.blogspot.no/2010/08/hvorfor-blogge.html
Takk for spennende innlegg, Lammelårtanker! Som du ser, jeg lot meg rive med. 😉
LikerLiker
Foreldremanualen har en oversikt over foreldreblogger og jeg innrømmer at det låter mye bedre med foreldreblogger enn mammablogger. Det siste forbinder jeg med blogger der ungene bærer bloggen. Mor selv vil gjerne være anonym(!), så hun viser ikke ansikt. Innholdet er ungenes hverdag og mor viser lite av seg selv, hun forsvinner i show-off av barna. Og slike blogger er både du og jeg langt unna. Tror ikke vi kan definere mammablogging som en mor som blogger, for da har vi definert alle mødre som det – der eneste «krav» er at man har født eller han foreldreansvar for barn.
Mammablogging er noe fordummende og nedsettende, jeg vet ikke hvorfor jeg oppfatter det slik. Det handler kanskje om at det blir for overfladisk, og dersom mammabloggeren først uttrykker en mening så er den langt fra gjennomtenkt eller begrunnet. Det blir for lykkelig og dermed urealistisk, kanskje. Jeg får ikke tak i hvem bloggeren er.
Kanskje vi som viser oss fram gjennom meningene vi har (eller bilde og navn..!) kan gi ‘mammablogging’ et annet bilde? De aller fleste bloggene jeg følger er i denne kategorien: Mødre som er uredde og som liker å formidle holdninger og hverdagens kompleksitet – om enn ikke i hvert innlegg eller på en provoserende, diskusjonsfremmende måte.
LikerLiker
Jeg har ofte tenkt på min egen blogging som en form for vennskapsrelasjon. Jeg skriver om det som engasjerer meg her og nå utfra min egen livssituasjon, akkurat slik jeg kan skravle med venner. Og jeg ønsker å omgi meg med andre blogger som gir meg noe på ulike vis. Akkurat som jeg blir lei av å omgås overfladiske personer og miljøer i lengden i livet ellers, blir jeg lei blogger som mener lite eller gir lite av seg selv. Med det mener jeg ikke at man må være private for at det skal bli interessant, men det må være et slags budskap i bloggingen.
Innimellom har jeg hatt venner som aldri viser sine svake sider, og som aldri forteller noe negativt eller vanskelig om seg selv og sitt liv. Det blir ofte veldig skjeve og ubalanserte vennskapsforhold hvor jeg lett kan føle meg som den underlegne. Jeg vet jo at alle har sine ting, men det gjør noe med meg når det alltid er jeg som forteller om mine ugreier mens de tilsynelatende har perfekte liv uten noen problemer. Jeg slapper best av sammen med uperfekte mennesker. Jeg tror andre også slapper bedre av sammen med meg når jeg viser mitt uperfekte liv. Det er ikke den perfekte venninnen man oppsøker når livet butter i mot.
Jeg tenker at det er litt sånn i bloggverdenen også. Vi trenger stemmene til de uperfekte livene der også. Det gjør noe med oss når vi omgir oss kun med glansede liv, politisk korrekte meninger og overfladiske relasjoner på alle kanter.
Man kan si, og mene, at som voksne mennesker så bør man ta ansvar som leser for dette selv, og slutte å lese «glansbilde-bloggene». Det er bare det at også voksne mennesker lurer seg selv med tanker om at «alle andre får det til». Det viser seg at det også blant voksne er mange som synes det er vanskelig å innrømme at man ikke strekker til. Jeg er der selv.
Derfor tror jeg det er viktig å vise frem bloggene som tør der andre tier. Som stiller de ubehagelige spørsmålene. Som snakker om det mange tenker, men som ikke alle sier høyt.
Og blir det for ubehagelig at de gjør nettopp dette, så må man kanskje gå noen runder med seg selv og tenke grundig over hvorfor man reagerer. Kanskje finner man grunnlag for endring av praksis?
LikerLiker
Her har du oppsummert en del poeng som gjør at en stakkars fersking henger med også, Lammelaar. Blir stadig klokere på denne mystiske verdenen… Som jeg riktignok tenker at er mer lik den virkelige verden og hva ulike mennesker deler / ikke deler og legger av ansvar på andre / seg selv for å ha det bra med seg selv.
Tenker man ytterpunkter her, kan man i verste fall ende med å legge ansvaret for «egen lykke» i andres hender.. .. og det er etter min mening et vanskelig utgangspunkt.
..samtidig blir det, som flere nevner, galt å tenke at det KUN er opp til meg selv å gjøre det beste ut av ting også. SerendipityCat hadde etter min mening et veldig bra innlegg om det for noen dager siden: «Noen ganger må man se opp og ut og ikke bare inn i seg selv».
Likevel støtter jeg Liv Inger ovenfor her som mener at noe ansvar må over på leser også. Hvis man kjenner at man føler seg så mislykket av å lese enkelte blogger, ER det faktisk en selv som må klikke seg videre eller vekk fra nettverdenen igjen.
Frk.Makeløs har riktignok et poeng som fortjener en stor diskusjon: Hva er grunnen til at så mange kvinner finner glede, inspirasjon men tydeligvis også frustrasjon her inne i bloggverdenen.
Camulen bruker ordet «vennskapsrelasjon», og der tror jeg det ligger veldig mye sannhet! Og da tenker jeg at denne verdenen kanskje ikke er så mystisk og annerledes enn den virkelige verden? Noen deler mye og er i overkant utleverende og private, noen viser kun det perfekte ytre, man har ulike interesser, noen er selvironiske, andre er selvhøytidelige, og noen har ikke så voldsomt mye meninger om alt, men liker å delta i fellesskapet likevel.
Min grunnleggende mening er likevel at å be andre mennesker om å være litt mer sånn eller slik fordi man selv synes det er mer riktig, det er IKKE utgangspunkt for feminisme slik jeg forstår det. Du har rett til å være deg, selv om du er kvinne og vil bake og stelle hjemme. Jeg har rett til å være meg selv om jeg blir pottesur av de flotte kakene dine og har lyst til å hyle det ut!
Å prøve å bevege seg inn på en diskusjon om hvordan vi alle BURDE være av hensyn til hverandre, er totalt umulig så lenge vi er så forskjellige som vi er.
Men jeg tror flere kan tørre å stå fram med meningene sine, absolutt!! Så blir det flere å finne fellesskap med.
Å dele også de utfordrende delene av familie- og mammalivet kan gjerne være en oppfordring, men det må komme fordi det føles riktig og naturlig og ikke fordi nå er det det som «selger best»..?
LikerLiker
Camulen
Tusen takk for denne kommentaren! Det gjorde godt å lese. Jeg liker også best folk som er tydelige, som viser seg selv som de er. Blir det for mye overflate mister jeg interessen, for jeg finner ikke fellespunktene og «møtes» ikke. Uten dette er det heller ingen kontakt. Det må være noe jeg gjenkjenner i en relasjon, eller noe der som jeg har noe å gi til.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Debatt og ytringar på nettet « Verda til Villkatta
Det er mulig at mange egentlig ønsker å dele personlige eller familiære problemstillinger i en blogg (offentlig), men utfordringen ligger i å formulere dette på en slik måte at man ikke utleverer familiemedlemmer, sårer eller risikere å støte noen (i familien) fra seg. Det kan ta en tid før en nyutsprunget blogger tør å publisere sin oppriktige mening. Bare det å kommentere andres blogginnlegg kan virke skummelt og utleverende i begynnelsen.
Å gå fra å være anonym privat blogger til å bli en «offentlig» meningssterk debattant er et stort sprang. Vi må akseptere at flertallet (ja, det tror jeg) av «mamma-/kvinnebloggerne» aldri kommer til å ta det spranget.
Kan gjerne dele noe personlig akkurat nå – skrevet for mange år siden:
«Jeg stod oppe på stupebrettet. Bassenget under meg bølget blått. Det så mykt ut, men vannet ville kjennes kaldt mot huden. Det var ikke så høyt. Jeg var ikke redd. Læreren ropte – Hopp! Jeg ble stående.
Jeg stod der oppe i femte klasse. Tenkte på da vi hoppet i høyet på låven i sommer. Sjuende klasse. Jentene ropte – Hopp! Tenkte at badedrakten kanskje begynte å bli for liten og at jeg egentlig hadde spist litt for lite til lunsj. Niende klasse. Gutta ropte – Hopp da, for f…! Ett år senere hoppet jeg. Jeg var klar og ingen ropte.»
LikerLiker
Du har gode poenger, mandagsmor! Det ER viktig å tenke over vår rolle og være en ansvarlig forelder også på nett. Hva gjør skriveriene våre med barna?
På den andre siden tenker jeg at barna ikke alltid skal komme først. Ungene må tåle at vi er noe mer enn foreldre, vi er også selvstendige voksne som mener noe og som har rett til å bruke vår stemme. Noen ganger gjør vi noe som gjør ungene flaue, noen ganger er det nok å eksistere for å gjøre de flaue. Og her snakker jeg om å ytre seg – ikke om å utlevere familien.
Det er mange måter å ha en stemme i samfunnets debatter, og jeg mener at det ikke alltid er nødvendig å bruke navnet sitt for å synliggjøre seg. Blogg er en utmerket form.
Og jeg kjenner godt til offentlighetsskrekken, den lammes jeg av både nå og da. Det er så mye mer behagelig å stikke bort, men så ligger det et formidlingsbehov i meg som trekkes mot det offentlige ordskrifte, men for det meste gir det seg uttrykk på bloggen min eller i diskusjonsfeltet hos andre.
Alt til sin tid og alt har sin plass. Det gjelder å finne seg selv i det.
LikerLiker
Jeg har ikke lest gjennom alle kommentarene, så det er mulig at det jeg sier allerede er sagt…
Det er en selvfølge at det er bloggeren som bestemmer hva bloggen skal inneholde. Likevel er jeg veldig enig med deg. Det er få ting som er så kjedelig å lese som blogger som forteller om en verden og hverdag sett gjennom rosa briller. For livet er virkelig ikke slik….
Derimot er det nok av de som vil lese slike blogger. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det er egen streben etter et bekymringsløst liv hvor det største spørsmålet er hva man skal ha til middag, eller stryke/ikke stryke gulpeklutene. Kanskje det er behovet for å flykte fra sin egne kaotiske hverdag og lese noe «hyggelig».
Jeg er ikke en slik leser. Jeg vil heller lese noe jeg kan engasjeres i. Eller noe som beveger meg og får meg til å tenke. Dessuten finner jeg stor underholdning i å lese om hverdagsproblemer jeg kjenner meg i, særlig hvis det er skrevet på en humoristisk måte….
Selv så skriver jeg mye om tanker. Men ikke bare de gode. Jeg prøver å sette ord på det jeg vil si der og da, og tenker ikke så mye på hvem som leser eller hvordan det oppfattes. Om folk ikke takler å lese at jeg har negative tanker en dag, eller orker å lese min fortelling om en barndom med rus, da får de la være å klikke seg inn på bloggen min.
Så, konklusjonen min er vel egentlig at folk ikke burde være så redde for å skrive om noe annet enn en rosenrød hverdag. Det behøver ikke å være utleverende, men kan være dagsaktuelt, diskuterende eller rett og slett det å tørre å sette ord på hvordan ting egentlig er når de rosa brillene tas av.
LikerLiker
Å skrive det som er seg-selv-nært kan ofte være det som har størst appell til andre, men å våge dette krever gjerne modenhet (som er aldersløst). Jeg tror det er et stort behov der ute for å finne noen som gjenspeiler det en selv opplever og tenker på. Blogger som dypdykker kan være en god hjelp til dette. Å skrive om de temaene du gjør, toner av tanken, er viktig!
LikerLiker
Du har helt rett! Det krever mer å skrive om noe som er personlig. Alt annet kan man distansere seg fra. Og ikke alle takler negativ kritikk av noe som er personlig….
Og takk for rosen! Sånt varmer alltid 🙂
By the way, så har jeg skrevet et innlegg på bloggen i dag – inspirert av ditt innlegg her og Aftenpostens artikler i dag om småbarnsforeldre og tidsklemma. Ta en titt hvis du er interessert 😉
LikerLiker
Tilbaketråkk: En alenemors bekjennelser « Toner av tanker
Tilbaketråkk: Kvinners evige samvittighet og frykt for å være seg selv : Hjem og familie