Kong pappa-savn
Mens diskusjonsinnlegg om fedres rett til å være sammen med egne barn (eller helst ikke) flyr veggimellom, søker jeg til dem som har merket fedres fravær.
En datter på 21 savner sin far. Hun har riktignok bodd sammen med ham hele sin oppvekst, men å bo sammen med er ikke det samme som å være sammen med. En pappa er ikke bare en som forsørger. Å sørge for noen er mer enn å skaffe nok penger til husholdningen.
En datter sier:
En pappa er den første mannlige rollemodellen en datter har. En som setter normalen for hva som kan forventes av mannlig oppførsel. En pappa er en som ingen fremtidige kjærester skal kunne måle seg med. Jenter kan finne sin prins, men pappa vil alltid være kongen.
.. og jeg nikker, for hvordan far utformer sin rolle har stor betydning for hva slags syn en datter får på menn og siden i livet: kjærester og forhold påvirkes av hvordan far har vist at menn er.
Ben Mcpherson skriver debattinnlegg i Aftenposten i dag, han sier
Jeg hater store statlige løsninger like mye som jeg hater ordet “pappaperm”. Men jeg begynner å tro at det fungerer: Jeg er sjokkert over at jeg engang sier det, men staten tvinger fedre til god oppførsel, for deres barns beste, men også for deres eget beste.
Eli savner også faren sin. Hun har ingen gode minner om han, for han var der ikke. Han hadde ikke tid, så mye annet var viktigere – for han. Faren hennes har tydeligvis ikke forstått hvor betydningsfull han er, for les hva hun sier:
Når mine venninner forteller om den verdifulle tiden de har tilbrakt med sine foreldre, sin far, får jeg bare lyst til å gå, men jeg later som ingenting. Jeg smiler og viser engasjement, men inni meg er jeg i en helt annen verden. Jeg blir sjalu og skulle ønske jeg også hadde hatt noe å dele, men det har jeg ikke. Ingenting. Det er bare tomt og mørkt. Av og til dikter jeg opp mine egne historier. Historier der alle er med. Pappa, mamma, mine søsken og jeg.
En datter på 21 og Eli er ikke de eneste ungene med farslengsel, det er mange unger som savner.
Derfor blir jeg så oppgitt når diskusjoner om fedrekvote så ofte dreier seg om hvordan fedre kan sno seg unna tid med ungene sine. Det passer ikke å benytte seg av de rettighetene som fins, det er så mye viktigere å gi tiden sin til arbeid og ikke barna. Pappa 36 er ett eksempel på dette. I innlegget Tiden flyr, kjære datter! spør han, fordi han har brukt altfor mye tid på jobben i barnets oppvekst;
Du overnatter hos venner og er nesten ikke hjemme lenger. Du har fortalt meg at du er voksen nok til å ta vare på deg selv. Hva betyr jeg for deg nå?
og fortsetter med
Tiden har gått og du har andre behov i dag, men hvis du vil ha min tid, vil jeg ta meg tid til deg. Det er bare å komme og spørre.
mens jeg spør: Når ble det ungenes ansvar å ta sørge for en god relasjon med foreldrene? Hvordan kan foreldre tillate seg å passivt vente på at barna skal ta initiativ når de hele deres barndom har prioritert jobb?
Det er alltid foreldrenes ansvar å ivareta ungene så godt at de ønsker å komme hjem og ønsker kontakt! Når barnet vender seg vekk, er det i en selvstendighetsprosess, og må forstås på denne måten – ikke som en generell avvisning. Den relasjonen en har med sine foreldre som voksen, gjenspeiler ofte den kontakten en hadde i barndommen. Så når barnet ikke tar kontakt, er det en følge av alt som tidligere er skjedd – eller ikke skjedd.
Når vi velger løsninger for familien, må vi tenke langt. Derfor er det ikke kun ett år som gjelder når paret skal fordele foreldrepermisjonen. Pappas valg strekker seg langt, skyggen kastes framover.
Å se tilbake på livet med stolthet, å virkelig kunne stå for sine valg og beslutninger – hvem kan egentlig det? Vi kan ikke finne opp kruttet alle sammen, noen ganger er det smart å lære av andres feil.
Hovedpersonen i Det var grønt har lurt seg selv til å tro at han har det utmerket. Så blir han oppsøkt av sønnen, som han aldri har møtt. Faren tvinges til å ta ansvar og må steppe inn i en rolle han aldri har tatt på seg. Historien til Kjersti Anfinnsen er fantastisk, drøy, morsom og tankevekkende og den har satt seg fast som en flått. For: Kan vi egentlig tvinge kjærligheten fram i noen? Er farskapet et valg eller handler det ikke om hva som er intellektuelt stimulerende og interessant, men om å ta ansvar for det menneske en har satt til verden?
Denne må du bare lese!!
Om Anne-Helene
15 kommentarer på “Kong pappa-savn”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Viktige refleksjoner, som taler også mannens sak, men selvsagt til barnets beste. Hva menes imidlertid om mannens rolle i barnets liv, der mannen bare har innlatt seg på en one-night stand, nærmest uten å kjenne sin partner, eller omvendt, og senere overraskende blir krevd for barnebidrag, og muligens kjærlighet og oppfølging, til et barn som først og fremst er kvinnens prosjekt? Det finnes slike tilfeller, og hva er rimelig å forvente av farsrollen da?
LikerLiker
Jeg mener at det ikke først og fremst er kvinnens prosjekt, men begges. Vil tro at en mann som blir tvunget til å bli far (altså at han har gitt uttrykk for ønske om abort mens hun ikke har ønsket dette) føler mye og at dette påvirker forholdet til hans barns mor. Man kan ikke kreve noens kjærlighet og involvering, men hva gjør man når barnets mor plutselig ikke kan ta seg av barnet lenger? Det er litt av det boka jeg skriver om handler om.
Dersom en mann blir far mot sin vilje vil det nok være til barnets beste om han lar barnet komme først (forbi sinnet mot dets mor), om ikke annet så at han i det minste betaler barnebidrag. Jeg tenker først og fremst på barnets beste, som jeg tror i de aller fleste tilfellene er kontakt med begge foreldre.
Dette er vanskelige saker å mene noe om og jeg synes det blir enda vanskeligere siden jeg ikke har så mye konkret å tenke ut fra. Med juridisk kunnskap og annen kunnskap blir det lettere å ta stilling, synes jeg.
Og når alt dette er skrevet så synes jeg det kommer ganske høyt opp på listen av frekkhet og respektløshet å bevisst lure en mann til å bli far (men det er vel kanskje en annen sak).
Hva tenker du om dine egne spørsmål?
LikerLiker
Hei, og takk for svar. En bør også fokusere på tilfeller som jeg har nevnt. Og forsøke å lære opp våre sønner til å ta ansvar for prevensjon, uansett. Også der partner sier hun bruker p-piller, er sterilisert el.l. Utover det bør vi , som mødre og fedre, lære våre sønner omsorg, ansvar, barns behov og betydningen av disses små og skjøre liv. Gi omsorg og du vil få omsorg tilbake.
Dessverre tror jeg ikke at våre ord når frem til de personer de er myntet på. Så neste spørsmål blir: hvordan når man menn/fedre
som trenger opplæring i omsorg og barns psykologi?
LikerLiker
Enig i at ufrivillig farskap bør få oppmerksomhet. Kan være at jeg skriver om det på et senere tidspunkt, men må få nok inspirasjon og grunnlag for å kunne skrive om det siden jeg ikke har personlig erfaring med det. Dette er et underkommunisert område.
Tradisjonelt har det vært et overfokus på jenters ansvar for prevensjon og seksualitet (for begge kjønn..!) og lite på gutters. Det er viktig å gjøre noe med. Det er også noe jeg skriver om; hva vi som foreldre kan gjøre for at ungene skal bli rustet for det som møter dem senere i livet. Grensesetting er viktig, både for sin egen del, men også for å forstå andre grensesetting. Det er ikke en opplæring man starter sent, men allerede når barnet er lite og stabber sine første steg. Iler vi til for å hjelpe det opp når det detter eller lar vi det få erfaring med kroppens grenser og egen styrke? Osv
Til det siste mener jeg at vi bør innføre psykologi/helse/seksualitet som fag i skolen. Dette har jeg også skrevet om, som i dette innlegget:
Og jeg mener at godt språk kan være et knep som gjør vold «unødvendig». Med godt språk kan mange konflikter dempes og det blir lettere å få utløp for indre spenninger uten å uttrykke det i destruktive former. Derfor må unger trenes i kommunikasjon, både verbalt, men også for å forstå kroppsspråk – som jo også henger sammen med grensesetting.
LikerLiker
Tankevekker igjen!
Takk for at du deler 🙂
LikerLiker
Tankevekkende. Nylig slutta en mannlig kollega fordi han reiste så mye at han hadde dårlig samvittighet overfor barna sine. Han ville ikke at de skulle tenke tilbake på barndommen som en tid da pappa aldri var til stede. Så de pappaene som setter barna før karrière finnes heldigvis.
LikerLiker
Liker slike eksempler!
LikerLiker
Fedrekvote fantes ikke da jeg var barn, ei heller da mine barn var små. men både min pappa og mine barns pappa er pappa-konge. Heldigvis:) For det er så verdifullt at det nesten ikke kan beskrives med ord!
LikerLiker
Så bra!
Når den statlig reguleringen uteblir er det ekstra viktig at foreldreparet er bevisst at far får tid med barna. I mange familier krever det en del ekstra. Fedrekvoten vekker folk, bare se på alle artiklene som skrives om temaet. Så fedrekvoten har effekt på så mye, hehe..
LikerLiker
Trykket på ‘send’-knappen for tidlig: spørsmålet blir, som det er innledet med, hvordan lære våre sønner omsorg?
LikerLiker
Tankevekkende og godt innlegg. Jeg er heldig og har en pappa som var der for meg og en mann som er der for våre barn.
Ble veldig nysgjerrig på boka du skriver om her og håper å få lest den ved en anledning. Takk for tips!
LikerLiker
Tilbaketråkk: Fengslet far uten rolle? | Lammelårtanker
Jeg har mange minner fra barndommen om å vente på pappa. Rett og slett fordi faren min hadde en, kanskje ikke karrierejobb, men likevel en jobb der han blant anna måtte jobbe en del helge- og høytidsdager. Jeg var ganske liten da jeg forsto at hans jobb i en viss forstand var både viktigere enn min mors deltidsjobb og i en viss forstand også viktigere enn oss. Samtidig kunne ikke mora mi hatt så mye fri med oss ungene hvis han ikke hatt full jobb. Og jeg har alltid vært stolt av faren min. Vært vant til at folk snakka pent om ham, og sjøl sett hva han har gjort. Noen av de fineste barndomsminnene mine er å få være med ham på jobb, enten på kortere eller lengre oppdrag. Jeg tenker på det nå som det nærmer seg å bli forelder sjøl; vil jeg være en nær og nærværende forelder som min mor, eller en mer fraværende men som tar barnet med på ting? Jo mer jeg tenker på det, jo mer tenker jeg at man taper litt uansett hvilken retning man går i. For både jobb og barn er jo viktig for forelderen, og for barnets utvikling er det viktig både å være nær det og å vise det at en har et liv utenom (som det virker som en del curling-foreldre glemmer i dag)! Avvisning på noen områder kan også være kjærlighet i praksis; det settes grenser, forelderen bryr seg om andre ting og personer, barnet slipper å være foreldrerens fulle emosjonelle fokus, og lærer å bli sjølstendig og å skaffe seg ting på egenhånd. Fedre er ikke bare rollemodeller for jenteres framtidige kjærester, men også rollemodeller for jentene sjøl. Jeg har alltid visst at jeg er min fars (eldste) datter, og folk har forventa sjølstendighet av meg på grunn av ham. Det er såklart slitsomt til tider, men jeg ser også at en del andre jenter som er vant til å holde faren mye i handa er usjølstendige på en måte som virker helt fremmed på meg som faktisk noen ganger måtte stå i kø for å snakke med min egen far. Jeg mener ikke at det er bra å bli oversett; det blei jeg ikke. Han tok seg alltid tid til meg til slutt.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Farsdagsfesten | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Ansvarfraskrivende menn ønsker juridisk abort | Lammelårtanker