Ensom barndom og inkludering

En av mine kjernesaker tror jeg må være ensomhet og hva det gjør med mennesker.

Røde Kors melder om at et av fem barn mellom 8 og 11 føler seg ensomme ofte eller av og til, for 18 og 19-åringer er tallet økt til en av tre. Jeg får helt vondt! Hvorfor opplever unger ensomhet? Jeg får trang til å bortforklare og late som om det ikke er slik, som om det er noe galt med undersøkelsen og at ungene bare er spurt på en dårlig dag. Unger er jo umiddelbare og tenker ikke i lange strekk, så det er helt sikkert det som ligger bak tallene. Jada.

 

Dårlig norsk

Jeg skal ikke leke helt. Jeg holder igjen initiativet overfor folk jeg tror snakker dårlig norsk. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er vel fordi jeg er redd for å misforstå og misforstås. Det er pinlig og gjør at jeg føler meg dum. Hvorfor skal jeg la det handle om meg? Heldigvis klarer jeg å identifisere denne redselen, for hvordan kan jeg ellers gjøre noe med den? Å holde avstand selv, gjør at andre ikke trekker nærmere.

Som Facebook-slageren

X antall unger blir aldri bedt med noen hjem og det er din fordømte plikt å gjøre noe med

sier, så er det faktisk det! Jeg vet det og jeg bruker den tiden som er tilgjengelig på å se meg rundt, på å hente inn igjen kontakten med venner og vise at jeg fins.

Inkludering er

kanskje det viktigste vi kan gjøre for andre enn oss selv. Og dersom vi tenker litt utenfor egen omgangskrets, av og til veksler noen ord med noen vi ikke har hilst på før, så er en del gjort. Inkludering er lett i første omgang, verre i andre. Å invitere hele klassen, eller alle av et kjønn, til bursdagsfeiring er lett for den som håndterer et stort selskap. For den som sliter med liten inntekt, med sosial angst eller som rett og slett ikke har plass eller stor kreativitet, er det verre. Slike ting er alltid lett for (svært) ressursrike mennesker, men mange er ikke det. Mange ressursrike mennesker er dessuten ikke veldig sosiale og gruer seg i ukesvis før en slik anledning, som føles påtrengende fra skolen og «alle» som får det til. Det er liten aksept for at ikke alle kan gjøre som alle andre. Jeg skjønner det, men den innsikten har vel kanskje kommet nå som jeg skriver dette.

Inkludering er

viktig, men den som ikke føler seg inkludert kan kanskje ikke sitte og vente på andres initiativ? Jeg tenker at vi ikke må la vår ensomhet bli andres ansvar, det er mye vi kan gjøre selv. Mange av oss iallfall. I stedet for å bebreide en venn som aldri tar kontakt og være skuffet over det, kan vi sette oss selv igang og ta initiativ. Å være den som får ansvar for andres ensomhet kan være tungt og demotiverende, rett og slett legge en demper på hele vennskapet.

Inkludering er

viktig, men hvordan kan vi vite hvem som ikke har en vennekrets? Skolen og barnehagen har taushetsplikt, min erfaring er at unger ikke sier noe om det. Kanskje ser de ikke, kanskje er de mest opptatt av seg selv? Jeg vet ikke.

 

 

Bruk ressursene dine!

Som mange ganger før, mener jeg fremdeles at den som er ressursrik bør spre sine ressurser til gode for andre mennesker. Med store ressurser har man et utvidet ansvar for andre, sett fra et etisk synspunkt. Vi kan ikke tillate oss å verne så mye om oss selv at vi glemmer at andre fins. Nå vil jeg understreke at ressursene ikke alltid er synlige, ting er ikke alltid slik de ser ut.

 

Nok med meg selv

Å gjenkjenne fordommer, hente de fram i lyset og gjøre noe med dem, er krevende. Det kan være personlig tøft. Med overskudd tar jeg slike initiativ; uten snevres verden inn. Jeg har nok med meg selv og med flaks går hverdagen i hop. Ofte uteblir flaksen. Ressursene og initiativene legges på is. Det er en vanskelig situasjon.

Jeg er norsk og jeg ser norsk ut.

blondt hår

Jeg tror alt blir lettere når man ser urnorsk ut. Jeg tror livet mitt ville vært mer komplisert og vanskelig dersom det så ut som om jeg kom fra Kongo, uansett om jeg hadde bodd her hele livet. Vi er ganske enkle og litt redde, er vi ikke? Jeg tror vi ofte er redde for å feile og føle oss dumme, enn vi er rasister. Å snakke med folk i en annen livssituasjon, folk med en annen bakgrunn, er meningsfullt. Det gir enormt mye! Jeg har gjort det noen ganger; snakket med ukjente folk jeg tilfeldigvis har møtt på, i forbifarten nærmest. Det er så verdifullt!

 

Slutt på ensomheten

Ensomhet kan møtes på mange måter. Å anerkjenne at slik er det for noen, er ett steg langs den stien. Å krype bort fra egen redsel for å misforstå og føle seg dum er et nytt steg. Å gjenoppta kontakt med gamle venner er ett steg. Å si hei til en ny person er også ett steg i retning mindre ensomhet. Jeg tenker at vi alle kan gjøre noe, både vi som er litt redde for avvisning og som derfor holder oss unna, og vi som selv er litt ensomme og skammer oss over det. Vi må utfordre oss selv til å komme ut av skallet. Vi må utfordre oss selv til å vise andre at det er trygt å krype ut av sine skall.

 

Egen frykt

Det handler om menneskeverd, ikke om ytre faktorer som hudfarge, gebrokkent språk, tung psykiatri eller en livsstil vi tar avstand fra. Det handler vel mest om egen frykt, om egne dumme begrensninger?

 

Hver enkelt av oss har faktisk makt til å ta fra noen en ensom barndom!

**

Tallene på ung ensomhet er hentet fra Vestfold Blad uke 36/2013.

 

~ Lik Lammelårtankers Facebookside ~

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →