Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

For tidlig å bli tenåring?

I debattinnlegget

Kort skjørt, trong topp og sminke. Ho er eit barn, men ho latar som ho er vaksen

.. skriver Kjetil Aarseth

«Tolvåringen som stakk avgarde attmed mora, har bekymringar av ein annan art. Korleis ho tek seg ut for gutar? For menn? For andre jenter. For mora? Og det er altfor tidleg.»

Disse bekymringene er altså i motsetning til den nesten åtteårige datteren hans som er bare barn. Og det eneste hun har å bekymre seg for er om hun får nok is, få leke nok og være oppe litt lenger om kvelden.

2013-11-21 13.27.42

Jeg kan være enig i at både tolvåringen og nesten-åtteåringen er barn begge to, men det er stor forskjell på barn i nevnte aldre. En tolvåring skal begynne på siste året på barneskolen eller hun starter snart på ungdomsskolen.

Det er veldig stor forskjell i modenhetsnivå blant barn på samme alder. Ingen blir tenåring – eller for så vidt voksne – fra en dag til en annen. Det er en gradvis overgang der barnet veksler mellom å være modent og å ikke være det.

Jeg klarer ikke se Aarseth sin bekymring. Hva ligger i frykten? Er det redselen for å ikke håndtere den kommende ungdomstiden? Er det redsel for å miste den lille jenta si?

Jeg forstår begge deler. Selv om det er lenge siden, målt i år, at jeg var tenåring, er det likevel ikke lenge i følelser og mange av mine erfaringer fra den tiden lever ennå sterkt i meg. Det er ikke vanskelig å forstå at det er skummelt å miste taket i den lille jenta en fremdeles føler at en kan beskytte. Tanken på at hun skal utvikle seg til et fisefint monster med for mye leppestift, for tøff i trynet, for liten på innsiden, for selvstendig til at far har kontroll lenger, vel den er lett å ta inn.

Å kjenne på ambivalente følelser overfor den tiden som kommer der man som foreldre ikke er sterkest, tøffeste og mest beundret, den kjenner jeg til. Synes det er skummelt å tenke på hva den kanskje kan komme til å kreve, og hvordan jeg er i stand til å møte det.

- fristende å krype inn i skallet -

– fristende å krype inn i skallet –

Aarseth tar også opp reaksjonen han har som far når han på lekeplassen med sin datter ser en antatt tolvåring sammen med moren sin. Han skriver at han selv er blitt lurt til å tro at fremtoningen tilhører en kvinne, når den i virkeligheten tilhører et barn. Og han skammer seg over erkjennelsen. Det er sprekt gjort å sette ord på dette i offentligheten og ikke la seg fortie av skam. Dette er et tema som er underkommunisert.

Det som er viktig å se nærmere på er hvor problemet ligger. Er det jenta som skal moderere sin stil for å ikke pirre menn?

Jeg tror ikke en vanlig tolvåring med normal oppvekst ser på seg selv som et mål for voksne menn. Jeg tror barn på denne alderen hermer etter jevnaldrende venninner, etter utvalgte bloggere og etter kjendiser – akkurat som jeg og mine jevnaldrende gjorde da jeg var på den alderen, ja bortsett fra at bloggerne den gang het Det Nye og Mag ikke var påtenkt. Forskjellen fra da er at presset på å lykkes er mye høyere i dag. Presset fins overalt, hele tiden. Det fins nesten ikke off-line-tid. Kommersielle krefter tar mye plass.

- det er heldigvis ukult å røyke -

– det er heldigvis ukult å røyke –

Det som skjer når barnet glir over til å bli tenåring er etter min erfaring lite snakket om i dag. Jeg tror vi trenger mer av det – fra et følelsesperspektiv fra voksne.

Som mor er det viktig for meg å fortelle mine barn om hvordan de skal passe på seg selv, men også ha blikk for andre. Det er viktig at de tør stå opp for den som ikke har det bra, at de melder fra dersom de ser noe som vekker ubehag, dersom noen forgriper seg på andre eller snakker nedlatende og nedverdigende om andre. Jeg tror det er her vi best mulig kan forebygge overgrep eller ubehagelige episoder. Det handler ikke om klesstil. Hvis jeg skal trekke frem en enkeltfaktor som betyr noe, er det alkohol: Reduser alkoholforbruket og kriminelle handlinger går ned (også risikoen for å bli utsatt for andres handlinger).

Jeg tenker at det først og fremst er mitt ansvar å lære barnet å forstå seg selv, for jeg kan ikke ta ansvar for fremmedes blikk og tanker. Jeg må først og fremst gjøre mine barn i stand til å forstå hvor egne grenser går. Når en kjenner egne grenser, er det lettere å forså andres.

- litt usikkert hvor grensen går -

– litt usikkert hvor grensen går –

Det er kanskje enda viktigere å gi ungene rom nok til å være som de er, enten de liker å trippe rundt i høye hæler med nymalt munn eller liker å kaste seg ut i klatrestativene når de er tolv. Jeg tenker at det må være rom for begge deler. Jeg er heller ikke like voksen bestandig. Det ligger mye frihet i det.

Jeg ser ikke at vi har noe å tjene på å nekte en tolvåring å «leke» voksen. Unger imiterer voksne helt fra de er spedbarn. At de skulle slutte med det etter en viss alder, er temmelig usannsynlig. Det er en del av det å være barn. Og å være en del av et samfunn. Det er imidlertid bekymringsverdig dersom et barn på den alderen ikke tør være det barnet h*n føler seg som, dersom h*n blir presset inn i en livsstil som er fremmed eller ubehagelig.

Som mor er jeg forbilde. Hvordan jeg omtaler meg selv og andre mennesker betyr noe. Hvordan jeg snakker om egen kropp, har noe å si. Hvis jeg stadig snakker ned mitt eget ytre, forteller jeg at jeg ikke er god nok, jeg nedverdiger meg selv. Det spiller en rolle for mine barns syn på seg selv og på andre kvinner.

Derfor må vi tenke over eget språk, for også ord betyr noe.

.. men ungene våre må få lov til å vokse og utvikle seg i den takten som er naturlig for dem – selv om foreldrene kjenner litt på angsten over det ukjente og skumle.

**

Hva tenker du om Aarseths debattinnlegg?

Kjenner du noen ganger på angsten over å ikke være nok, over å ikke strekke til?

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

19 comments on “For tidlig å bli tenåring?

  1. Irene
    24. juli 2014

    Dette mener jeg ganske mye om, for det er ting jeg har hatt under mitt eget hustak. Jeg har to døtre med fire års aldersforskjell, og begge er nå tenåringer.

    Jeg har hatt en av hver. Eldste gikk i en klasse hvor sminke, hårfarging, «BH» (det var for så vidt ingenting de kunne holde…) og stringtruser allerede i 3. klasse, altså 7-8-åringer. Som tiåring oppførte hun seg som en fjortis og kunne surne fullstendig over typisk tenåringsjenteting. Jeg holdt igjen på det meste. Sminke var uaktuelt før like før hun fylte tolv (etter jul i 6. klasse.) Jeg holdt igjen på høye hæler, korte skjørt og trange topper, noe som var fullstendig krise fordi «alle de andre» fikk lov.

    Yngstejenta var barn da hun var åtte, hun var barn da hun var ti og hun var fortsatt et barn da hun var tolv, som stort sett de andre jentene i klassen. Hun spurte aldri om å få begynne sminke, men hun fikk selvfølgelig også lov da hun var nesten tolv. Hun sminker seg fortsatt ikke hver dag. Da hun var elleve hinket hun lykkelig ut av butikken etter at vi hadde vært på handel, alle tre «jentene» i familien. Da kom det fra storesøster: «sånn kunne ikke jeg oppføre meg da jeg var elleve…»

    Den eldste er egentlig litt lei seg fordi hun føler hun ble frarøvet barndommen. På hennes årskull var det både ukult og ugreit å være «barnslig», selv om det var akkurat barn de var. Det var voldsomt fokus på kjærester og når det var lov til å kysse, og de ble involvert i sjalusidramaer og møkk de kunne vært spart for i mange år. Nå er hun veldig glad på sin søsters vegne som har fått lov til å ha en skikkelig barndom.

    Jeg er egentlig enig i at alle skal få lov og mulighet til å utvikle seg i det som er et naturlig tempo for dem, men jeg tror samtidig det er ingen som starter på tenåringstida for tidlig gjør det fordi det er naturlig for dem. Presset er der fra alle kanter, amerikaske TV-serier, reklamer, handelsstanden som blant annet har skapt det meningsløse uttrykket tweens for å ha en ny aldersgruppe å sette støtet inn mot. Presset er der fra venninner og, tragisk nok, fra mødre som av en eller annen grunn synes det er søtt å dolle opp småjentene sine som voksne.

    Jeg har lest den kronikken du har som utgangspunkt, og jeg er helt enig ned kronikkforfatteren. Kanskje mest fordi jeg ser hvem av jentene mine som har hadde det best, både med seg selv og andre, i alderen 8-13 år. Jeg ser også hvem av dem som jeg tror har den beste bakgrunnen til å takle livet. Jeg tror alle har best av å få en lang barndom. Voksenlivet kommer tidsnok og varer lenge nok, og det å føle at man har mistet deler av barndommen allerede mens man er tenåring er ikke en god følelse.

    Dette ble en lang kommentar, men dette engasjerer meg veldig. 🙂

    Likt av 1 person

    • Lammelåret
      24. juli 2014

      Jeg er glad for innspillet ditt, dette er en god og utfyllende kommentar!

      Lik

  2. Anja Elisabeth Holt
    24. juli 2014

    Undertegnede har en 9- åring som er barn og tør å være det. Hun kjører sin egen stil og alle lar henne gjøre som hun vil hva gjelder utseende. Det samme gjelder klassen og venner. Rosa er kult. Ingen mage vises. Helle Kitty er helt lov.

    11- åringen eksperimenterer med sminke. Hun er stor utvendig og veldig liten innvendig. Noen ganger er det veldig fint å ha en lillesøster man kan skylde på når man vil leke «barnslig». Klassen her er også hele tiden hatt et veldig fokus på utseende (og alt annet man kan konkurrere i).

    Lik

    • Lammelåret
      24. juli 2014

      Jeg ville ikke blitt bekymret om 10-11 åringer prøver ut sminke, det er ikke akkurat nytt. Tror vel heller at det er slik at vi som foreldre skjønner hvor små vi virkelig var da vi selv eksperimenterte med det. Den innsikten kan få noen og enhver til å steile. Likevel: Hvilken forskjell utgjør det, egentlig, å si nei til dette hvis det ikke er snakk om noe annet enn eksperimentering, som annen lek?

      Lik

  3. trompetmor
    25. juli 2014

    Jeg har hatt en åtteåring som var en av jentene i klassen, hun storkoste seg, var barnslig og lot gleden over kattepuser, kinderleker og hoppe paradis dominere. De var fire jenter i klassen, de var med hjem til hverandre og hadde det storartet. Når de kom opp i 6.klasse skjedde det noe. De andre jentene startet med sminke, trange klær, guttesnakk osv…datteren min gjorde ikke det.. hun snakket fortsatt om kattungene våre og hva hun lekte med i går. Enden på visa var at hun ble ekskludert av de andre jentene i klassen og hun tydde seg ned til mindreårige i klassene under. Dette gikk fint helt til de skulle over i åttende klasse og skifte skole til ungdomsskolen. Datteren min hadde nå ingen venner på sitt eget trinn og startet gråtende opp på u-skolen, hun følte seg så utenfor og redd at hun var kvalm, ville ikke gå på skolen og vi hadde et svare strev med å få henne til å takle overgangen… de tre årene hennes på u-skolen ble et svare strev med å passe inn…
    Først nå i den videregående skolen er hun kommet på det samme nivået som de andre… det skjedde nok gradvis gjennom u-skolen, men da var venneparene allerede etablert og hun fant ingen å passe inn sammen med. Å være omtrent venneløs gjennom hele u-skolen, i pubertetsalder og det å prøve å bli som alle andre er søren meg ikke lett.. Den jenta har jeg grått mange tårer for og slik som hun har strevd seg gjennom har gjort henne til en skikkelig tøffing.
    Nå går hun på videregående og starten der ble «en ny start».. hun bestemtes seg for være den hun virkelig hadde blitt da hun startet opp og fant seg nye venner og havnet i den posisjonen hun så lenge hadde drømt om. Nå tre år etter ser jeg en
    sterk ung kvinne som kjemper for det hun vil:) Det er godt for en mor å se…men det har ikke vært lett:)
    Så man ser at disse modenhetsfjorskjellene er slett ikke enkelt…særlig ikke når du går på liten skole…du har ingen valg når det gjelder venner…og enten passer du inn eller ikke..
    kjente jeg ble litt engasjert:))

    Lik

    • Irene
      25. juli 2014

      Det hører med til historien min litt lenger oppe at mine barn har gått på en liten skole. Min datter gjorde det din datter ikke gjorde på barneskolen: prøvde å passe inn med de andre, men det hjalp ikke for henne. Hun ble likevel utestengt i tillegg til at hun måtte oppføre seg på en måte som ikke var helt henne. Hun var litt heldigere på ungdomsskolen og fikk flere venninner som gjorde at hun ble litt mer «seg selv» enn før. Først på videregående løsnet det for henne. Det som hjalp henne mye underveis var at hun alltid har vært litt «guttete» og har hatt mange nære kompiser, og gutter er jo mye enklere å forholde seg til enn jenter… 😛

      Lik

    • Lammelåret
      28. juli 2014

      Det er en vanskelig situasjon, helt klart! Jeg ser ikke helt hva som kan gjøres i en slik situasjon, har du noen tanker om det? Eller må man bare vente på at årene skal gå?

      Dette er helt klart en ulempe ved en liten skole, og det er slik mange steder i landet. Ikke alle er heldige med å ha flere skolealternativer i praktisk nærhet. Ikke at et skoleskifte nødvendigvis ville hjulpet din datter, men i andre tilfeller kan det være en fornuftig løsning.

      Takk for at du delte din historie her!

      Lik

  4. husmusa75
    25. juli 2014

    Jeg har tro på at barn må få være barn så lenge som mulig. Jeg ser det allerede i barnehagen at jentene vil ha hårpynt, neglelakk og andre jålerier. Jeg syns det er for tidlig, men hva skal man som mor egentlig gjøre med det?
    Hvis man holder igjen så blir de holdt utenfor. De vil jo gjerne være så lik som mulig som de andre. For det nytter jo ikke å si at de er unike og blir sterke av å være annerledes. Så jeg tror det er en balansegang for hva som er greit og ikke greit, og noen kameler må vi voksne svelge selv om jeg skulle ønske det var annerledes.
    De tar sikkert ikke skade av det, men de har god nok tid på å bli voksne.

    Lik

    • Lammelåret
      28. juli 2014

      Kaste all sminke og si at det bare er lov til halloween og på karneval? Hahaha.. nei, altså med de minste som er langt fra tenåringsperioden, synes jeg man bare skal si nei, som i alle andre tilfellene der barnet vil noe det ikke er modent for.

      Det går vel an å ta det opp på et foreldremøte? Ikke nødvendigvis for å komme fram til et forbud eller en felles regel, men for å høre litt om hva andre mener og hvorfor (den siste der er vanskelig for mange). Hvis en problemstilling blir løftet blir det ofte lettere å ta stilling eller bli sikrere på egne standpunkt.

      Så handler det vel også om hva ungene vil med utprøvingen. Det er klart at de prøver ut det foreldrene gjør, men dersom det er noe mer enn lek, ville jeg definitivt sagt nei.

      Er enig med deg i at det må være bra for unger å være barn lengst mulig, iallfall så lenge som er naturlig for dem. Jeg synes ikke vi som foreldre skal holde ungene igjen i en barndom de har vokst ut av.

      Lik

  5. lulumus
    27. juli 2014

    Som barnehage barn elsket jeg å kle meg ut i mammas klær med neglelakk og leppe stift. En lek som til og med en litt yngre fetter synes var spennende. Jeg var nok en av de som prøvde ut ting i tidlig alder. Dvs stringtruse som 10 åring, sluttet å ‘leke’ som 11 åring, mascara og hæler i 7 klasse, festet som 13 åring og prøvde hasj som 14 åring (noen få eksamler). Nå som jeg er Mamma selv til en 1 1/2 åring er jeg jo liv redd for hva hun kan finne på! Men jeg føler jo at jeg har mye forståelse for hva som kommer mtp alt jeg gjorde selv. Og det viktigste tror jeg er å snakke med barnet mtp alkohol og rus, men når det kommer til smike, trange klæra osv at man har tydelige grenser som gir barnet rom for å teste ut og ‘leke’ fritt med det de har. Dette gjeder jo forsåvidt hele barndommen intil barnet selv har blitt voksen og MA ta ansvar for seg selv.

    Lik

    • Lammelåret
      28. juli 2014

      Litt av problemet med klær er vel at jenteklærne ofte er trange/kroppsnære i fasongen?

      Lik

  6. annebloggen
    28. juli 2014

    Jeg er veldig enig i mye av det du skriver, spesielt om det du vektlegger som mor.

    Men samtidig synes jeg det er litt bekymringsfullt at mange jenter ikke får være barn lenge nok fordi de prøver å passe inn og bli godtatt. Jeg er redd for at mange «hopper over» en del av den naturlige utviklingen fra barn til ungdom fordi de toneangivende jentene i klassen ofte er de mest bråmodne. Det er ikke alltid slik, men i noen klasser er det nok tilfellet. Det kan føre jentene inn i situasjoner som de ikke er modne nok til å takle.

    Jeg overhørte en gang jenter i barnehagealder snakke om å være «populær». De lekte at de var «populære». Det har de lært av litt eldre jenter i skolealder. Da jeg spurte, forklarte de at «populær» betydde å ha fine klær og dyr mobiltelefon og like Justin Bieber. Da fikk man mange venner. Jeg tok en lang og alvorlig prat med dem om verdier og vennskap.

    Jeg har hørt jenter i konfirmantalder snakke om at de vil debutere med eldre menn fordi de da får «riktig» opplæring og kan bli «flinke» til den dagen de vil ha kjærest og dermed får sjans på de kjekkeste guttene og dermed oppnå status. Jeg har sett unge jenter som prøver å gjemme seg bak lag på lag med sminke og selvbruningskremer for å slippe å være synlige som seg selv.

    I en perfekt verden kan både gutter og jenter finne veien gjennom puberteten på sin måte og i sitt eget tempo. Men verden er ikke perfekt. Gruppepresset blant barn og unge er stort og mobbing og utestenging finnes. Mange jenter har et dårlig selvbilde og gjør alt for å bli akseptert i venninneflokken. Vi må være våkne for det. Det foregår også mye på nett som min generasjon ikke har peiling på.Vi som er foreldre, besteforeldre, lærere, barnehagepersonale, frivillige i barne- og ungdomsarbeidet osv. må ikke være for blinde og naive. Vi må prøve å hjelpe de unge vi har rundt oss til å stole på seg selv og være seg selv enten de er bråmodne eller barnlige. Og da er det ikke neglelakken det handler om.

    Lik

    • Lammelåret
      29. juli 2014

      Jeg tror det som styrer mest er hvem som blir tidligst utviklet, i betydningen klar for tenåringstiden. Det henger ikke alltid i hop med den kroppslige utviklingen. Dersom den som blir tidligst utviklet er en ledertype, så kan det bety mye for resten av gruppen. Jeg ser absolutt utfordringer med det, jeg skjønner bare ikke at løsningen skal være å nekte en tolvåring å oppføre seg «voksent». Jeg tror heller en må se på hva som er godt for den enkelte og sette grenser ut fra det.

      Hvordan tenker du at vi kan beskytte barndommen slik at den varer «lengst mulig»?

      Det du skriver om debutering er skremmende! Mon tro om ikke holdningen er hentet fra et sted man ikke vil at ungen sin skal se. Det positive er at debutalderen er gått opp!

      Lik

  7. annebloggen
    29. juli 2014

    Jeg tenker ikke at barndommen skal vare «lengst mulig», men at den enkelte jente (eller gutt) må få modnes i sitt tempo slik du også skriver. Det jeg er redd for, er at mange jenter påvirkes av gruppepress og ønsket om å bli akseptert og ha status i en gruppe og at de dermed mister seg selv litt. Jeg kjenner mange sterke, flotte jenter som er helt seg selv (med og uten sminke), men jeg tror at noe av det jeg er redd for, er at jentene tror at de må se ut som popstjerner og være «populære». Det er ikke alltid like lett for dem som ikke «passer inn». Det er ikke farlig for de jentene som er trygge på seg selv, det er de usikre jentene med lavt selvbilde jeg bekymrer meg for. Men jeg er altså helt enig med deg i at det ikke handler om aldersgrensen for mascara.

    Lik

    • Lammelåret
      29. juli 2014

      Jeg skjønner.

      Hvis vi kan trekke det litt videre: Tenker du at vi skal/kan gjøre noe for at det skal være lettere å være i den utviklingsfasen barnet er i, når «de andre» er et annet sted (enten det er presset frem av likhetsforventningen eller av andre grunner)?

      Lik

  8. annebloggen
    29. juli 2014

    Jeg tror at det beste (og kanskje det eneste) alle vi som har med barn og unge å gjøre, er å ha tid til dem og få dem til å føle seg betydningsfulle helt uavhengig av hvordan de ser ut, hvor flinke de er til å gå på ski eller hvor gode karakterer de får på skolen. At vi viser dem respekt som enkeltindivider og har har tid til å snakke med dem om både de små og de store spørsmålene i livet. Da får de forhåpentligvis en større styrke som kan hjelpe dem til å stole på sine egne vurderinger.Jeg mener at vi som jobber med barn i yrke og fritid skal være klokkeklare både i ord og handling når det gjelder mobbing og utestenging og at vi skal være pokker så ydmyke overfor den oppgaven vi har. Som foreldre står man ofte i krysspress mellom det man selv mener er rett og det barnet sier at «alle andre» får eller får lov til. Da er det kanskje lurt å snakke med andre foreldre og dele tanker om dette? ikke nødvendigvis for å bli enige om felles regler, men for å reflektere litt dypere.

    Når man har baby, går man i barselgrupper og kan diskutere gulping og bleietyper og søvn og amming. Kanskje det skulle vært grupper for fjortisforeldre også 😉

    Lik

  9. Irene
    6. august 2014

    Jeg fant en kronikk fra Expressen som handler om litt av det samme… 🙂 Dette er litt av det samme som jeg ble sittende med da jeg hadde min eldste datter i tredje klasse.

    http://www.expressen.se/gt/kronikorer/frida-boisen/varfor-det-finns-ju-inga-brost-att-halla/

    Lik

  10. Tilbaketråkk: Jeg – en maseguri | Lammelårtanker

  11. Tilbaketråkk: Tenåringens privatliv på nett | Lammelårtanker

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Twitter-oppdateringer

%d bloggers like this: