Jeg er også pisslei, Sofie!

Når ungene aldri skal gjøre en innsats hvis det krever litt anstrengelse, alle behov skal dekkes umiddelbart og alt som gir motstand skal feies unna så snart vi kan forestille oss at den kommer, ja da gjør vi ungene våre handikappede! Når vi driver på med alt det tullet i frykt for en brukket arm eller for liten fritid, ja da har vi rett og slett gitt opp foreldreoppdraget vårt.

Med skrekk leste jeg før jul at foreldre tror de må lære ungene å drikke, men å gjøre leksene, nei det var visst ikke så viktig. Hjelpes, hvor er vi på vei?!

 

Forventningenes makt

Verden er et skremmende sted og stakkars oss som må være der. Spør du meg, så trenger unger litt mer slækk, litt mer humor og litt flere grenser og mere ros. Resultatet er ikke så viktig som innsatsen, og ungene har bare godt av å vite hvor foreldrene står og hva vi forventer av dem. Det virker som om forventninger og krav er en slem ting å være tydelig på, men igjen: spør du meg så har ungene bare godt av det.

Ungene navigerer etter forventningene vi har til dem. Hvis vi forventer slabbedasker, slutter ungene å gjøre, forventer vi frekkheter og smuler i sofaen, så får vi det, forventer vi seriøs jobbing med leksene og gir vi positiv oppmuntring og viser positiv interesse og har en spørrende holdning, så vil ungene prestere.

Unger vil følge opp og være lydige, de ønsker faktisk å gjøre de handlingene som gir ros og positive tilbakemeldinger (som ikke alltid er i form av ord). Å være tydelig på forventninger er å være en trygg voksen. Det er likevel viktig å huske på at prestasjoner aldri skal være en betingelse for positiv oppmerksomhet eller kjærlighet!

 

Torturreres på jobb

Jeg skjønner meg ikke på foreldre som ikke støtter ungene sine, men som synes det er skolens skyld at ungen ikke får fritid, som verdsetter fritiden høyere enn arbeidstiden. Det er ikke fritiden som gir deg selvtillit, som bygger opp selvbildet ditt og evnene dine, det er læringen og bokkunnskapen – sammen med den praktiske opplæringen!

Jeg bekymrer meg for foreldre som setter så stor pris på fritiden sin at de bruker arbeidstiden sin til å verbalisere all sin lidelse – og som ikke kan holde seg fra å skryte hemningsløst av all avspaseringen de kan ta ut; som tar fri mest mulig når de skal til tannlegen og helst legger opp til en time så sent at det ikke er noen vits i å vende tilbake til jobb etterpå!

Jeg sperrer opp øynene når folk åpenbart lider på jobb og utsettes for tortur av sjefen, bare fordi det forventes at jobben skal gjøres og det ikke tillates røykepauser.

Hva er det med folk som snakker nedsettende om jobben og sjefen og som overhode ikke gjør noe med arbeidssituasjonen sin, men fortsetter tilsynelatende bare for å ha noe å klage over, og som bruker tiden sin på å lengte etter nest friperiode og nærmest ber om en eller annen sykdom for å slippe å gå dit mer? Hvorfor gjør de ikke heller noe med livet sitt og er forbilder de kan stå inne for? Hva er det de forsøker å lære ungene sine?

 

NEI!

Det ligger mye ære og stolthet i hardt arbeid. I engasjement ligger mening. På dagens foreldregenerasjon virker det som om nei er et fremmedord og at det bare brukes som ironi. Vet du hva? Nei kan brukes titt og ofte,  jeg har prøvd det og jeg vet det virker!

 

Du må ikke anstrenge deg, lille venn!

Jeg skjønner bare ikke hvorfor vi ikke skal anstrenge oss, hvorfor latskap og sløvhet er et gode? Hvorfor skal vi slutte å ta ansvar for oss selv, slutte å pushe ungene frem slik at de kan bli selvstendige mennesker? De skal arve jorda, de skal ta ansvar for oss! Skal vi ikke gjøre dem kompetente til det, men bygge opp om selvrealiseringen og lysten til å gjøre noe? Hvor ble plikten av? Ansvarsfølelsen?

Les innlegget til denne 19-åringen som er provosert over litt av det samme som meg

Jeg er pisslei av at vi ungdommer i dag soser bort dagene våre i å se på TV-serier og synes synd på oss selv fordi samfunnet krever for mye av oss.

Det er ikke samfunnet som krever for mye av oss, det er vi som krever for lite av oss selv.

– Sofie Langseth Pedersen

 

Selvhat og lengsel

Når det kommer til prestasjonsjaget og selvkritikken unge mennesker fyller tiden sin med, så kan mye av den skyldes nettopp lave og urealistiske krav fra foreldregenerajsonen. Dersom vi ikke forventer noe bra av ungene, fjerner vi grunnen til å prestere bra. Dersom vi ikke gir de noen grunn til å stå opp om morran’ er det ikke noen vits i å stå opp om morgenen. Unger trenger noe å strekke seg etter, de trenger at vi skaper trøbbel for dem slik at de slipper å gjøre det selv og få sånne tåpelige forbilder som bare fokuserer på utseende, mat og trening og lar det bli hele livet, eventuelt krydret med litt interiørdingser. Å prestere er ikke farlig!

 

Noen ganger gjør det vondt

Vi må lære ungene at noen ganger gjør det vondt, at noen ganger feiler vi, noen dager er dritt og en blir ikke mindre verdifull selv om en får en skitelendig karakter på en prøve. Den du er påvirkes ikke av hva du gjør, din verdi justeres ikke etter antall kilo baderomsvekta viser eller hvor mange den ikke viser lenger. Din verdi er konstant, uansett om du blir statsminister, gatenarkoman eller baker.

Det prestasjoner kan påvirke, er selvtilliten din og din oppfattelse av hvem du er. Men, det kan også den andres blikk. For: Det er i den andres øyne du ser din verdi. Derfor: Vær med de menneskene som øker ditt bilde av hvem du er og hvor verdifull du er.

Foreldre må skjerpe seg dersom de tror at unger ikke skal få lov til å feile, dersom det ikke er lov å legge lista lavere fordi poden har en dårlig dag. Unger tåler krav, men må møtes med menneskelighet. Å ha en dårlig dag har alle, noen flere enn andre.

 

Vær en tydelig sjef!

Vi som er foreldre, og alle som jobber direkte med unger, må være tydelige slik at ungene slipper å gjette hva du vil. Å slutte å forvente noe av ungene din, er å fortelle barnet ditt at det ikke er verd din oppmerksomhet, at det ikke betyr noe, ikke teller.

Er det det du vil?

**

Artikkelen med Sofie Langseth Pedersen: Jeg er pisslei av at vi ungdommer i dag soser bort dagene våre i å se på tv-serier og synes synd på oss selv fordi samfunnet krever for mye av oss.

Aftenposten: «Superlærer» mener alle kan klare en treer eller firer i matte, Viktigst å være flink?

Mitt tidligere innlegg: Et individuelt helvete

**

Lik gjerne Lammelårtanker på Facebook!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →