Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Foreldrelykke – et spørsmål om hvordan du ser det?

Den der foreldrelykken som til stadighet fremheves og demonstreres, er en diger overdrivelse. Riktignok oppstår det små glimt av lykke både titt og ofte (hurra, leksene ble gjort uten protest! og: ingen som klagde over maten i dag – for noen fantastiske gullunger jeg har!), men vær ærlig: Hvor lenge varer den intense overveldende lykkefølelsen?

Nei, denne foreldrelykken er mer snakk om hvordan man vekter gode og dårlige opplevelser. Litt sånn halvtomt eller nesten fullt glass-greie, du vet.

Selv tror jeg at foreldrelykken (mammalykken!), oppstår på samme måte som andre lykkefenomener. En er lykkelig når en får noe en lenge har ønsket seg, men så utvannes lykkefølelsen etterhvert. Eller den oppstår når vi ser det gode i kontrast til det vanskelige.

Vi trenger stadig nye ting, nye stimuli, for å ikke kjede oss. Vi trenger «ønske seg/vente og håpe/få resultatet»-spiralen for å oppnå go’følelsen og lykkefølelsen, men for å opprettholde den, kreves stadige repetisjoner for å oppnå det samme igjen (vi er litt som Pavlovs hunder, ikke sant?). Ah, så det er derfor folk blir babysjuke så fort igjen?!

I mange tilfeller tror jeg lykken er umulig å opprettholde, det handler etterhvert mer om å utholde en gitt situasjon. Det er min mening at lykken har overdreven stor status i vårt samfunn og at jakten på den kan skape mer stress, enn nettopp ro og lykke. Å være lykkelig hele tiden er vel ikke meningen, det høres strevsomt ut. Lykke er unntak, glede er mer stabilt.

2013-09-20 13.56.45

gamle hjul har spunnet lenge

Thomas Hansen er psykolog og har forsket på foreldrelykke. I sitt arbeid har han sett på folks forestillinger om hva barn gjør med livet og parforholdet. Internasjonale studier har vist at følgende er vanlige oppfatninger/forventninger

  1. Å se barnet vokse opp er livets største glede (så mye som 80-90 % tror dette)
  2. Barn er svært viktig for ekteskapet, bringer par nærmere hverandre og gjør ekteskapet fullkomment
  3. Man blir ensom i alderdommen uten barn

Dette kan jeg selvsagt ikke la være å kommentere!

  1. Eh.. joda, det er flott nok, men dagene forsvinner så raskt at utenfrablikket dovner vekk. «Å se barna vokse opp» er noe besteforeldre driver med, ikke meg som er midt oppi det. Da handler det mer om å overleve, på et vis
  2. Barn kan selvsagt være selve limet i parforholdet, men er ofte ikke det (det er jammen meg godt). Mange par går fra hverandre innen det første barnet er ett år og tallene for samlivsbrudd er skyhøye – barn er ikke  lim, men små mennesker som trenger masse – hele tiden. Å sette av tid til å være sammen som kjærester (eller bare som voksne) er vanskelig nok. Jeg vil heller si at barn ødelegger parforholdet framfor å styrke det
  3. Det kommer helt an på hvordan man har vært som foreldre og hvor lojale ungene er – det er sletts ingen selvfølgelighet at ungene bryr seg om gamle mor. Likevel kan vi si at generelt så er barn en beskyttelse mot ensomhet (også i tidlig alder) og et filter mot større eksistensielle spørsmål og en fin avledning fra indre demoner for dem som har det (istedenfor å bekymre seg for seg selv tar ungene den kvoten). Det viktigste man kan legge tiden i er ungene (selv om jeg på ingen måte er motstander av full jobb og alenetid – unger trenger ikke få all tid), men da handler det ikke bare om fysisk tilstedeværelse, men mest av alt om mental tilstedeværelse

Selv kan jeg ikke huske noen spesielle forventninger til å bli mor, jeg var temmelig åpen og hadde overhode ikke peiling på det som skulle komme.

Tror vel egentlig at jeg var forelsket i selve svangerskapet og hadde veldig kort perpektiv på ting – det var liksom evigheter mellom hver uke (jeg fulgte veldig nøye med i et hefte om svangerskap og fosterets utvikling jeg fikk fra legen og visste ikke hva mammaforum var – lucky me!). Ikke har det blitt noe særlig til kamelgulping heller, ikke før gruppepresset begynte å sparket ubehagelig i prinsippene.

Jeg tror på drømmers betydning og kunnskap. Andres erfaringer, egen oppvekst og forskning som ikke slukes rått, men som ses på og plukkes biter av, er en grei veileder. Hvis vi har det som bakteppe, tror jeg det blir lettere å la barnet vise vei og stole på seg selv, hvis bare fornuften også får litt å si (når alt kommer til alt er vel fornuften en del av en velutviklet magefølelse?). Det er vel det som er essensen i foreldreskapet: Fornuft og følelser på kollisjonskurs, eller i det minste som et puslespill med altfor mange brikker som skal ordnes og systematiseres, men som til stadighet rykkes opp og kastes rundt omkring.

Å gjøre barn ansvarlige for voksnes lykke blir i alle fall veldig feil.

Hvilke forestillinger hadde du om hva unger ville gjøre med ditt liv da du var barnløs? Ble det omtrent som du forestilte deg eller ble du skuffet?

**

Foreldrelykke; eksisterer den egentlig og gjør barseltiden oss lykkelige? Les gjerne oppfølgingsinnlegget Lykkelig svangerskap og barseltid, men så..? Ingen lykke uten barn?

Jeg anbefaler deg å ikke klikke deg inn på kilden, men heller lese oppfølgingen av dette innlegget først. Du klarer det, ikke sant?

**

Fakta:

Thomas Hansen er tilknyttet Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Kilde: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2013

**

Tidligere på bloggen:

Lykkepresset.

Gjestebloggpost: Å bli mamma – en dans på roser?

Les også gjerne artikkel fra Klikk: Jeg vil ikke være mamma 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

13 comments on “Foreldrelykke – et spørsmål om hvordan du ser det?

  1. TreTette
    27. januar 2014

    Som du hadde jeg lite forventninger, både til svangerskap, fødsel og morsrolle. Var kanskje litt «vi tar det som det faller seg». Jeg var likevel ikke forberedt på hvor vond ammingen kom til å bli og det var utfordrende. Vi har fått tre tette og vi kan nok begge skrive under på at unger ikke er noe lim for parforholdet. Niks og nei. Men det er fint å legge seg om kvelden og le høyt og hjertelig sammen over noe guttene har gjort eller sagt, noe sikkert ingen andre ville syns var århundrets vits.. 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      27. januar 2014

      Uff, ja, den ammingen var grusom i perioder! Godt jeg ikke visste det på forhånd, men jeg skulle gjerne visst at det ville gå over da jeg slet.

      Lik

  2. Kari
    27. januar 2014

    Jeg hadde faktisk ganske så negative forventninger. Jeg var sist I vennekretsen som fikk barn. Hadde vært i klubb etter klubb hvor det negative med barseltiden bare ble øset ut. Nå blir det slutt på freden fikk jeg ofte høre når jeg var gravid. Må si jeg gruet meg litt til våkenetter og amming hele døgnet osv osv, Så jeg ble svært positivt overrasket over barseltiden. Gikk så mye lettere enn forventet. Jeg var skikkelig klar til å brette opp armene og «JOBBE » når babyen kom.Men nå hadde jeg en baby som sov masse, og så slapp jeg unna såre bryster og alt det der. Tror faktisk jeg hadde hatt nok melk til trillinger også. Så jeg har nok vært av de heldige. Men det kan jeg ikke snakke så mye om i klubben uten å bli sett på med vantro….

    Lik

    • Lammelåret
      27. januar 2014

      Forventninger tror jeg betyr enormt mye for opplevelsen av barseltiden. Det kan være selvoppfyllende profetier, men på den annen side er det ganske umulig å forutsi hvordan en reagerer på situasjonene og hva en blir utsatt for. Trikset er kanskje å manipulere egne forventninger slik at det alltid kommer bedre ut?

      Hadde en lignende opplevelse som deg og sa selv at jeg ikke ante hva det ville si å ha barn, for alle påsto at det var masse strev og stress med nyfødt – jeg opplevde ikke det.

      Lik

  3. annebloggen
    28. januar 2014

    If I had known how wonderful it would be to have grandchildren, I’d have had them first. ~Lois Wyse

    Jeg er veldig enig i det du skriver om at barn ikke kan være ansvarlige for voksnes lykke. Man kan ikke få barn for å bli lykkelig. Jeg var nok blåøyd og forhåpningsfull da jeg ble gravid første gang. Å ha barn ble selvfølgelig ikke som jeg hadde tenkt. Det ble vanskeligere, større, viktigere og mye mer gjennomgripene enn jeg trodde var mulig. Men selvfølgelig er det mye lykke i det å være mor. Og for meg var det ganske skjellsettende å oppleve denne kjærligheten som er så uendelig sterk . Også når ungene er ufordragelige og krevende og du er så sint på dem at du nesten sprekker! Nå er ungene mine voksne og jeg nyter desserten. Å ha barnebarn er (i hvert fall for meg) ren lykke.

    Lik

    • Lammelåret
      28. januar 2014

      Bra sitat!

      Tror ingen klarer forestille seg hvordan det blir å være mor, det blir alltid annerledes. En må kanskje være litt naiv for å tørre å få barn?

      Lik

  4. underveis
    28. januar 2014

    Voksne kan ikke bygge sin lykke på barna sine. Ikke ungenes jobb å gjøre deg lykkelig. Det ansvaret får vi ta selv. Men – på den annen side – det å høre til i en familie med myldrende liv og hele fire andre spennende mennesker enn meg selv – det er et stort bidrag til «den lykkelige siden av livet mitt» (blir litt banalt å snakke om Lykke m stor L hele tida – men det er ganske nærme må jeg jo si.). Tilhørighet, forpliktelser og ansvar, rutiner, at jeg trengs – alt dette gir livet mening – og mening er omtrent så nær lykke en kommer, tenker jeg.
    Når det gjelder parforhold – så må en jo innse at par med og uten barn er to forskjellige livsformer. Men det går jo fint å ha det fint på begge måter – eventuelt dårlig på begge måter.
    Har en barn/familie – så har en det. Da er det sånn livet er. Da er det innenfor de rammene livet, lykken, savnet, frustrasjonene osv osv – får finne sted. Enkelt og greit.
    🙂

    Lik

    • Lammelåret
      28. januar 2014

      Mening er et sentralt ord, underveis! Jeg kommer mer inn på det i oppfølgingsinnlegget. Jeg tror kanskje det blir vanskelig å oppleve lykke uten mening? Selv om det kan være mening i mye uten at det i seg selv fører til lykke.

      Lik

      • annebloggen
        28. januar 2014

        Det å bety noe for andre er svært sentralt for å ha et meningsfullt liv, tror jeg. Og som du skriver, man kan oppleve dyp mening i livet også når det er tungt og strevsomt. Det er ofte da man vokser og utvikler seg som menneske.

        Lik

  5. Tilbaketråkk: Brikketid og en unyttig hjelper avslutter dagen | Lammelårtanker

  6. Ellen Hageman
    29. januar 2014

    Jeg er foreldrelykkelig hver dag, jeg! Men jeg tenker ikke at lykke er en sånn berusende følelse. Det er mer takknemlighet for at det å ha fått fire unger, at det er hverdagen min. Og jeg synes absolutt unger er et lim i forholdet. Det å være en stor familie med rusten kassebil og rotete hus – jeg elsker det.

    Og så brøler jeg høyt innimellom. Når masinga starter så fort jeg står opp og en ikke vil ake og en ikke vil ha middag og ingen vil i kirka. Uææææhhhh!! Men lykkelig er jeg læll. 🙂

    Lik

  7. Tilbaketråkk: Lykkelig svangerskap og barseltid, men så..? Ingen lykke uten barn? | Lammelårtanker

  8. Tilbaketråkk: Foreldrelykke – et spørsmål om hvordan du ser det? : Hjem og familie

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: