Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Sleipe unnasluntrer-foreldre!

Foreldremøtet fylles av kjente mennesker, i år igjen. De samme fjesene som i fjor og året før, alt repeteres. Irritasjonen stiger.

På treningen til poden stiller også de samme foreldrene opp år etter år, både for å heie og for å gjøre en innsats på dugnader. Dette er gjerne de samme som alltid møter på skolens foreldremøter. Allerede i barnehagen anes de første signalene om hvem som bryr seg om barnet og hvem som gir blaffen. Er du uenig? Vel, det er slik det tolkes og forstås av mange synsere med behov for å utmerke seg og lede foreldre (mamma?)konkurransen om størst mulig hengivenhet.

Hvis vi ser bort fra foreldre som er forhindret fra deltakelse på grunn av sykdom, hva kan da være grunnen til at noen foreldre «aldri» stiller opp? Her er noen av dem:

  1. Turnus-/skift-/pendlerjobbing
  2. Engasjement i andre av barnas fritidsaktiviteter (begrenset hva en rekker over)
  3. Har ikke kunnskap/evner som aktiviteten krever
  4. Omsorg for andre barn og dermed ikke tid til oppfølging, f.eks fordi yngre søsken skal legges
  5. Ikke interesse for aktiviteten
  6. Verdsetting av fritiden og forebygger utbrenthet/tar egne behov på alvor
  7. Gidder ikke eller liker ikke de andre foreldrene som er aktive
  8. Foreldrene forstår ikke informasjon eller hva som er forventet av dem
  9. Dårlig økonomi og ikke tilgang på bil/har ikke lappen

Det virker noen ganger som om fordømmelse er en hobby i mangel av noe bedre å finne på. Det virker litt rart å heller kritisere andre foreldre enn å oppmuntre og prøve å forstå. Hvorfor blir folk så irriterte og sinte av at andre foreldre ikke stiller opp i styrer, verv og på fellesmøter?  Er det ikke viktigere å bry seg mer om dem som faktisk deltar enn dem som ikke gjør det? Ved å huske på at innsatsen din gagner andre, blir det kanskje lettere å fortsette å gjøre en innsats uten surmuling.

Det er ikke morsomt å være det barnet som stadig opplever at det er den eneste som ikke har foreldre med seg på kamp eller i sosiale sammenkomster.  Det er heller ikke stas å merke at de voksne prater med misfornøyd tone når foreldrenes fravær gjentas nok en gang. Det er derfor så viktig at vi som orker å stille opp fortsetter å gjøre det og har i mente at vi gjør noe for flere enn bare egne barn. Ved å gjøre en innsats for fellesskapet hjelper vi de barna som ellers ville blitt ekskludert.

Tenk på det neste gang du irriterer deg over foreldre som aldri stiller opp!

**

Dette er første av to deler i temaet foreldreengasjement. Les gjerne del to: Hva kan vi gjøre for å engasjere foreldre til frivillig arbeid?

**

Følg gjerne bloggen min via Facebook eller Bloglovin og del gjerne innlegget med alle du kjenner!

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

40 comments on “Sleipe unnasluntrer-foreldre!

  1. Bustenellik
    14. november 2012

    Jeg er en av de menneskene som noen ganger blir litt oppgitt over de som ikke tar barnas hverdag på alvor. For det er faktisk det det handler om. Joda, det finnes gyldige grunner til at enkelte ikke bestandig kan delta. Turnusarbeid, sykdom… Men det kræsjer da ikke alltid? Hver gang? Og hvis det er tilfelle at man har flere barn som bedriver andre fritidsaktiviteter, hvorfor er da det ene barnets aktiviteter viktigere enn det andre barnets? Da må man jo fordele seg likt? Har man ikke kunnskap om aktiviteten barnet bedriver, så kan man jo bidra med det man har? Jeg mener ikke å være en fordømmende supermor (og supermor er jeg så langt der i fra), men har man ikke også et visst ansvar for å følge opp barna sine? Jeg har selv valgt å få barn, og må jo da også ta de «møkkajobbene» som følger med. Slik jeg ser det, handler det ikke om å lede en konkurranse, men om å stille opp for barna sine. Selvfølgelig kan ikke alt passe alltid, det tror jeg det også er en bred forståelse for blant foreldrene, men av egen erfaring gjennom flere års engasjement i ulike organisasjoner, både på deltaker- og ledersiden, har jeg jo sett at det også er svært mange foreldre som faktisk bare ikke gidder. Hvordan kan man ikke gidde sine egne barn?
    Det som kanskje en del glemmer, er at det i mange tilfeller er foreldrenes engasjement som gjør det mulig for barna å ha denne fritidsaktiviteten. Om «unnasluntrerne» aldri stiller opp, og det er nok av disse, vil ikke fritidsaktiviteten kunne opprettholdes. Hvem skal da være «barnevakt»?
    Jeg vil tro at mange er uenige med meg, og det blir feil å dra alle under en kam. Verden er ikke svart/hvitt. Likevel er jeg av den oppfatning av at alle må bidra og være seg sitt ansvar bevisst.

    Liker

    • Lammelåret
      14. november 2012

      Hvorfor kobler du manglende deltakelse på barnas fritidsinteresse eller foreldremøter med å ikke ta barnas hverdag på alvor?

      En kan være flink til å følg opp ungene, uten å være med på fritidsarrangementer. Det er ikke der man først og fremst trengs som foreldre, men på hjemmebane.

      Hvordan kan du vite så sikkert at disse foreldrene du snakker om ikke gidder?

      Liker

  2. Livet i Casa Didriksen
    14. november 2012

    Så bra skrevet. Har tenkt på dette så mang en gang. I min jobb sitter man jo på endel info som man av naturlige årsaker ikke kan dele med andre. Men det er så mange ganger jeg har tenkt «dere skulle bare visst, og hadde dere visst så hadde dere holdt kjeften igjen og ikke spredt den eder og galle som dere nå gjør…» Det er så lett å dømme, bruke seg selv som metermål og bruke egne løsninger som de eneste rette.. Det verste er at jeg sikkert har gjort det selv også.

    Liker

    • Lammelåret
      14. november 2012

      Det er en ganske vanlig «feil» folk gjør: De tror at fordi de selv mestrer og klarer, så gjør andre det også. Det er jo ikke slik!

      Liker

  3. LilleMalene
    15. november 2012

    Bra at du setter barnet i fokus her. Det er hovedpoenget. Hvordan føler barnet det når det gang etter gang er den eneste uten en foresatt i forskjellige sammenhenger? Og istedet for å rakke ned på disse foreldrene som aldri møter opp, spesielt forran det stakkars barnet som fanger opp all denne negativiteten, så fortsett å still opp. Men ikke bare det, jeg syns det også er viktig at man tar tak i dette – er det grunn for bekymring? Kan det være andre, mer alvorlige, grunner til at foreldrene ikke møter opp? Prøv en annen tilnærming til disse foreldrene, kanskje de bare trenger en hjelpende hånd og noen støttende ord. Kanskje de føler de har feilet på foreldreområdet, og ønsker ikke å stille opp i offentligheten hvor alle kan se det på dem at de er feilere.

    Det er så mye faktorer som kan spille inn på nettopp denne arenaen, hvorfor er det de samme gamle som stiller opp gang på gang på gang. De aller fleste ganger vil du nok finne at latskap er et stort dilemma hos mange av disse unnasluntrerne. Men enkelte ganger trenger bare disse personene å bli sett, på vegne av seg selv og barnet sitt. Jeg tror barnets livskvalitet ville bedret seg om foreldrene fikk den eventuelle hjelpen de trengte for å komme seg ut av huset og hjelpe/støtte barnet sitt.

    Veldig bra tema du har skrevet om her, og det er godt belyst. Og så er det godt å lese denne vinklingen og ikke bare den andre – der det bare rakkes ned på. Veldig bra 🙂

    Liker

    • Lammelåret
      15. november 2012

      LilleMalene

      Velkommen til bloggen!

      Det med å ta initiativ og sjekke ut om familien trenger hjelp, det er noe som sjelden skjer. Jeg tror folk synes det er mye lettere å snakke om enn å snakke med og det gjør at mange ikke bare føler seg utenfor, men også blir snakket om. For noen er dette belastende. I en ideell verden ville vi heller tilbudt hjelp enn å kritisere manglende tilstedeværelse. Som du sier: Det kan være at samfunnet rundt kan hjelpe familien til å fungere bedre.

      Og med dem som «alltid» stiller opp som trenere, sjåfører, i styre og FAU: Hvordan har de det på hjemmebane? Er de der i det hele tatt?

      Det hender at den som fungerer godt på hjemmebane ikke gjør det på andre baner, og motsatt. Noen velger rett og slett å være synlige på hjemmebane.

      Takk for at du deler dine tanker!

      Liker

  4. MandagsMor
    15. november 2012

    Jeg vokste opp uten foreldre som deltok på mine fritidsaktiviteter. De dro vanligvis på foreldremøter, men var aldri de som meldte seg til ulike verv. Jeg kan ikke si jeg tenkte særlig over det. De var flinke til å ta med familien på tur og var mye sammen med oss unger utenom det «organiserte», så det var aldri noe savn. Det bare var sånn den gangen.

    Sjøl har jeg alltid vært veldig involvert i det ungene mine har vært med på, og synes det er gøy å få være en del av det de driver med. Det er det samme med foreldreutvalg på skolen også. Kjempeartig å være med og organisere ting som skjer i skolens regi.
    Kan ikke si at jeg noen gang blir irritert på foreldre som aldri har stilt opp som foreldrerepresentanter. De bryr seg sikkert, men har kanskje andre ting å ta hensyn til. Vi bor på et ganske lite sted, der mye er «gjennomsiktig». I sladderen (som påtvinges deg enten du vil eller ikke…) finnes ei fjær som er blitt til fem høns. Det kan da være greit å ikke kritisere, men la tvilen komme folk til gode.
    Og noen mangler rett og slett tro på at de «fikser det», – og tør ikke.

    Liker

    • Lammelåret
      15. november 2012

      MandagsMor

      Det er helt klart større forventninger til deltakelse fra foreldre i dag enn da vi var små (nesten uavhengig av hvilken generasjon vi tilhører) og sånn sett inneholder også foreldrerollen mye mer enn tidligere. Det kan gjøre at det blir enda mer synlig hvem som ikke henger med og ikke. Barna er en naturlig del av oss voksne, tidligere var hadde ungene sin egen verden, nå er verdenene forent. Jeg tror ikke det bare er positivt at unger i dag omtrent aldri er alene.

      Den siste setningen din: Så god og viktig! Det er nok et perspektiv få aner noe om. For den som er trygg i sosiale situasjoner kan det være vanskelig å forstå.

      Liker

  5. M
    15. november 2012

    Jeg har ikke barn. Men jeg har vært både svømmetrener og speiderleder i 8-9 år, og ja, jeg har irritert meg over foreldre som ikke viser engasjement i forbindelse med aktivitetene.

    Jeg irriterer meg ikke nødvendigvis over de som ikke møter – så lenge de gir beskjed på forhånd. Men jeg irriterer meg stadig mer over de som ikke leser informasjon (og som veldig gjerne klager på manglende informasjon etterpå), over de som ikke bruker de mulighetene de har til dialog, men som skaper dårlig stemning ved å baksnakke og ødelegge for de andre, og over de som klager og er negative uten å presentere løsninger eller se flere sider av saken.

    Og de foreldrene, de er det mange av. Og det har sikkert sine gode grunner – de er overarbeidet, utslitte og irritable. Men vet du – vi er der frivillig vi. Det er vår fritid – ikke betalt arbeid. Da synes jeg vi fortjener å bli tatt på alvor.

    Liker

    • Lammelåret
      15. november 2012

      Hei M!

      Jeg forstår at det kan være frustrerende når informasjon som blir gitt ikke blir lest, men så begynner jeg å lure på hvordan denne informasjonen blir gitt? Er kommunikasjonskanalen klar?

      Jeg har opplevd mer enn en gang at informasjonsgiver blir oppgitt over manglende respons og ved nærmere ettersyn viser det seg at informasjonen er gitt på feil måte, til feil personer eller til feil tid. Da er det ikke rart at det blir kluss – eller kommunikasjonssvikt, for å si det mer korrekt.

      Enig i at dere som stiller opp som frivillige skal respekteres for den jobben dere gjør! Og ja: Klagere som bare er det er demotiverende å høre på. Noen ganger kan det være smart å gå i dybden av klagene og finne ut hva som ligger til grunn for dem. Andre ganger er det meningsløst, det stjeler bare enda mer motivasjon og energi.

      Takk for at du delte ditt perspektiv!

      Liker

  6. Mylife
    15. november 2012

    Har dere noen gang tenkt på at sykdom kan være mye?
    Det trenger ikke være influensa eller hodepine…
    Det kan være angst, depresjoner, osv osv… lista er lang!!!

    Jeg er kronisk syk med ME og Fibromyalgi.
    Jeg er engasjert i mine barn og sammen med pappaen i huset følger vi opp barna på best mulig måte.
    Nei, det er ikke alltid vi er på foreldremøre ( selv om vi som oftes stiller) og nei, vi melder oss ikke alltd som foreldrekontakt.
    Ikke fordi vi har ikke har lyst, men rett og slett fordi vi ikke vet hvordan ting er fra dag til dag.
    Jeg vet at folk irriterer seg over det og at vi blir sett på som «unnasluntrere» og lite engasjerte!
    Ikke alle ønsker å stå frem forran et knippe ukjente mennesker å fortelle sine grunner til at ting er slik…

    Liker

    • Lammelåret
      15. november 2012

      Mylife

      Velkommen til bloggen!
      Jeg er fullt klar over at det er mange sykdomsgrunner til at foreldre ikke stiller opp (som jeg skriver i innlegget og viser til i lenken i gul skrift), dette innlegget handler om andre grunner til manglende deltakelse.

      Jeg blir noen ganger provosert over hvor lite forståelse og innsikt mange har når det gjelder fravær på foreldremøter, frivillig arbeid mm, andre ganger blir jeg bare oppgitt.

      Ingen kan kreve at folk begrunner fraværet sitt, men noen ganger kan det virke som om dem som klager tror at de kan kreve det. Hvorfor i all verden innbiller de seg det?!

      Jeg tenker også at «gidder ikke»-grunnen kan skjule det som kanskje er skambelagt.

      Takk for kommentaren din, kom snart igjen!

      Liker

      • Mylife
        16. november 2012

        Jeg mente ikke at du ikke var klar over det, jeg kommenterte bare ut i fra de kommentarene jeg leste du hadde fått… Synest innlegget ditt er kjempebra og ikke minst kjempeviktig og jeg har delt det videre med mine venner..
        Ingen kan vite hva som er grunnen til at folk ikke stiller og la det være deres grunn…
        Det å dikutere andre foreldre på en negativ måte forran barna er en skikkelig uting.

        Liker

      • Inger
        19. oktober 2016

        Hei
        Takk for disse innleggene. Jeg søkte på Internett da jeg lå her på sofaen med dårlig samvittighet og var litt lei meg. Datteren min ville så gjerne at jeg ble med på tv-aksjonen på skolen i kveld, men det ble bare pappa som dro denne gangen. Jeg prioriterer å komme meg på jobb i morgen I dag har jeg hatt full dag, og så var det rett hjem for å gå tur med hunden. I tillegg skulle klesvasken tas. Jeg er med på mye, og kjører til tre aktiviteter i uka, går tur med hunden så lenge, er på fire, fem avslutninger i halvåret, familiesammenkomster, vennesammenkomster – …jobber åtti prosent (har frivillig sagt opp tjue fordi jeg trenger å hvile).

        Jeg har blitt kjent med meg selv gjennom flere år, og vet at jeg trenger å hvile. Jeg ønsker ikke å snakke med andre foreldre om at jeg sliter med søvnapne og nå skal bruke oksygenmaske om natten for kanskje å få mer overskudd. Egentligen synes jeg at jeg har nok overskudd, men kanskje ikke like mye som andre.

        Liker

        • Anne-Helene
          19. oktober 2016

          Ikke sant, det er en privatsak og jeg skulle ønske at folk respekterte et «nei» uten å kreve forklaring på hvorfor.
          På den annen side så er det så vikitg at en tar seg selv på alvor og ikke presser seg når kroppen hyler stopp!

          Godt at du er bedre kjent med deg selv og hvor dine grenser går!

          Liker

  7. Tonje
    15. november 2012

    Hei.
    Jeg skjønner hva du mener, og jeg føler meg truffet.
    Før, for bare 1,5 år siden, var jeg med på alt. Jeg har vært foreldrekontakt for begge guttene mine, jeg satt med ganske stort ansvar i guttenes fotballstyre. Jeg stilte på alle dugnader gjennom idretten, skole og barnehagen til minste jenta. Jeg var på kamper, cup`er.
    Ja, jeg var der. Selv om jeg jobber turnus i ren nattstilling fikk vi det til nesten alle gangene.
    Men nå er det slutt for en periode. Jeg jobber fortsatt i nattstillinga min, men nå holder jeg også på med en bachelor grad innen kulturminnevern. Og jeg har måttet innse mine begrensinger. Og jeg skjemmes av meg. Jeg prøver å være med på noe, mere har jeg ikke kapasitet til.
    Men jeg er tilstede for ungene hjemme Og jeg har lovet barnehagen at til julemessa 2014, når jeg for første gang på 3 år ikke sitter å sprengleser ti eksamen, da skal jeg være med på alt! Jeg skal sy dukker, snekre biler, bake kaker. Da skal jeg være frivilig trener, sjåfør, selge kjeks til inntekt for klassetur.

    Ja, da skal jeg være med igjen.

    Enn så lenge har jeg permisjon. Til våren 2014. Snakkes da 😀

    Liker

    • Lammelåret
      15. november 2012

      Tonje, velkommen hit du òg!

      Utbrenthet er årsak til større og større del av sykefraværet, hvorfor er det slik? Kan det være at folk har for mye på programmet og når de begrenser hva de er med på så virker det sykdomsforebyggende? Jeg tror det, men dessverre er det en utbredt frykt for å bli oppfattet som lat (folk dømmer seg selv) og dermed presser folk seg unødig.

      Det er smart å sette foten ned og vurdere hva som er nødvendig å stille opp på. Hva gir overskudd og hva virker tappende? Jeg tror ikke folk holder seg friske ved å fylle livet med forpliktelser som ikke er lystbetont.

      Så det er veldig bra at du vil gjøre en innsats, men det er også lov å sette egne behov først. Å være «egoistisk» kan være lurt.

      Kjenn etter hva som er bra for deg! Du skal leve lenge med den kroppen du har!

      Og lykke til med eksamener som venter!

      Liker

  8. Sjokoladeheksa
    15. november 2012

    Takk. Du skriver godt om et viktig tema. Min erfaring er at det er mye dårlig samvittighet knyttet til det å være mor, og det er bare trist hvis vi ikke kan hjelpe hverandre.
    Hilsen meg, som også gikk fra supermamma til utbrent «foreldremøteskulker».

    Liker

    • Lammelåret
      17. november 2012

      Det kan være gode grunner til å ikke stille opp på alt, men enhver må finne sin balanse og tilpasse innsatsen etter hva han har kapasitet til – uten å føle han må forsvare eller forklare det.

      Jeg vet at dette er et gjentakende tema som det mumles mye om, så det er godt å kunne ta det opp. Heldigvis har det blitt lest mange ganger og forhåpentlig har noen fått en aha-opplevelse.

      Liker

  9. k.
    15. november 2012

    Enig! Synes det er viktig å tenke over. Man skal passe seg litt for hvordan man snakker om foreldrene til barn som er tilstede.. eller generelt om andre folk. Man vet ikke hva som skjer i livene deres eller hvilke forutsetninger de har..

    Liker

  10. Ellen F
    15. november 2012

    Kan det også være en del av problemet at foreldre lar ungene være med på for mange fritidsaktiviteter? Det kan jo også gjøre at det blir lite tid til å følge opp.

    Vi har fire barn, og de får ikke gå på mer enn en aktivitet hver. Det handler om tid for både oss foreldre og barn, det handler om penger, og det handler om at pappan jobber mye kvelder. Ingen trives med stress, og fritid skal være mest mulig fri tid, synes vi.

    For øvrig liker jeg ikke så godt kommentarer om at «folk har selv valgt å få barn». Jeg overdriver sikkert litt, men inni hue mitt blir det til: «Går du ikke på dugnaden til fotball-laget til ungen din, så burde du tatt abort».

    Selv var jeg i perioder en sånn unge som kom alene på alle arrangementer. Faren min drakk. Om andre voksne visste det, det vet jeg faktisk ikke. Vi bodde jo i by, så det var ikke så gjennomsiktig. Men jeg er glad for at det ikke ble kommentert noe særlig at jeg alltid kom alene og måtte skaffe meg skyss hos andre. Bare en gang fikk jeg høre det – da fikk jeg beskjed om at jeg kanskje måtte slutte fordi regninga ikke var betalt. Det var fælt det!!

    Liker

    • Lammelåret
      17. november 2012

      Ellen F.

      Ja, jeg tror du har rett i antakelsen din; at en del unger deltar på for mye.

      Jeg liker heller ikke antydningen om at dersom du ikke følger tett opp absolutt alt ungen driver med så er du en dårlig mor/far. Det er et moderne fenomen at foreldre skal være tilstede på alt hele tiden. Tror ikke ungene har vondt av å måtte spille kamper alene noen ganger. Forventningene mange foreldre har til andre foreldre er ofte urimelige, synes jeg.

      En vondt opplevelse du forteller om fra barndommen din. Det er godt det ble med den ene!

      Liker

      • Pia
        19. november 2012

        Unger har ikke vondt av å spille kamper uten foreldre til stede, men jeg personlig synes det er kjempegøy å se på kamper, og gjør det jeg kan for å få med meg det. Mine foreldre var sjelden med på mine fritidsaktiviteter, og jeg synes det var litt sårt.
        Jeg synes det er flott at foreldre engasjerer seg og stiller opp på møter, dugnader, som trenere og ledere!

        Liker

  11. fhjpeder43
    16. november 2012

    Hei
    Har gitt deg en Blog award. Når jeg skal anbefale mine favorittblogger er det helt umulig å unngå deg.
    http://fhjpeder43.wordpress.com/2012/11/16/a-bli-satt-pris-pa/

    Liker

  12. tuppelina
    16. november 2012

    jeg kjenner hvor det gnager når jeg leser. jeg har både lyst å gråte og og skjenne, men aller helst vil jeg bare gå stille i dørene for å slippe at noen skal se meg…
    fra min egen barndom så har jeg fått noen små arr, eller, ja, ja, mange store, men når det kommer til akkurat dette så har jeg noen små arr. jeg har fra jeg var liten hatt et stort behov for at pappa skal stå og heie på meg, at han skal være der og med egne ord, handlinger og et smil vise at ‘jeg er stolt av deg’… men min pappa var ikke med på slikt. ikke fordi han ikke er stolt over meg, for det har jeg fått vite at han er (gjennom mamma da riktig nok, for han er en mann av få ord). han hade enkelt og greit ikke tid pga den jobben han har.

    -men dette har ført meg til at JEG skal være der på alt som mine barn er med på, sann mer eller mindre.
    så kommer tiden da junior begynner på fotball, og etter å ha blitt psykisk nedbrutt i mange år så sliter jeg med selv de enkleste ting. jeg må bruke lang tid på å bygge meg opp til å klare å være med på fotballcuper i hytt og pine, jeg er like redd for å bryte sammen i gråt på fotballcuper som jeg er for å bli sett ned på av andre foreldre om jeg ikke stiller.
    -jeg har jo ikke lyst å være en av de foreldrene som aldri stiller, de der som sluntrer unna og som ikke egentlig ikke bryr meg om ungene mine… -vet ikke hvor ofte jeg har lest den evige ‘hvorfor få unger om du ikke har tid til dem?’ … de skulle bare visst hvor mange ganger jeg gjør mer enn jeg klarer. alle de gangene hvor jeg føler at smerten river i hele kroppen, og at om noen rører ved meg så vil jeg bryte sammen i tårer… så jeg tar smertestillende sammen med noen kopper med espresso, biter tennene sammen før jeg hopper i det…
    -noen sier det er feil å gjøre det, men jeg tror ikke jeg ville taklet alternativet…

    Liker

    • Lammelåret
      17. november 2012

      tuppelina

      Det der utsagnet «hvorfor har du fått unger dersom du ikke vil være sammen med dem» er laget for å fremheve seg selv og trøkke andre ned, ikke særlig empatisk eller høflig. Folk som sier slike ting kan pakke sekken sin selv og sette seg i en krok eller noe, spør du meg. For noe tullprat!

      Det ER ikke lett å være den som skiller seg ut og som føler at en prates om – kanskje særlig fordi det blir så lite konkret og dermed vanskelig å ta tak i. Vi må bare finne ut hva som passer for oss selv og gå for det. Husk at du skylder ingen forklaring eller begrunnelse dersom du ikke klarer å stille opp! Barna dine vet hva du gjør for dem og det er det som teller.

      En god klem skulle jeg gjerne gitt deg – på ordentlig!

      Liker

  13. ellens oase
    16. november 2012

    Spent på del to!

    Liker

    • Lammelåret
      17. november 2012

      Jeg håper jeg rekker å skrive det i morgen, Ellen!

      Liker

  14. Lammelåret
    17. november 2012

    Takk til alle som har engasjert seg og delt sine tanker med meg! Det gjør innlegget viktigere. Det er helt klart at dette er et tema som vekker følelser og det ville vært spennende å finne mer ut av hva slags følelser det egentlig er. Hva ligger bak?

    Jeg har ikke alle svar.

    Om noen dager kommer en oppfølging av innlegget, så følg med!

    Liker

  15. Tilbaketråkk: Ensomhetens høysesong? « Lammelårtanker

  16. Tilbaketråkk: Hva kan vi gjøre for å engasjere foreldre til frivillig arbeid? « Lammelårtanker

  17. Tilbaketråkk: Hva kan vi gjøre for å engasjere foreldre til frivillig arbeid? : Hjem og familie

  18. Tilbaketråkk: Skoledropperes bakgrunn og dysfunksjonelle hjem: Kan vi gjøre noe? « Lammelårtanker

  19. Tilbaketråkk: Har du opplevd mobbing? | Lammelårtanker

  20. Tilbaketråkk: Sommerferien – min lille egotripp? | Lammelårtanker

  21. Tilbaketråkk: Forebygger du ekstremisme? | Lammelårtanker

  22. Tilbaketråkk: Inkludering i praksis: La dem seile sin egen sjø | Lamme Tanker

  23. Tilbaketråkk: Jeg tar igjen | Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggere like this: