Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Skoledropperes bakgrunn og dysfunksjonelle hjem: Kan vi gjøre noe?

Hun har vært våken hele natten, ligget og lyttet til dunk og skrik og dører som slenges igjen med stor kraft. Hun har nynnet og sunget, trøstet og strøket over et lubbent barnekinn. Hun har pakket dynen godt rundt den minste og stille hvisket: Det går bra, jeg passer på deg.

Når natt blir til morgen følges den lille i barnehagen. Selv sover hun to timer, rydder litt og ser til at mamma har det bra før hun drar til skolen. Hun unngår alle blikk, smyger seg langs murbygningen lengst bort fra der de fleste står. Hun er blitt en mester i å ikke bli sett. Når det ringer inn finner hun pulten raskt og innen timen er over er hun i dyp søvn. Det er blitt hennes dop.

Mange barn har foreldre med en psykisk lidelse (tall fra Helsedirektoratet sier 12-40 %) og det i seg selv sier ingenting om omsorgsevnen. Tvert imot sier det en god del om at det er ganske normalt å slite med psyken, på et eller annet tidspunkt i livet. Derfor er det tankevekkende at det ligger så mye stigmatisering rundt psykiske problemer. Det er stor forskjell på å ha tendenser til mild depresjon et par ganger i året og å ha schizofren paranoid psykose, akkurat som at det er forskjell på å være forkjølet og å ha kreft med spredning. Det er ganske utrolig at når det er snakk om psykiske problemer/diagnoser så brukes sekkebetegnelsen, mens når det gjelder somatisk sykdom er den alltid spesifikk. Hvorfor er det slik?

Tall kan skremme. Iallfall meg. 12,2 %  (som utgjør 135 000) barn i Norge lever med en forelder som har en alvorlig psykisk lidelse (inkludert alvorlig alkoholmisbruk). Det er disse barna som særlig har økt risiko for å droppe ut av skolen. Mange av disse barna får urimelige omsorgsoppgaver, eller tar dem på seg fordi de synes de må. Slike oppgaver og bekymringer for hva som skjer hjemme, får selvsagt konsekvenser for skolegang. For å lære må man være tilstede der læring foregår, og det lønner seg å være våken. Unger som vokser opp i dysfunksjonelle hjem bærer på erfaringer og kan en masse ting, som barn fra velfungerende hjem ikke kan. De har kunnskap, men ikke av det slaget som kan tilføres i læreinstitusjoner.

Barn som vokser opp i dysfunksjonelle hjem der en eller begge foreldre misbruker alkohol eller har en alvorlig psykisk lidelse har økt risiko for selv å få psykiske lidelser. Det er også økt risiko for tidlig død; i 2010 ble fire barn drept, risikoen er størst blant de minste barna: 60 dødsfall blant barn siste ti år tallene inkluderer dødsfall grunnet omsorgssvikt og mishandling. Og for å bli utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep. Det må likevel ikke forstås slik at det er en absolutt sammenheng mellom å vokse opp i et hjem med slike problemer og å droppe ut av skolen, slite i voksenlivet eller bli NAV-«ansatt»; å få det mange vil kalle et dårlig liv. Poenget er at det er forhøyet risiko.

Det som er så bra er at psykiske lidelser kan forebygges. Og at vi alle kan gjøre noe. Ved å snakke om ting uten fordømmelse og å være åpne for at vi ikke vet alt, gjør vi mye. Ved å snakke om hva vi selv opplever og ikke skjule at vi noen ganger sliter med ting, gjør vi det litt mindre tabu for andre å ikke mestre. Vi må også huske på at foreldre som ikke stiller opp på dugnader i barnehagen ikke nødvendigvis er late eller ikke gidder, noen ganger er det gode grunner til det. Hvis folk fortsetter å stille opp, er det gode bidrag til at andres unger ikke faller utenfor. Det ligger mye god psykisk helse i aksept!

Når kroppen er i konstant beredskap og hodet er fullt av bekymring, er utgangspunktet for læring ganske dårlig. Når den eneste trygge tiden er timene på skolen, er det ikke vanskelig å forstå at evnen til læring er lagt bort. Når forståelsen uteblir slites tillitten ned og lærerens kunnskapsformidling blir irrelevant. Når skolen ikke kan brukes som sovested, er det lett å droppe ut for å virkelig få et friminutt.

Den som føler seg utenfor, eller som blir ekskludert og mobbet har større risiko for å droppe skolen og oppsøke et miljø der han eller hun føler aksept, et sted utenfor skolens rammer. Vennskap er beskyttelse. Vennskap er kilde til god psykisk helse. En studie publisert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift, gjengitt i Aftenposten, viser at blant innsatte i norske fengsler var det seks av ti menn som ikke hadde venner på ungdomsskolen. For kvinner var det to av ti som ikke hadde venner på ungdomsskolen. Sammen med faglige problemer kan drop-out lett bli resultatet. Videre kan det være inngang til rus- og kriminalitet.

Helsepersonell har plikt til å identifisere og ivareta det informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige barn som pårørende har. Altså: Om du er syk (somatisk eller psykisk) skal barnet ditt bli sett og bli ivaretatt av helsepersonell! Bestemmelsen gjelder alle sider av helsevesenet. Alle helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten skal ha en barneansvarlig med «nødvendig kompetanse til å fremme og koordinere oppfølging av mindreårige barn av psykisk syke, rusmiddelavhengige og alvorlig somatisk syke eller skadde personer.»

Les også om SMIL – om læring og mestring for barn og unge som har en mor eller far med psykiske eller rusrelaterte problemer. Dette er et tilbud rettet mot hele familien.

Jenta som innleder innlegget trenger å bli sett. Hun trenger forståelse, og tid til å bygge opp tillitten til voksne. Hun er en av mange unge som altfor ofte blir kritisert og rakket ned på i media og baktalt på forum. Hun er i risikosonen for å måtte ta imot ytelser fra NAV, når hun mest av alt vil yte heller enn å få – penger. Det er omsorg hun trenger å få. Vi må huske på det i harde debatter om naving og lavterkel-tilbud som blir nedlagt.

**

Kilder som ikke ligger under gul skrift: Helsedirektoratet – Barn som pårørende,  Fhi – Barn av foreldre med
psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: omfang og konsekvenser 

Les også blogginnlegg av andre Beskyttet av ensomhet, tvunget selvstendighet;- en reise fra barndommens helvete og veien ut av den, Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen

Mine innlegg: Hva kan du gjøre dersom barnet ditt faller utenfor det sosiale fellesskapet?, Stillhet er skadelig

**

Er du ny her? Velkommen så mye! Du kan følge bloggen via Bloglovin’, Facebook eller ved å trykke på Følg meg- rasten til høyre på bloggens framside. Du vil da få epost ved hver nye publisering.

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

10 comments on “Skoledropperes bakgrunn og dysfunksjonelle hjem: Kan vi gjøre noe?

  1. fimreite
    5. februar 2013

    Du setter fingen på noe svært viktig! Vi lærere står nærmest maktesløse og ser på når vi der barn lider fordi forelrene er syke eller har rusproblemer. Vi kan kun melde til barnevernet, og barnevernet har nesten ingen virkemidler å sette inn. Frustrerende med tanke på at noe kan gjøres.

    Takk for lenker til SMIL prosjektet!

    Lik

    • Lammelåret
      5. februar 2013

      Har du erfaringer med SMIL vil jeg gjerne høre!

      Du sier at lærere nærmest står maktesløse, men er det ikke mulig å informere om hva som finnes av tilbud? Det er kanskje ikke så lett å få oversikt, da mange tilbud er i privat regi.

      Lik

      • fimreite
        5. februar 2013

        Alt i Norge baserer seg på frivillighet. Alle tiltakene skolen kan gjennomføre gjennom instanser som barnevern, bupp og PPT er frivillig. Og som alltid er det oftest de familiene som trenger det mest som ønsker det minst.

        Lik

        • Lammelåret
          5. februar 2013

          Det stemmer nok at folk som trenger det mest ikke er særlig åpne for å ta tak i det vanskelige, men noen ganger kan det nok være slik at informasjon om hva som fins vil gjøre det lettere å ta imot. Jeg opplever at det er godt gjemt bort.

          Må være utrolig frustrerende når man vet hva som kan hjelpe, men møtes med en stengt dør.

          Lik

          • fimreite
            5. februar 2013

            Jeg kan kun snakke om skoler generelt. Alle skoler har rådgivere som er kurset og trent i hvilke tilbud som finnes. De har også erfaring med tiltak som griper inn i skolen og hjem i samarbeid med PPT, Bupp og barnevern. Fra skolens ståsted blir det godt informert og gitt anbefalinger til foreldre til barn som vi plukker opp på radaren.

            Foreldre som selv ser at de har utfordringer kommer gjerne selv til skolen for hjelp. Men disse har selvinnsikt og resurser til å dra nytte av slike tilbud. Men dem som trenger det mest klarer ikke å nyttegjøre seg av slike tilbud, og kommer heller i konflikt med skole og andre instanser. Og det går utover barna. Det er så uendelig trist!

            Lik

            • Lammelåret
              5. februar 2013

              Jeg kan bare nikke til det du skriver her!
              Du gir et fint innblikk i foreldres ulik tilnærming til hjelpen de kan få. Takk for det.

              Lik

      • fimreite
        5. februar 2013

        Jeg har ingen erfaring med smil, men skal se på det.

        Lik

  2. Dit Peppern Gror
    6. februar 2013

    Heisann
    Fint at du løfter frem dette med barn som pårørende. Jeg har produsert og regissert to filmer om temaet;
    «Jeg kan ikke kalle mamma for en fyllik» (2000) og «Jeg har bedt til Gud om å få en annen familie». (2002).
    Om du ønsker kan du lese mer og se klipp her;

    http://www.informatica.no/no/filmproduksjon.html

    Ha en fin dag 🙂

    Lik

  3. Tilbaketråkk: Videregående – et selvrealiseringsprosjekt? | Lamme Lår

Takk for at du legger igjen en kommentar!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: