Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til

En leser utfordrer meg ved å stille så gode spørsmål at jeg ikke kan svare godt nok i kommentarfeltet. Derfor har jeg like gjerne har skrevet en egen bloggpost som svar. Takk Ellen!

Den opprinnelige bloggposten heter Kronikkmødres ansvar? les den gjerne for å ha et grunnlag for denne bloggposten.

Kan det være at tanken om at en barnefamilie (uansett størrelse) skal levere to fulle lønnsinntekter, kanskje blir for mye å bære for mange mammaer?

Spørsmålene er grunnleggende og rører dypt ved oss. Det er ennå slik at menns identitet er sterkere knyttet til arbeid enn kvinners identitet; kvinner aksepterer at menn jobber mer enn dem fordi de mener at dem selv er viktigst for barnet. I kvinners bevissthet kommer familien først og økonomien er underordnet. For menn er forsørgeransvaret overordnet.

Jeg tror at kvinner som sliter med dårlig samvittighet kan gjøre mye for å dempe den. Hva handler den dårlige samvittigheten om? Hvor mye dreier seg om å være en god mor uten at det er forankret i hva ungene trenger? Mye handler om å bli akseptert av folk man identiserer seg med – å fremstå som en god mor. Andres tilbakemeldinger betyr mye og er styrende for valg, mer eller mindre. Jeg tror at disse faktorene rumler i bakgrunnen og er biter av det som tilsammen gir dårlig samvittighet. Vi påvirkes også av andre faktorer, som idealet fremstilt i tradisjonelle og sosiale medier, selv om det er litt flaut å innrømme det.

Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til. Skal vi legge innsatsen i å skape det perfekte hjemmet? Hvilke plikter er selvpålagte og hva er virkelig nødvendig å gjøre? Jeg vet at det er veldig lite som faktisk må gjøres sammenlignet med alt vi tror vi må. Gir det glede og energi å gjøre de valgte oppgavene eller oppleves det som tvang og belastning?

Så lenge kvinner ser på huset som sin arena og tar hovedansvaret for både hjem og barn, vil hodet alltid være fylt med ting som skal gjøres og ting som ikke er gjort. Selv om det er deilig å ha kontroll, kan det bli for mye av den slik at den overtar for den positive effekten slik kontroll har.

Min løsning på dette er å fordele arbeidsoppgavene og ansvarsområder bedre mellom partnerne, ta et kritisk blikk på forventet standard og eventuelt betale noen for å hjelpe til med husarbeidet. Det handler om å prioritere og delegere, altså.

For å klare dette er det nødvendig å løsrive husmoridentiteten fra den en er, slik at en ikke blir mindre mor/kone/kvinne av å ikke ha kontroll på alt. Skammen ved at «alt» flyter må reduseres ved at man stiller spørsmål ved hvorfor dette er en slik viktig verdi, eventuelt symbolsk handling. Når man finner svar på dette kan det bli lettere å frigjøre seg fra det som tidligere var viktig og som hadde en negativ effekt på seg. Jobber en egentlig mer for å få svigermors kritiske blikk enn for eget velbehag? Så er det viktig for meg å understreke at det også kan bli for mye selv om en bare gjør ting en liker og trives med. Den totale belastningen kan likevel bli for høy, slik at man kjenner på utmattelse , depresjon, smerter eller hodepine.

Det er nettopp den totale belastningen som kan føre til at sykdom utvikles.

Kan redusert stilling være helsefremmende eller forebyggende?

Ja, absolutt, men dette handler mye om hvordan den ekstra tiden brukes og hvilke tanker en har om å jobbe redusert.

Jeg mener det er viktig å skille mellom sykdomsårsaker og komfortårsaker. Om helsen er skral kan det være en dårlig avgjørelse å redusere stillingen for å unngå tapsopplevelser, for eksempel tap av stolthet, eller for å skjerme kolleger for merbelastning. Å innse at helsen ikke holder kan være en årelang prosess som pågår parallelt med at stillingen reduseres og reduseres. For noen fører det til at evnen til yrkesdeltakelse svinner bort. Igjen står en med et hav av skjemaer som skal fylles ut, tett samarbeid med NAV og personlig erfaring med folks fordommer og nedlatende holdninger – i tillegg til egne selvbebreidelser. Jeg vil hevde at det er bedre å kontakte NAV og fastlege tidlig og finne ut av hvorfor man blir sliten og har økende smerter, eller hva nå som er årsaken til at man ikke mestrer å jobbe fullt. Kan hende er det en «ordentlig» sykdom som ligger bak manglende kapasitet. Det bør i tilfelle utredes slik at behandling kan iverksettes.

Snevert normalitetskrav?

Det mener jeg absolutt vi har. Forventningen om hva vi skal mestre og hva vi skal forstå er kjempehøye! Det henger til dels sammen med at informasjon er overalt i kombinasjon med behov for å gjør ting rett og personlig usikkerhet. Det er naturlig at man er litt forvirret og usikker når livet endres mye, som det gjør når vi blir foreldre. Vi bør derfor vær kritiske til hvilke påvirkninger vi utsetter oss for og heller gjøre det som trengs for å styrke eget selvbilde og å lytte mer til oss selv enn «alle andre» ukjente forståsegpåere. Vi må søke råd når vi er i tvil, ellers styrke troen på at vi forstår mye på egenhånd. Å utfordre det strenge morsrollebildet som florerer i media og blant mange glansbloggere er en del av dette, tenker jeg.

Hvis man ikke orker å jobbe fulltid med unger i heimen – skal vi da definere disse mammene som syke? Eller er det mulig å tenke at det å jobbe hjemme eller ha deltids lønnsarbeid er en ansvarlig måte å ta vare på seg selv, sin familie og samfunnet?

Når jeg leser spørsmålet ditt kjenner jeg det protesterer inni meg. Det handler nok om at begrepet ‘syk’ er så negativt ladet. Jeg tenker at vi har ulik arbeidskapasitet, på samme måte som andre menneskelige variasjoner som ulikt søvnbehov. Jeg har ofte stilt spørsmål ved om man bare er normal dersom man jobber 100 % stilling og har en meningsfull fritid, som man gjerne får inntrykk av at er definisjonen på ‘normal’. At 100 % stilling er definert gjør at opplevelsen av å være unormal kan slå rot. Det er en viktig side av saken, dette med arbeidskapasitet, men jeg tror det er vanskelig å skille ut det som har sykdomsårsak fra det som henger mest sammen med trivsel og det som bare handler om arbeidskapasitet. På hvilket grunnlag ble det egentlig bestemt at 100 % skulle utgjøre akkurat så mange timer som det gjør? Ligger det forskning bak? Supert om noen kan gi meg kilder!

Problemet er likevel at vi må forholde oss til samfunnet som det er. Det handler om juss og økonomi.

Kan det være at feminisme og kapitalisme er en skummel mix som skaper navklienter av mennesker som egentlig kunne vært sunne og glade?

Dette er et spennende og utfordrende spørsmål! Jeg tror generelt at det kan gi problemer når normalitetsbegrepet er snevert og mennesker skal tilpasses et system og ikke omvendt. At det på sikt kan føre til sykdom er jeg temmelig sikker på. I tillegg kan det gi en opplevelse av å bli ekskludert fra storsamfunnet og gi en følelse av å ikke strekke til/være god nok og å ikke bli akseptert. Hvem vil vel være en utgiftspost? Det siste er en følelse mange i NAV-systemet sliter med. Jeg tror det er et grunnleggende menneskelig behov å være nyttig, å prestere. Når vi tuller med det skapes en reaksjon som for noen kan være inadrettet, mens andre vender raseriet utad.

**

Hva er dine svar på spørsmålene til Ellen?

**

Jeg har engasjert meg i temaet flere ganger tidligere og har skrevet om dette, sjekk gjerne ut disse innleggene:

Din selvtillit – mitt ansvar?

Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!

Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk

Selvutslettende husmorstolthet

Menn med kvinnelige problemstillinger

Å bygge jobben rundt familielivet – en ny trend?

Er du ny i bloggen? Velkommen så mye! 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →