Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til

En leser utfordrer meg ved å stille så gode spørsmål at jeg ikke kan svare godt nok i kommentarfeltet. Derfor har jeg like gjerne har skrevet en egen bloggpost som svar. Takk Ellen!

Den opprinnelige bloggposten heter Kronikkmødres ansvar? les den gjerne for å ha et grunnlag for denne bloggposten.

Kan det være at tanken om at en barnefamilie (uansett størrelse) skal levere to fulle lønnsinntekter, kanskje blir for mye å bære for mange mammaer?

Spørsmålene er grunnleggende og rører dypt ved oss. Det er ennå slik at menns identitet er sterkere knyttet til arbeid enn kvinners identitet; kvinner aksepterer at menn jobber mer enn dem fordi de mener at dem selv er viktigst for barnet. I kvinners bevissthet kommer familien først og økonomien er underordnet. For menn er forsørgeransvaret overordnet.

Jeg tror at kvinner som sliter med dårlig samvittighet kan gjøre mye for å dempe den. Hva handler den dårlige samvittigheten om? Hvor mye dreier seg om å være en god mor uten at det er forankret i hva ungene trenger? Mye handler om å bli akseptert av folk man identiserer seg med – å fremstå som en god mor. Andres tilbakemeldinger betyr mye og er styrende for valg, mer eller mindre. Jeg tror at disse faktorene rumler i bakgrunnen og er biter av det som tilsammen gir dårlig samvittighet. Vi påvirkes også av andre faktorer, som idealet fremstilt i tradisjonelle og sosiale medier, selv om det er litt flaut å innrømme det.

Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til. Skal vi legge innsatsen i å skape det perfekte hjemmet? Hvilke plikter er selvpålagte og hva er virkelig nødvendig å gjøre? Jeg vet at det er veldig lite som faktisk må gjøres sammenlignet med alt vi tror vi må. Gir det glede og energi å gjøre de valgte oppgavene eller oppleves det som tvang og belastning?

Så lenge kvinner ser på huset som sin arena og tar hovedansvaret for både hjem og barn, vil hodet alltid være fylt med ting som skal gjøres og ting som ikke er gjort. Selv om det er deilig å ha kontroll, kan det bli for mye av den slik at den overtar for den positive effekten slik kontroll har.

Min løsning på dette er å fordele arbeidsoppgavene og ansvarsområder bedre mellom partnerne, ta et kritisk blikk på forventet standard og eventuelt betale noen for å hjelpe til med husarbeidet. Det handler om å prioritere og delegere, altså.

For å klare dette er det nødvendig å løsrive husmoridentiteten fra den en er, slik at en ikke blir mindre mor/kone/kvinne av å ikke ha kontroll på alt. Skammen ved at «alt» flyter må reduseres ved at man stiller spørsmål ved hvorfor dette er en slik viktig verdi, eventuelt symbolsk handling. Når man finner svar på dette kan det bli lettere å frigjøre seg fra det som tidligere var viktig og som hadde en negativ effekt på seg. Jobber en egentlig mer for å få svigermors kritiske blikk enn for eget velbehag? Så er det viktig for meg å understreke at det også kan bli for mye selv om en bare gjør ting en liker og trives med. Den totale belastningen kan likevel bli for høy, slik at man kjenner på utmattelse , depresjon, smerter eller hodepine.

Det er nettopp den totale belastningen som kan føre til at sykdom utvikles.

Kan redusert stilling være helsefremmende eller forebyggende?

Ja, absolutt, men dette handler mye om hvordan den ekstra tiden brukes og hvilke tanker en har om å jobbe redusert.

Jeg mener det er viktig å skille mellom sykdomsårsaker og komfortårsaker. Om helsen er skral kan det være en dårlig avgjørelse å redusere stillingen for å unngå tapsopplevelser, for eksempel tap av stolthet, eller for å skjerme kolleger for merbelastning. Å innse at helsen ikke holder kan være en årelang prosess som pågår parallelt med at stillingen reduseres og reduseres. For noen fører det til at evnen til yrkesdeltakelse svinner bort. Igjen står en med et hav av skjemaer som skal fylles ut, tett samarbeid med NAV og personlig erfaring med folks fordommer og nedlatende holdninger – i tillegg til egne selvbebreidelser. Jeg vil hevde at det er bedre å kontakte NAV og fastlege tidlig og finne ut av hvorfor man blir sliten og har økende smerter, eller hva nå som er årsaken til at man ikke mestrer å jobbe fullt. Kan hende er det en «ordentlig» sykdom som ligger bak manglende kapasitet. Det bør i tilfelle utredes slik at behandling kan iverksettes.

Snevert normalitetskrav?

Det mener jeg absolutt vi har. Forventningen om hva vi skal mestre og hva vi skal forstå er kjempehøye! Det henger til dels sammen med at informasjon er overalt i kombinasjon med behov for å gjør ting rett og personlig usikkerhet. Det er naturlig at man er litt forvirret og usikker når livet endres mye, som det gjør når vi blir foreldre. Vi bør derfor vær kritiske til hvilke påvirkninger vi utsetter oss for og heller gjøre det som trengs for å styrke eget selvbilde og å lytte mer til oss selv enn «alle andre» ukjente forståsegpåere. Vi må søke råd når vi er i tvil, ellers styrke troen på at vi forstår mye på egenhånd. Å utfordre det strenge morsrollebildet som florerer i media og blant mange glansbloggere er en del av dette, tenker jeg.

Hvis man ikke orker å jobbe fulltid med unger i heimen – skal vi da definere disse mammene som syke? Eller er det mulig å tenke at det å jobbe hjemme eller ha deltids lønnsarbeid er en ansvarlig måte å ta vare på seg selv, sin familie og samfunnet?

Når jeg leser spørsmålet ditt kjenner jeg det protesterer inni meg. Det handler nok om at begrepet ‘syk’ er så negativt ladet. Jeg tenker at vi har ulik arbeidskapasitet, på samme måte som andre menneskelige variasjoner som ulikt søvnbehov. Jeg har ofte stilt spørsmål ved om man bare er normal dersom man jobber 100 % stilling og har en meningsfull fritid, som man gjerne får inntrykk av at er definisjonen på ‘normal’. At 100 % stilling er definert gjør at opplevelsen av å være unormal kan slå rot. Det er en viktig side av saken, dette med arbeidskapasitet, men jeg tror det er vanskelig å skille ut det som har sykdomsårsak fra det som henger mest sammen med trivsel og det som bare handler om arbeidskapasitet. På hvilket grunnlag ble det egentlig bestemt at 100 % skulle utgjøre akkurat så mange timer som det gjør? Ligger det forskning bak? Supert om noen kan gi meg kilder!

Problemet er likevel at vi må forholde oss til samfunnet som det er. Det handler om juss og økonomi.

Kan det være at feminisme og kapitalisme er en skummel mix som skaper navklienter av mennesker som egentlig kunne vært sunne og glade?

Dette er et spennende og utfordrende spørsmål! Jeg tror generelt at det kan gi problemer når normalitetsbegrepet er snevert og mennesker skal tilpasses et system og ikke omvendt. At det på sikt kan føre til sykdom er jeg temmelig sikker på. I tillegg kan det gi en opplevelse av å bli ekskludert fra storsamfunnet og gi en følelse av å ikke strekke til/være god nok og å ikke bli akseptert. Hvem vil vel være en utgiftspost? Det siste er en følelse mange i NAV-systemet sliter med. Jeg tror det er et grunnleggende menneskelig behov å være nyttig, å prestere. Når vi tuller med det skapes en reaksjon som for noen kan være inadrettet, mens andre vender raseriet utad.

**

Hva er dine svar på spørsmålene til Ellen?

**

Jeg har engasjert meg i temaet flere ganger tidligere og har skrevet om dette, sjekk gjerne ut disse innleggene:

Din selvtillit – mitt ansvar?

Det er faktisk ikke barnehageplikt i Norge!

Kvinner med husmoridentitet og yrkesskrekk

Selvutslettende husmorstolthet

Menn med kvinnelige problemstillinger

Å bygge jobben rundt familielivet – en ny trend?

Er du ny i bloggen? Velkommen så mye! 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

12 comments on “Dårlig samvittighet for å ikke følge opp forestillingen om den gode mor er noe vi må forholde oss til

  1. Liselotte
    8. juni 2013

    Interessant innlegg, som vanlig. Det er vanskelig å frigjøre seg fra samfunnets kjønnsroller. Jeg kjenner meg slett ikke igjen i at jeg som kvinne skal ha familiens ve og vel – men ikke forsørgerrollen – i fokus. For meg er det en pussig tanke at de to skal være adskilt. For de aller fleste familier i verden er familiens ve og vel nettopp bygd opp på at man kan forsørge sin familie. Derfor reiser filippinske mødre til andre land for å passe andres barn. Derfor utsetter kvinner seg for slavearbeid og utnytting – for at barna de har hjemme skal ha mat på bordet, mat på kroppen – og kanskje – men ikke alltid – gå på skole. Norge har ikke vært et rikt land. Mødrene har stått opp i nattemørket for å melke kyr, følge mannen ned til fiskebåten med garna, gått til fabrikken for 12-timers arbeidsdag (hvor de fikk redusert hele ukelønna med 10 % hvis de kom mer enn 15 min. for sent). Vi vet at fattige familier har sendt ungene ut på arbeid fra 4-5 års alder.

    Derfor er det historisk sett et paradoks at når livene våre aldri har vært mer frie, med mindre husarbeid, kortere arbeidsdag, mer fritid, mer tid med familie, mer likestilling, mer velstand – så blir arbeidsdagen plutselig alt for tung å bære for enkelte. Jeg syns det er rart. Og jeg skulle ønske TVNorge kunne lage en serie hvor disse damene kunne få prøve seg på en husmors arbeidsdag den gang husmorarbeidet rent faktisk VAR arbeid. Fra morgen til kveld.

    Lik

    • Lammelåret
      8. juni 2013

      Innlegget er skrevet ut fra norske forhold i dagens samfunn og det er ganske annerledes enn i det philipinske samfunnet og slik det var tidligere i Norge. Likevel henger det igjen i folks bevissthet at barn og hjem er mors domene.

      Kommentar til det siste avsnittet ditt: Jeg tror vi mennesker trenger motstand, vi trenger å jobbe for noe. Når livet blir for enkelt tror jeg vi skaper utfordringene selv, men ikke nødvendigvis så konstruktivt. Jeg tror også det gir noe helt annet å jobbe i pakt med naturen enn å bruke mye av våkentiden i falskt lys. Det endrer dagsrytmen og er ofte i konflikt med kroppens naturlige behov. Jeg tror at disse to kan være små elementer av sykdommer som er psykiske eller i grenseland til psykiske plager. Og så er det nok en del ernæringsmessige årsaker til at vi har høyere sykelighet i dag enn da bondesamfunnet rådet.

      Lik

  2. Mormor
    9. juni 2013

    Stillinger er definert ut fra en arbeidsnorm. Denne hviler på grunnlag forhandlet frem av fagforeninger. Defineres i forhold til normert arbeidstid.
    I Norge har mange arbeidstakere tariffestet 37,5 timers arbeidsuke. I turnus (dag, kveld, natt) er normalarbeidstiden i dag 35,5 timer per uke.

    Det vil si at en stilling på 100% betyr at man skal arbeide de nevnte timene per uke. Har man ikke kapasitet til dette eller tilbyr ikke arbeidsgiver dette, vil en prosentsats av normen være stillingsbrøken.

    Klem 🙂

    Lik

    • Lammelåret
      10. juni 2013

      Altså er det lite tilpasset ulike type arbeidsplasser og heller ikke forskningsbasert. Hm..

      Takk for svar, mormor!

      Lik

      • Mormor
        10. juni 2013

        Ikke forskningsbasert, men forhandlingsbasert.
        Klem 🙂

        Lik

  3. Heidi
    10. juni 2013

    Jeg liker godt systemteoretikeren Niklas Luhmann som alltid sa om samfunnet at det kunne vært annerledes, fordi samfunnet slik det er organisert i dag, er slik på grunn av en lang rekke konkrete historiske hendelser, og hadde historien vært annerledes, ville også samfunnet vært det. Det er altså ikke gitt at vi må leve slik vi gjør. Det sier seg jo selv, egentlig, men det er en nyttig påminner. Jeg mener det er fornuftig å være orientert om hvordan samfunnet fungerer og hva slags spilleregler som finnes, men jeg mener likevel at man ikke bør forholde seg til samfunnet slik det er, men heller slik det burde og kan være, for nettopp det er en måte å skape endring på.

    Og så er det noe med det å måtte følge spilleregler som ikke føles riktige. Jeg tenker her på Liselottes kommentar, hvor jeg på overflaten kan være med på at det er merkelig at arbeidsdagen nå skal være så tung å bære når vi aldri har hatt det lettere. Men jeg vektlegger ordet lett, og skiller det fra ordet enkelt, for hverdagen er blitt mye mer komplisert enn den var for noen tiår siden. Kravene i dag er kanskje ikke like fysisk krevende i form av hardt kroppsarbeid, men det er svært mye forskning som viser at stresset øker, og stress er minst like belastende på menneskekroppen som tunge løft, hvor det å leve i utakt med naturen og biologiske rytmer, er en del av denne utviklingen. Samfunnet er i dag organisert på en måte som ikke er helsefremmende, og det fører uunngåelig til problemer. En del av min fremmedgjøring går også på at vi i dag ikke jobber for livsoppholdelse, men vi jobber for penger, og da penger samfunnet forventer at vi skal bruke på langt mer enn bare det som dekker nødvendige behov og gir mening. Jeg opplever at den livsstilen jeg oppfordres til å ha, som en god samfunnsborger, er en fullstendig meningsløs tilværelse.

    Lik

    • Lammelåret
      11. juni 2013

      Jeg synes det er interessant å «løse opp» samfunnet slik det fremstår i dag og se nærmere på hva som er bra og ikke. Det gir en økt bevissthet om hva vi ønsker for fremtiden.

      At vi må forholde oss til samfunnet som det er, kan jeg ikke skjønne noe annet enn at vi må. Å forholde oss til det er ikke det samme som å alltid gjøre som samfunnet sier eller forkaste egne verdier. Om vi vil kan vi la være å delta som «alle andre». Vi kan ikke skape endringer dersom vi ikke tar utgangspunkt i slik systemet er – uten å forholde oss til det.

      Ellers deler jeg samme syn som deg når det gjelder naturens påvirkning og at det kan være helseskadelig, særlig for sårbare mennesker, å ikke være en del av den slik mennesket var tidligere. Med stadig større deler av livet levd på nett, forsterkes dette. Mye kan vi gjøre for å minimere skader og fremme helsen på egenhånd, det gir nye utfordringer igjen.

      Lik

  4. Ellen
    11. juni 2013

    Du skriver om mammarollen: «Skammen ved at «alt» flyter må reduseres ved at man stiller spørsmål ved hvorfor dette er en slik viktig verdi…» Jeg lurer bare på: Ville du sagt dette til en arbeidstaker også? En førskolelærer f.eks? «Jeg vet at det er veldig lite som faktisk må gjøres sammenlignet med alt vi tror vi må. Gir det glede og energi å gjøre de valgte oppgavene eller oppleves det som tvang og belastning?» Er det en beskjed til en barneskolelærer eller er det et budskap eksklusivt for mammaer?

    Og så: Du tar utgangspunkt i at det folk blir utslitte av, er den dårlige samvittigheten, og da en ytrestyrt dårlig samvittighet. Dette er ditt bilde av slitne mammaer. Men er det sikkert at det er så enkelt? Er det bare ytre forventninger, en ytrestyrt forventning som gjør at folk blir slitne og reduserer sin lønnsarbeidsdeltagelse? Jeg kjenner ingen hjemmearbeidende mammaer med et perfekt hjem. Ikke en! Og jeg kjenner ganske mange.

    Videre:Kan det være at dårlig samvittighet også kan være et resultat av nødvendige krav i tilværelsen som faktisk kræsjer? Og kan det være at endel deltidsarbeidende/hjemmearbeidende faktisk følger sin dypeste overbevisning om at det er viktigere å være sammen med sine egne barn enn å tjene mer penger? Kan det være at dårlig samvittighet ikke bare skal kureres, men er et varsko om at det er noe galt, noe moralsk galt, her?

    Jeg opplever at vi som velger å være hjemme (mer eller mindre) fremfor å jobbe fullt, blir et levende fiendebilde for mange fulltidsarbeidende kvinner. Vi blir de kvinnene som dere ser glansede i magasiner eller på velpolerte blogger. Vi blir deres dårlige samvittighet. Vi blir det dere sloss med i dere selv. Dermed blir vi tillagt motiver vi ikke har, og dere kan enkelt og greit la være å høre på oss, for vi er bare den dårlige mammasavittigheten som er påført kvinner utenfra.

    På den måten havner denne debatten på villspor nok en gang. Mye viktigere er det å diskutere om barnehager er til barns beste, om det er en medfødt forskjell på kvinner og menn som gjør 50/50 målsetningen i likestillingskampen så smertefull for mange kvinner, om det å bidra til økonomisk vekst i en kapitalistisk forbruksøkonomi er livets mening.

    Lik

    • Lammelåret
      11. juni 2013

      Kan du utdype hva du mener i første avsnitt? Jeg skjønner ikke hvor du vil.

      Mitt bilde av utslitte mødre har mange sider. Fordi jeg ikke kan utgi en bok for hvert tema jeg tar opp i bloggen må jeg ta for meg noen punkter. Dårlig samvittighet er noe som stadig gjentas og som brukes som begrunnelse for tidsklemmeproblematikken av mange med små barn. At husarbeid er viktig for mange bekreftes blant annet i denne artikkelen:

      http://www.nrk.no/sorlandet/husarbeid-til-hindrer-for-kvinner-1.11073220

      Hvorfor er det viktigere for kvinner enn for menn?

      Dårlig samvittighet kan ha mange aspekter og kan ikke påføres utenfra dersom det ikke allerede er en kime til det fra før. Det er således aldri en ren utenfrastyrt dårlig samvittighet. Det treffer noe i den som har det, hva da? Jeg kunne skrevet et eget innlegg om bare dette, men tror jeg lar være. Som du er inne på kan det være mange grunner til at dårlig samvittighet oppstår. Jeg tenker at det kan være lurt å spørre seg selv om hvorfor og reflektere videre på svaret.

      Når du skriver om «dere» i det nest-siste avsnittet tar jeg det som en generell henvendelse, ikke en personlig til meg. Jeg er ikke «dere». Det er skrevet flere kronikker, særlig fra mars og til nå hvor det kreves status for å være hjemmeværende husmor. Politikere er opptatt av at foreldre skal kunne velge. Husmora har gode vilkår; det er «lov» å si at man er hjemme med barn. Men, når man deltar i diskusjoner om samfunnet, så må man være forberedt på at ikke alle mener det samme. Dette er rett spor.

      Diskusjoner om barnehager er andre diskusjoner. Utgangspunktet mitt – i innlegget dette bygger på – var å vise til risikofaktorer som ellers aldri trekkes frem i den offentlige debatten. Jeg klarer ikke se at det er en motsetning til diskusjoner om barnehager. Begge deler kan diskuteres.

      Lik

  5. Ellen
    11. juni 2013

    Men mener du at dårlig samvittighet ALLTID er et problem? Er det i alle situasjoner noe vi skal fri oss fra? Jeg tenker at dersom vi er indrestyrte mennesker, så er samvittighet en god kompassnål som viser når vi evnt er på kollisjonskurs med egne verdier. Og i et demokrati er det viktig at mennesker i størst mulig grad kan leve i pakt med sin egen samvittighet.

    Og med første avsnitt prøver jeg å vise at det å fire på kravene og la alt flyte bare er en beskjed som gis til mammaer på HJEMMEBANE. Det hender selvfølgelig at man snakker om å sette grenser på jobben også, men det er først og fremst arbeidsoppgavene hjemme som skal vike når regnskapet skal gjøres opp. For du ville neppe sagt til den slitne førskolelæreren i sønnen din (tok en sjangs der…) sin barnehage, at vedkommende skulle løse tidsklemma ved å la alt flyte i barnehagen…? Men et hjem er også en arbeidsplass!

    Og så må jeg spørre deg: Hvorfor skriver du og så mange andre side opp og side ned om husmorrollen og kvinnene som ikke VIL jobbe? Hvorfor gjør dere det til et problem? Hvorfor skriver dere ikke side opp og side ned om Guri og Ali som gjerne vil jobbe, men ikke får pga en rullestol eller feil navn? Hvorfor er det hele tiden vi som ikke vil ha lønnsarbeid eller jobber redusert, som foretrekker tid fremfor penger, unger fremfor karriere, hvorfor er det hele tida vi som skal ut i jobb eller i det minste bli gjort oppmerksomme på hvilke enorme risikoer vi tar? (Som om vi ikke vet det!!) Dersom dette ikke har noe å gjøre med tidsklemte fulltidsarberidende småbarnsmødres dårlige samvittighet, så er jeg en dårlig menneskekjenner. Og det kan selvfølgelig hende. Enn så lenge holder jeg fast på at mitt valg representerer noen andres dårlige samvittighet, og at det er derfor det skrives så mye om det.

    Lik

    • Lammelåret
      11. juni 2013

      Nei, jeg mener ikke at dårlig samvittighet alltid er et problem, det trenger ikke problematiseres i det hele tatt. Det jeg skriver er at hver enkelt må finne ut hva den betyr, hvorfor den oppstår. Å ha dårlig samvittighet for å ikke oppfylle andres behov er kanskje litt bortkastet energi? Å finne ut om det er ens egne, genuine forventninger kan ta lang tid å få klarhet i, men det kan være et viktig arbeid for å få det bedre med seg selv, for å få en bedre hverdag. Altså: Jeg tenker rimelig likt med det du uttrykker i første avsnitt.

      Jeg ville definitivt sagt til en kollega jeg så var i ferd med å slite seg ut at det kanskje var lurt å brmese og se nærmere på hvordan arbeidsdagen ble organisert. Mange jobber ræva av seg, det er lov å slakke av! Som mor ville jeg antakelig ikke oppfattet problemet dersom dette gjaldt en ansatt med ansvar for barnet mitt. Så ja: Jeg ville sagt ifra dersom jeg mente det var nødvendig og opplevde det som min oppgave. Jeg synes det er viktig å se på hvordan arbeidsplasser organiseres og ta ansatte på alvor. Et godt miljø forebygger sykdom.

      Om det siste: Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg skriver fordi det engasjerer meg, det handler om at våre valg får følger og jeg vil være med på å si noe om det jeg synes er viktig. Jeg vil delta!

      Jeg har tidligere skrevet om innvandreres problemstillinger som diskriminering i arbeidslivet pga «feil» navn. Jeg tror det er en viktigere grunn til at innvandrere (- uhyggelig generalisering!) holdes i fattigdom enn utbetaling av kontantstøtte.

      Mulig at noen skriver om temaet grunnet dårlig samvittighet eller med misunnelse som beveggrunn, men å si at slik er det for alle fører ingen sted hen. Noen er rett og slett bare opptatt av hvordan samfunnet er organisert. Og det handler om samfunnsøkonomien. I den debatten deltar du også og det er bra!

      Lik

  6. Industrirevolusjonen
    17. desember 2013

    . «Familien» er et fellesskap hvor alle deltagerne ønsker å ha det bra med hverandre og seg selv. Fellesskapet krever i vårt moderne samfunn fortløpende økonomiske ressurser utenifra, samt at fortløpende interne arbeidsoppgaver må gjennomføres. Så enkelt – og likevel så vanskelig. Familie- og samfunnsstrukturen har endret seg ekstremt de siste 200 årene pga. den industrielle revolusjon. I tusener av år har fellesskapet tilbrakt mesteparten av tiden sammen – selv våre tippoldreforeldre levde slik i fattige fiske/jordbruks-Norge. Fedre (og mødre!!) har i tusener av år tilbrakt mesteparten av livstiden sammen med sine døtre og sønner. Biologisk har det blitt et formidalbelt avvik at menneskerasens avkom ikke tilbringer mesteparten av tiden med sine fedre og mødre, før de selv blir voksne. Mennesket har utviklet i rasende fart et samfunn som strider mot biologien vår – og konsekvensene er bl.a. dette emnet. Vi blir mer og mer ytrestyrt (enn indrestyrt) som f.eks. at du egentlig ikke vil prioritere begrensede ressurser på enda en ny vinterjakke (du rent praktisk ikke har behov fordi den du har virker), men likevel kjøper du en ny fordi du har «lyst» på en ny (sic). Noe du gjør fordi du egentlig er opptatt av hvordan andre oppfatter deg. Mange voksne harseler med hvor latterlig det er med «motepress»/»merkepress» blant barn og unge – samtidig som de selv lever under akkurat de samme forutsetningene i en atskillig større og mer usynlig målestokk.
    Når vi lever et helt liv som strider mot biologien, er det den største selvfølgelighet at kroppens psyke og fysikk reagerer på en eller annen måte negativt. «Husmødre», «karrieremenn» og «karrierekvinner» har knapt blitt begreper i vår nyere historie: De eksisterte ikke for 200 år siden.

    De tre viktigste faktorene for menneskets ve og vel er: tilhørighet, mestring og anerkjennelse. Mye av våre ubevisste handlinger kan knyttes til dette. Å bevisstgjøre sine valg, reflektere og spørre seg selv om valgets kvaler er ytre- eller indrestyrt kan være en gode tanke.

    Forøvrig i artikkelen et knakende godt begrep som er nytt for meg: «glansbildebloggere» – et begrep som endelig setter voksnes blogger hvor de ønsker å fremstå som nettopp glansbilder, i samme stall som rosabloggere «se på meg!» Noe som i stor grad skyldes behovet for anerkjennelse. (Bare så synd anerkjennelsen er bygd på så så kleine omstendigheter).

    Lik

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: