Foreldrelykke – et spørsmål om hvordan du ser det?

Den der foreldrelykken som til stadighet fremheves og demonstreres, er en diger overdrivelse. Riktignok oppstår det små glimt av lykke både titt og ofte (hurra, leksene ble gjort uten protest! og: ingen som klagde over maten i dag – for noen fantastiske gullunger jeg har!), men vær ærlig: Hvor lenge varer den intense overveldende lykkefølelsen?

Nei, denne foreldrelykken er mer snakk om hvordan man vekter gode og dårlige opplevelser. Litt sånn halvtomt eller nesten fullt glass-greie, du vet.

Selv tror jeg at foreldrelykken (mammalykken!), oppstår på samme måte som andre lykkefenomener. En er lykkelig når en får noe en lenge har ønsket seg, men så utvannes lykkefølelsen etterhvert. Eller den oppstår når vi ser det gode i kontrast til det vanskelige.

Vi trenger stadig nye ting, nye stimuli, for å ikke kjede oss. Vi trenger «ønske seg/vente og håpe/få resultatet»-spiralen for å oppnå go’følelsen og lykkefølelsen, men for å opprettholde den, kreves stadige repetisjoner for å oppnå det samme igjen (vi er litt som Pavlovs hunder, ikke sant?). Ah, så det er derfor folk blir babysjuke så fort igjen?!

I mange tilfeller tror jeg lykken er umulig å opprettholde, det handler etterhvert mer om å utholde en gitt situasjon. Det er min mening at lykken har overdreven stor status i vårt samfunn og at jakten på den kan skape mer stress, enn nettopp ro og lykke. Å være lykkelig hele tiden er vel ikke meningen, det høres strevsomt ut. Lykke er unntak, glede er mer stabilt.

gamle hjul har spunnet lenge

Thomas Hansen er psykolog og har forsket på foreldrelykke. I sitt arbeid har han sett på folks forestillinger om hva barn gjør med livet og parforholdet. Internasjonale studier har vist at følgende er vanlige oppfatninger/forventninger

1. Å se barnet vokse opp er livets største glede (så mye som 80-90 % tror dette)
2. Barn er svært viktig for ekteskapet, bringer par nærmere hverandre og gjør ekteskapet fullkomment
3. Man blir ensom i alderdommen uten barn

Dette kan jeg selvsagt ikke la være å kommentere!

1. Eh.. joda, det er flott nok, men dagene forsvinner så raskt at utenfrablikket dovner vekk. «Å se barna vokse opp» er noe besteforeldre driver med, ikke meg som er midt oppi det. Da handler det mer om å overleve, på et vis
2. Barn kan selvsagt være selve limet i parforholdet, men er ofte ikke det (det er jammen meg godt). Mange par går fra hverandre innen det første barnet er ett år og tallene for samlivsbrudd er skyhøye – barn er ikke  lim, men små mennesker som trenger masse – hele tiden. Å sette av tid til å være sammen som kjærester (eller bare som voksne) er vanskelig nok. Jeg vil heller si at barn ødelegger parforholdet framfor å styrke det
3. Det kommer helt an på hvordan man har vært som foreldre og hvor lojale ungene er – det er sletts ingen selvfølgelighet at ungene bryr seg om gamle mor. Likevel kan vi si at generelt så er barn en beskyttelse mot ensomhet (også i tidlig alder) og et filter mot større eksistensielle spørsmål og en fin avledning fra indre demoner for dem som har det (istedenfor å bekymre seg for seg selv tar ungene den kvoten). Det viktigste man kan legge tiden i er ungene (selv om jeg på ingen måte er motstander av full jobb og alenetid – unger trenger ikke få all tid), men da handler det ikke bare om fysisk tilstedeværelse, men mest av alt om mental tilstedeværelse

Selv kan jeg ikke huske noen spesielle forventninger til å bli mor, jeg var temmelig åpen og hadde overhode ikke peiling på det som skulle komme.

Tror vel egentlig at jeg var forelsket i selve svangerskapet og hadde veldig kort perpektiv på ting – det var liksom evigheter mellom hver uke (jeg fulgte veldig nøye med i et hefte om svangerskap og fosterets utvikling jeg fikk fra legen og visste ikke hva mammaforum var – lucky me!). Ikke har det blitt noe særlig til kamelgulping heller, ikke før gruppepresset begynte å sparket ubehagelig i prinsippene.

Jeg tror på drømmers betydning og kunnskap. Andres erfaringer, egen oppvekst og forskning som ikke slukes rått, men som ses på og plukkes biter av, er en grei veileder. Hvis vi har det som bakteppe, tror jeg det blir lettere å la barnet vise vei og stole på seg selv, hvis bare fornuften også får litt å si (når alt kommer til alt er vel fornuften en del av en velutviklet magefølelse?). Det er vel det som er essensen i foreldreskapet: Fornuft og følelser på kollisjonskurs, eller i det minste som et puslespill med altfor mange brikker som skal ordnes og systematiseres, men som til stadighet rykkes opp og kastes rundt omkring.

Å gjøre barn ansvarlige for voksnes lykke blir i alle fall veldig feil.

Hvilke forestillinger hadde du om hva unger ville gjøre med ditt liv da du var barnløs? Ble det omtrent som du forestilte deg eller ble du skuffet?

**

Foreldrelykke; eksisterer den egentlig og gjør barseltiden oss lykkelige? Les gjerne oppfølgingsinnlegget Lykkelig svangerskap og barseltid, men så..? Ingen lykke uten barn?

Jeg anbefaler deg å ikke klikke deg inn på kilden, men heller lese oppfølgingen av dette innlegget først. Du klarer det, ikke sant?

**

Fakta:

Thomas Hansen er tilknyttet Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Kilde: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2013

**

Tidligere på bloggen:

Lykkepresset.

Gjestebloggpost: Å bli mamma – en dans på roser?

Les også gjerne artikkel fra Klikk: Jeg vil ikke være mamma 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →