Det norsk-somaliske miljøet er redd for

I går, mandag 12.oktober, hørte jeg Amal Aden på biblioteket i Horten.

Hun er en forbilde for norske kvinner, i særdeleshet unge feminister som har gått seg vill i bodyer med påskrift og tegneseriefigurer på frisørkapper.

Hun er et forbilde for samfunnsdebattanter!

Amal Aden ble født i Somalia. Hun kom til Norge som trettenåring etter å ha bodd på gata flere år, og har etterhvert flere samfunnskritiske bøker bak seg. Amal er ingen sjenert kvinne som trives i taushet. Hun sier ting som de er, ikke for sin egen del, men fordi det er hennes rett – hun er forsvarer av ytringsfriheten!

Netthetsen mot kvinner skremmer mange vekk. Andre får aldri en stemme. Akillishælen for mange kvinnelige debattanter er barna, for det som rammer ungene rammer også en selv.

Amal ser annerledes på det. Hun sier at ingenting kommer til å forandre seg dersom ingen skaper endringen. Endringer fordrer at noen snakker, at noen setter ord på det som skal endres – at vi ikke unnskylder og bortforklarer kriminelle handlinger med kultur!

Trude Brænne Larssen i samtale med Amal Aden, Horten bibliotek 12.10.2015

Norge har kommet langt i likestillingsspørsmål, men på en del områder henger vi fortsatt igjen.

Når det kommer til det norsk-somaliske miljøet, har jeg inntrykk av at mye henger langt tilbake. Når mennene i familien nekter jentene å høre på en offentlig samtale om ytringsfrihet; når somaliske jenter i Norge får så mange huslige plikter at de ikke rekker å gjøre skolearbeidet og dermed nektes høyere utdannelse, da blir det latterlig å lese disse bodyinnleggene fra norske feminister – det er helt utrolig hvor stor storm det kan bli i et vannglass.

Det slår meg at det er et digert gap mellom oss som har mange generasjoner av nordmenn bak oss og de som er nye nordmenn med foreldre som er oppvokst i en annen kultur. Det kulturelle skillet er til dels et kunstig skille; et skille vi konstruerer – en ansvarsfraskrivelse – for å slippe å engasjere oss!

Hvorfor er den mindre farlig den volden som foregår i et «flerkulturelt» hjem enn i et norsk-i-generasjoner-hjem? Hvorfor er vi så redde og tilbakeholdne når mennesket som blir slått, eller som blir holdt som gissel i sitt eget hjem, har brunt fjes? Hvorfor gir vi «kulturen» makt, istedenfor å plukke kulturen fra det kriminelle?

Og er nå kontantstøtta et gode i hjem der mannen er ansiktet utad, fordi kona ikke kan norsk og nektes å lære seg norsk, eller kan det være at kontantstøtta i seg selv er undertrykkende?

Jeg bare spør.

~~

Tidligere av meg

Feminister – dere gjør en dårlig jobb!

Hijab, niqab og tatoveringer

 

Del gjerne innlegget og legg igjen en kommentar!

 

 

 

 

~  Lamme Tanker på Facebook ~

 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →