Forebygger du ekstremisme?

Et av de punktene som stadig trekkes frem som et ledd på veien mot ekstremisme er opplevelsen av utenforskap.

Å føle seg inkludert er temmelig grunnleggende for opplevelsen av selvverd. De aller fleste har det i seg at vi vil tilhøre en gruppe, vi vil være en del av, identifisere oss med noen. Derfor er «de andre» så viktige; de er en del av hvem vi er, vår identitet.

Mohammed Aden er foreldrerepresentant og holdt et innlegg på dialogmøte om radikalisering i Oslo i går. Han snakket blant annet om betydningen av å bli inkludert på fritiden, i fritidsaktiviteter. For dem som kan delta er det ofte en selvfølgelighet, mens for mange er det en luksus.

Etter mitt syn er det altfor dyrt å delta i fritidsaktiviteter. En ting er selve medlemsavgiften, men i tillegg kommer utstyr for å kunne drive med idretten/aktiviten, turneringer, reiser, sosiale sammenkomster og andre ting. Tilsammen blir det dyrt!

I tillegg stilles det gjerne krav til foreldreinnsats, både praktisk eller økonomisk, noen ganger begge deler, noe som ekskluderer mange familier. Det blir liksom ikke bedre av at noen ser på disse foreldrene som ikke stiller opp som sleipe unnasluntrerforeldre. Den måten å forholde seg til medmennesker på, er ekskluderende i seg selv.

I stedet for å irritere seg over manglende foreldreinnsats, burde en heller være fornøyd med å kunne bidra der andre ikke kan!

– spille fotball på løkka eller organisert? Det siste selvsagt! –

Altså, dette handler ikke bare om den enkelte families situasjon, det handler om miljøet til ungene og det handler om hva slags voksne de blir – og dermed hva slags verden vi kommer til å leve i som gamle.

Unger som føler seg annerledes, som ikke kan delta der «alle andre» deltar, som ikke har voksne som stiller opp, som ikke blir betalt for av gavmilde besteforeldre; mange av disse ungene blir overlatt til seg selv, til et tomrom. Og noen av dem oppsøker miljøer som er skadelige for dem selv, fordi de finner det som mangler i deres eget miljø: En ubetinget aksept, fellesskap og enkle løsninger på kompliserte problemstillinger.

Det er for noen lettere å forholde seg til sort og hvitt enn til alle grånyansene og forbeholdene.

– varm kjærlighet –

Veien mot ekstremisme kan stoppes mange steder, underveis er det mange som ser, tror jeg, noe som også ble påpekt av barnevernsrepresentanter fra en bydel i Oslo. Vet ikke hvordan det virker på deg, men for meg er det en positiv ting at hverdagsmennesker kan bidra til å redusere sannsynligheten for radikalisering. Med enkle grep.

Jeg sier ikke at det er enkelt-penkelt, jeg er selv litt tilbaketrukken når det kommer til å ta kontakt med nye mennesker, men jeg har likevel et ansvar for at nye folk skal føle seg velkomne. Jeg kan ikke overlate initiativ til vennene mine når jeg savner dem. Og jeg kan ikke tenke at noen andre skal gjøre det jeg kvier meg for å gjøre selv. Jeg tror på at mine små bidrag teller for noen, at dere som leser her gjør det fordi dere velger det. Jeg tror at de bittesmå tingene vi gjør hver dag, spiller en rolle for hvordan den dagen blir for andre. Det er de små tingene vi som enkeltindivider kan gjøre i det daglige, og hvis vi vil gjøre mye mer er verden klar for det.

Å gjøre fritidsaktiviteter gratis er et enkelt knep for inkludering.

Å lage et gratis utstyrslager er et knep.

Å lage ungdomssklubber er et knep.

Gratis kulturkort er et knep.

Å ta med et ekstra barn på stranda eller kjøre en ekstra gang til kamp er også en enkel ting man kan gjøre for å skape et mer åpent og romslig miljø.

Å lage elevkveld er et knep.

Ikke minst er det viktig at folk som har ekstra ressurser bruker dem til manges beste. For det handler ikke bare om enkeltpersoner, men vel så mye om det samfunnet vi skal bli gamle i.

Det har vi et ansvar for – sammen!

(og mange av oss har i lange perioder nok med å ta oss av våre egne nærmeste, jeg tenker det må være greit)

**

Hva kan du gjøre for at flere skal føle tilhørighet i ditt nærmiljø?

Blir du skremt av ekstremisme, som radikalisering?

Synes du lokalpolitikerne dine er for slappe til å forebygge?

**

Tidligere på bloggen:

Om å utfordre seg selv: Ensom barndom og inkludering 

Hva kan du gjøre dersom barnet ditt faller utenfor det sosiale fellesskapet?

De fattige kan takke seg selv, eller?

Usynlige mødre er mødre uten stæsj

Slik får du foreldre til å jobbe gratis

**

Les også Kagjerde – markeringen utenfor Stortinget

Anbefalt dokumentar på nrk Min bror terroristen

 

 

 

 

 

 

 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

Les alle innlegg av Anne-Helene →