Lammelårtanker

– en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Fattig førjulstid

Julen er tiden der fattigdom blir synlig og skammen tung å bære.

Aftenposten forteller i dag at vi bruker mye mer penger til jul enn vi tror. For en familie som har råd til det er det ikke noe problem for akkurat disse, men jeg er opptatt av hvilke signaler det sender ut til alle dem som ikke har samme mulighet. Heldigvis sier bare 17 % at de vil bruke mindre penger på mat og gaver til barna, det synes jeg er et positivt signal. Likevel er 17 % mange mennesker som faktisk ønsker å redusere pengebruken på mat og gaver til barna.

Undersøkelsen sier ingenting om hva som er utgangspunktet for svarene. En familie som bruker mer penger enn «nødvendig» på mat, kan fint bruke mindre, mens en familie som bare bruker det den må har ingenting å gå på. Selvsagt vil en slik informant svare at det ikke er aktuelt å redusere pengebruken. Det er ikke uttrykk for vår overveldenden velstand, som man kan få inntrykk av fra artikkelen. Artikler som denne har begrenset verdi da den sier lite om informantenes bakgrunn.

Kontrasten mellom dem som fint kan bruke dobbelt så mye penger på julen som de hadde tenkt og dem som lever på ytelser fra Nav, er enorm. Nav øker satsene for at flere skal komme seg ut av fattigdom. De mener at de lave satsene holder folk tilbake i en uholdbar livssituasjon som er vanskelig å bryte løs fra. Jeg mener at vi alle har et ansvar og at vi alle kan bidra slik at det blir mindre stigmatiserende å være fattig, eller ha dårlig råd, dette vil jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Fattigdom er ikke noe man velger, men man velger om man vil dynkes ned i gjeld for å få huset til ti millioner, hytte til fjells og langs kysten. Når man velger gjeld for å ivareta forfengeligheten, er det vanskelig å hente fram sympati når hverdagen viser seg å være tøff. Å leve sparsommelig kan være et artig prosjekt, men bare dersom det er frivillig og på eget initiativ. Å måtte spare hver dag og hele tiden, er over tid en belastning som ingen som ikke har vært der kan forestille seg.

I motsetning til resten av året blir lite penger ekstra synlig i tiden rundt jul. Det er mye snakk om det man skal kjøpe og hva man har fått. Gavekalendre er vanlig, og prisen på en slik kalender blir høyere og høyere fra år til år i mange familier. Alle skal ha alt alltid. Det øker presset på familier som har enda en ting de ikke klarer å henge med på økonomisk. Barna blir enda mer utenfor.

85 000 barn gruer seg til jul (tall fra Redd Barna), felles for disse er fattigdom. Noe å tenke på når du vurderer å kjøpe bare en gave til?

************

Andre innlegg med relevant tema: Kontantstøtteranet,  Julemaset er igang igjen,

Ny tid: Barnas knuste drøm

Oppfølginginnlegg: De fattige kan takke seg selv, eller? 

Om Anne-Helene

Lammelårtanker er en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv. Velkommen så mye!

27 comments on “Fattig førjulstid

  1. sotengelen
    29. november 2011

    Jeg har sjeldent vært så sint som når en person påstod at det ikke finnes fattige i Norge. Godt skrevet.

    Lik

    • Lammelåret
      29. november 2011

      sotengelen

      Jeg blir også sint av slikt, og særlig når folk har den holdningen at den fattige har skylden selv for sin økonomiske situasjon. Det er ikke så enkelt. Og det sier en del om hvor lite bevisste de er på hvor heldige de selv er. Jeg tror mange synes det er svært ubehagelig å tenke på at det ofte er små detaljer som gjør at de har den økonomiske situasjonen de har. Det er mye fordømmelse ute og går.

      Lik

  2. Ege Denne
    30. november 2011

    Åja, det er mange fattige i Norge, men det er godt skjult.
    Selv har jeg sluttet med gavemaset. Det skriver jeg litt om i ett innlegg på bloggen min.
    Mine store barn får litt, de få aller nærmeste litt, og så er det stopp. Julekalender og julegavemaset er blitt altfor mye her til lands. Men det skulle ikke forundre meg om det er slik i andre land også.

    Kanskje like greit med økonomisk krakk i alle land?

    Lik

  3. villkatta
    30. november 2011

    Veldig godt skrive, og naudsynt å lese. Takk for at du tek opp slike tema.

    Lik

  4. Hege A.
    30. november 2011

    Veldig bra innlegg med gode poeng! OG, ikke minst, viktig at det økes en bevissthet rundt dette, tenker jeg. Jeg har en eks som kjøper pc i julegave og Iphone til bursdag. Prisen på gavene er vanvittig, og ødelegger, i mine øyne, hva slags forventninger det er vanlig for unger å ha! Og det vi opplever her hjemme, er at de blir like glade for gavene fra oss som fra pappa, selv om prislappen er en helt annen på gaven. Nå er ikke vi akkurat fattige, selv om vi ikke har flust heller, men liker ikke den litt «ville» kuturen jula ser ut til å bli/har blitt.

    Lik

  5. fjellcoachen
    30. november 2011

    «85 000 barn gruer seg til jul, felles for disse er fattigdom» skriver du. Det fikk meg til å tenke på Alf Prøysens «juletrepynt og innmatkake» http://anitaslittlecorner.com/jul/jul_juleglans/jul_juleglans.htm . Han beskriver en fattig familie som holder på stoltheten og ikke aksepterer den tildelte rollen som ydmyk og takknemlig mottaker av almisser. Hvis 85 000 norske barn gruer seg til jul pga fattigdom, er det totale tallet på barn som gruer seg til jul, veldig høyt. Jeg tenker på rus, familiekonflikter og omsorgssvikt som gjerne topper seg i høytider. Forbruk er bare en liten del av bildet.

    Lik

  6. Lammelåret
    30. november 2011

    Det er viktig å finne stoltheten i seg selv, frigjort fra materiell og økonomisk rikdom. Det krever ganske mye modenhet. Det er den som hjelper som skal vise ydmykhet, ikke den som mottar. For den ene er ikke bedre enn den andre, den ene er bare mer heldig.

    Lik

    • Fjellcoachen
      1. desember 2011

      Enig, det er fint å ville hjelpe, men det å synes synd på kan slå begge veier, viktig å ikke ta fra noen selvrespekten. For mange er det vanskelig å ta imot hvis de ikke har noe å gi tilbake. I «The danger of a single story», http://fjellcoachen.wordpress.com/2011/11/30/the-danger-of-a-single-story/ forteller Chimamanda Adichie fra barndommen sin om en gutt hun hadde hørt så mange ganger at var fattig, at da hun så håndverk laget av familien hans, ble hun overrasket over at en fattig familie kunne lage noe så pent…..

      Lik

      • Lammelåret
        1. desember 2011

        I min verden kan man fint hjelpe uten å synes synd på. Å synes synd på er nedverdigende og gjør at man bare ser det ytre merket: Fattigdommen.

        Ingen er bare det som synes.

        Lik

  7. Randi
    30. november 2011

    JA, absolutt noe å vurdere før man kjøper «ekstragaver»! Veldig, veldig nødvendig innlegg… Bra!

    Lik

    • Lammelåret
      1. desember 2011

      Takk, Randi!
      Jeg synes det er viktig å sette den julen en selv har i perspektiv.

      Velkommen til bloggen, kom snart tilbake.

      Lik

  8. mormor
    1. desember 2011

    Mas og kjas er vel det som kjennetegner mye av hverdagen også? 😦
    Og stresset øker nok proporsjonalt men dagenes reduksjon.
    Legger noe tanker her http://www.starbear.no/mormor/2011/11/30/juleglede-eller/
    Ha en fin dag:-)

    Lik

    • Lammelåret
      2. desember 2011

      mormor

      Førjulstiden er en presset tid, der ressursene våre (eller mangel på) kommer fram. Det kan være sårt.

      Lik

  9. Alexia
    1. desember 2011

    Veldig enig med deg.

    Nå er jeg litt heldig. For de eldste mine er store nok til å forstå hva penger er, og de minste finnes ikke kravstore- tror tenåringer er den vanskeligste perioden med kjøpepress.

    Nå, når jeg er jobbsøker, kunne det blitt en vanskelig tid med tenåring i hus…

    Lik

    • Lammelåret
      2. desember 2011

      Alexia

      Det er en overgangsfase fra å være den som styrer det materialistiske behovet til at venner er den største drivkraften. Jeg ser at det kan bli vanskelig når kravene utenfra blir store og man vet at klær og utstyr betyr mye for tilhørigheten. En vil jo at ungen skal høre til og til en viss grad betyr det ytre en god del da.

      Tror nok det kan være vanskelig å være foreldre til unger i tenårene, i et økonomisk perspektiv også.

      Lik

  10. Cecilie
    2. desember 2011

    jeg er visstnok en av de som kan kalles fattig…
    jeg er alene med to barn, og hadde det ikke vært for det at jeg begynner å kjøpe 1 julegave pr mnd fra mai, så hadde jeg ikke hatt råd til å feire julen med gaver. og hadde det ikke vært for det at vi feirer julen med mine foreldre, og de betaler for all julemat, så hadde det ikke vært store julematen på oss heller.
    det største problemet for meg er at alle mine venner, som er single og har godt betalte jobber, de kjøper dyre julegaver til både meg og barna mine, og min familie gjør det samme. jeg har fortalt dem at jeg ikke har råd til så mye, og de kan ikke få julegaver fra meg til 1000 kr, og de forstår dette.
    MEN de har ikke forstått at jeg egentlig ønsker å motta ingen/veldig billige gaver selv. bare kjøp i vei til barna mine; de får både leker og klær som de har behov for, og som jeg ikke har råd til å kjøpe til dem. men når også jeg får en julegave til en del hundre kr så blir jeg litt utilpass.
    det er ikke at jeg er sær og ikke vet at de har råd til å kjøpe gaver, for jeg snakker da om mine venner som gjerne har seg 1-2 ferieturer til utlandet pr år, de kjøper seg nye klær i hytt og pine, hele tiden har de nye mobiler/data-tv osv. men det er den delen ved at jeg har et ønske om å kunne gi dem noe som er tilnærmet samme verdi/kvalitet som de gir meg. rett og slett selvfølelsen er det som gjør at jeg ønsker mindre… kanskje er jeg rar?

    men èn ting vi kan gi som de ikke kan gi er de hjemmelagede gavene. og heldigvis så er jeg både kreativ og tålmodig, så de gavene fra meg blir lett ting du kan ha fremme som pynt 😉 det kan gå i alt fra lyslykter og dekorerte skrin til hjemmelagede godterier. og alt er laget av billige/gratis ting, men de ser likevel bra ut, og det er fint å se at hjemmelagede gaver verdsettes utrolig høyt…

    Lik

    • Lammelåret
      2. desember 2011

      Cecilie

      Det er fint at du skriver om hvordan det kjennes å ha lite penger å rutte med. Jeg tror en del folk føler seg snille når de gir dyre gaver til folk de vet ikke har mange penger, men vi har alle vår stolthet og dersom det føles som om man ikke er likeverdige er det ikke godt å motta slike ting.

      Jeg skulle ønske folk i større grad tenkte på hva de kunne gjøre for at forskjellen mellom oss ikke skulle være så stor. Det er det som gjør fattigdom enda mer problematisk enn det hadde trengt å være.

      Hjemmelagde gaver er stas, både å få være med på å lage dem, gi bort og få.

      Lik

  11. Diva Andrea
    2. desember 2011

    Flott og tankevekkende innlegg:) Har selv vært langt under det som regnes som fattigdomsgrensen…og det er vondt når man har barn…Jeg har aldri hatt hemninger med å fortelle min sønn at nå var det enten tomt eller svært lite og vi kunne bare kjøpe det eller det…Har aldri opplevd at han har verken klaget eller mast om det ene eller det andre…Og julekalenderen han fikk da han var liten kostet 10,- kr…Han var storfornøyd med det.

    Lik

    • Lammelåret
      2. desember 2011

      Diva Andrea

      Jeg tror at det går ganske greit å leve med lite penger når man er vant med det fra starten, men fra å ha god økonomi til plutselig å måtte gå vesentlig ned i levestandard, tror jeg kan bli veldig vanskelig. Fordi overgangen kan være brå.

      Når det er sagt klarer de fleste å leve med lite penger (innenfor en viss grense) en avgrenset periode, mens langtidseffekten kan være tyngre å håndtere.

      Jeg tror det er viktig å ikke late som om den økonomiske situasjonen er annerledes enn den er, men heller ikke la ungene føle at de må begrense seg og ta ansvar. Det skal ikke være noen tvil om at det er de voksnes ansvar å ta seg av økonomien.

      Lik

  12. annebloggen
    2. desember 2011

    Jeg fikk et innblikk i det med fattigdom gjennom en venninne for noen år siden. De mistet et barn i krybbedød.De hadde to gutter til og mannen jobbet en del ekstra for at hun skulle være hjemme med guttene. Så flyttet firmaet og han måtte flytte med. Husprisene hadde falt og de solgte huset med stort tap. Han klarte ikke å være borte fra familien og gikk over til rein dagjobb. Dette er verdens kjekkeste folk og de bet det i seg. De kom inn under gjeldssaneringsordningen som var ganske ny den gangen og tok vare på hverandre. Men det var ikke rom for hjemmekinoanlegg til far og pc til mor som reklamen anbefaler som julegaver. Jeg har dempet innkjøpene mye de siste årene og gir i hertfall litt der det trengs mer.

    Lik

    • Lammelåret
      2. desember 2011

      annebloggen

      Jeg fant en illustrerende historie på nett jeg tenkte jeg skulle linke til, men da jeg kom så langt var linken fjernet. Historien lignet litt på den du forteller, om at den som er fattig ikke er selvforskyldt, men at det kan være tilfeldigheter som gir resultatet.

      Lik

  13. Tilbaketråkk: Julens kontrast: Selvprodusert idyll eller kaldt uteliv « Lammelårtanker

  14. Tilbaketråkk: Halloween for de rike? « Lammelårtanker

  15. Tilbaketråkk: Halloween for de rike? : Hjem og familie

  16. Tilbaketråkk: Førjulstiden – en feministisk prøvelse « Lammelårtanker

  17. Tilbaketråkk: Ensomhetens høysesong? « Lammelårtanker

Takk for kommentaren!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Nominasjon til årets mest velskrevne mammablog på www.foreldremanualen.no
Bloggurat
Matbloggtoppen

Twitter-oppdateringer

Sunn fornuft

Sunn fornuft

%d bloggers like this: