Hva kan du gjøre dersom barnet ditt faller utenfor det sosiale fellesskapet?
De siste ukene har det blitt økt fokus på temaet mobbing av barn, både i media og i blogger. Det er bra!
Mobbing er en risikofaktor for senere psykiske problemer hos barn og unge*, der er derfor viktig å se på hva som kan gjøres for å redusere dette.
Jeg har ikke hatt mulighet til å sette meg inn i alle artiklene som er publisert, så det som følger er skrevet uten kunnskapen som er delt den siste tiden.
Hva kan du gjøre dersom barnet ditt ikke blir inkludert av andre barn?
Først og fremst er det viktig å skape et klima hjemme som gjør det mulig å snakke om vanskelige ting. Det må være rom for stillhet. Hverdagen må ikke være så fylt med gjøremål at det ikke blir tid til noe annet. Barn trenger rolige minutter og timer for å klare å «komme ut» av skammen/det som er vanskelig og de voksne trenger rom til å oppdage seg selv og hvem de har rundt seg.
Når ting skjer for raskt blir det bare rom for effektivitet, helt til alt skjærer seg. Uten stillheten og timer uten planer rekker heller ikke vonde erfaringer å trenge seg fram. Såre følelser kan, og skal, ikke effektiviseres.
Gi barnet tid til å fortelle og ikke bry deg med at det går over leggetid eller bryter med andre rutiner.
Ved å snakke om hva som helst på en ikke-fordømmende måte får barnet tillit til at du tåler hennes (eller hans) skjulte følelser og erfaringer. Barn er lojale og gode beskyttere. Dersom barnet fornemmer, eller erfarer, at du ser ned på mennesker med «feil» (det oppleves som feil når du uttrykker deg nedlatende) vil det ikke komme til deg med sine «feil», men heller fortrenge eller skjule dem, eller kompensere for dem. Det verste for et barn er å bli avvist, og med erfaring med selv å bli utestengt fra barnefellesskapet, er den største frykten å bli avvist av dem som skal være tryggest: Foreldrene.
Vær oppmerksom på at en ikke alltid er klar over sin egen kommunikasjonsform, den er ofte ubevisst.
Et barn som opplever å bli utestengt eller ekskludert fra barneflokken kan vise symptomer som sinne, tilbaketrekning, surmuling, endret matlyst og søvnmønster. En skal være forsiktig med å bortforklare dette med at «det er nok alderen» eller tilsvarende.
Hvem ekskluderer barnet?
Finn ut hvem som ekskluderer barnet: Er det en bestemt person eller flere personer? Er det navn som går igjen? Har barna som holder ditt utenfor sagt noe til ungen din? Kartlegg hva som blir sagt, hva som skjer før og i hvilke situasjoner det skjer. Hvor det skjer er viktig å kartlegge fordi det gir en pekepinn på hvor problemet ligger og dermed hva som er riktige tiltak. Om det er flere barn som går mot ditt eller om det er enkeltpersoner betyr mye for hva du kan gjøre videre, hvem du henvender deg til.
Snakk med de andre barnas foreldre
Sørg for å bli kjent med andre barns foreldre: Skap nettverk og lag hemmelige grupper på Facebook hvor dere kan ta opp aktuelle temaer (men ta for det meste opp temaer som ikke kan knyttes til enkeltpersoner), ta initiativ til foreldresammenkomster av ulike slag. Bli med i FAU (Foreldrenes Arbeids Utvalg), selv om du synes det er skummelt. Ved å overvinne slike hindringer kan du lettere hjelpe barnet ditt. Det er dessuten viktig for ungene å se at foreldre snakker sammen og løser konflikter seg i mellom, men særlig konflikter mellom ungene.
Når barnet ditt oppgir bestemte navn: Kontakt dennes foreldre, inviter gjerne på en kopp kaffe og lag ok stemning. Dere trenger ikke bli bestevenner, men en kommer som regel ikke noen vei dersom den som kommer føler seg angrepet. Fortell om hva barnet ditt har sagt (men ikke utlever barnet ditt) og spør om det andre barnet har fortalt noe om episoden(e). På forhånd må du fortelle barnet ditt hva du kommer til kontakte det andre barnets foreldre.
Snakk med læreren
Ta initiativ til et møte med barnets lærer og ansatte på sfo – de kan gjøre noen grep som ikke er synlige for deg.
Inviter bølla hjem
Barn som ekskluderer andre kan være barn som kjenner hverandre dårlig. Ved å bli bedre kjent kan bånd skapes og man kan oppdage sider ved hverandre som tidligere har vært skjult. Folk man kjenner er det vanskeligere å være slemme mot.
Er de andre slemme eller har barnet lav selvtillit?
Man skal være uhyre forsiktig med å tillegge noen skyld – enten det gjelder de(n) som mobber eller den som er mottaker. Skyldfordeling trykker folk enda lengre ned i det som allerede er vanskelig og kan forsterke problemer.
I kartleggingen av hvor problemene «sitter» kan man få forløpige svar på hvordan man kan, og skal, jobbe videre. Dersom barnet ditt er redd for å bli avvist vil det være viktig å styrke situasjoner der hun tør ta initiativ overfor andre og gi henne gode erfaringer på at andre vil henne vel. Etterhvert som hun blir styrket vil hun bli mindre følsom for avvisninger.
Barn som surfer uten motstand
Ingen blir voksne uten å kjenne på avvisning eller triste ting, men noen har en bakgrunn som gjør at motstanden fra andre blir vanskelig å takle: De opplever det som dypt personlig. Små barn har generelt dårlig utviklet evne til å skille mellom personlig avvisning og praktisk avvisning. Disse sårbare barna må vi verne og utfordre svakt slik at de kan bygge seg opp og bedre tåle motstand senere. Med motstand mener jeg å tåle å få nei uten å bryte sammen, f.eks når barnet spør om noen vil leke, men får nei. Eller å tåle at ens behov ikke blir umiddelbart tilfredsstilt.
Når det gjelder barna som lykkes med liten innsats: Skap motstand og krev innsats før belønning. La barnet ordne opp i problemer og stå til ansvar for hva hun har sagt.
På et eller annet tidspunkt komme motstand og vanskeligheter til alle. Det er bedre å ha erfart under trygge rammer enn som voksne med liten erfaring.
**
*Kilde: Helsefremmende lokalsamfunn (2012), Nina Sletteland og Ruth Marie Donovan
**
Til slutt: Dette innlegget er skrevet med tanke på barn under 10 år. Har du bemerkninger, må du gjerne komme med dem!
**
~ Lammelårtanker på Facebook ~
Om Anne-Helene
31 kommentarer på “Hva kan du gjøre dersom barnet ditt faller utenfor det sosiale fellesskapet?”
Takk for kommentaren!
Her er jeg!
Sist sagt
 | Wenche Skogheim til Reklame i blogg virker ikke på… |
 | btr til Utdatert ekteskap |
| Norske milf gratis n… til For slike jenter vil vi h… | |
| Ibenholt ungdoms ass… til For slike jenter vil vi h… | |
 | Sylvia til Matkultur på sitt beste: Lefse… |
Lammelårtanker 
Et veldig godt innlegg og her kommer du med mange gode metoder for å løse et ekskluderings problem blant barn og unge! dette er et vanskelig og utfordrende problem, som krever at både lærere og foreldre engasjerer seg og gidder å jobbe for å bedre situasjonen for barna sine.
LikerLiker
Takk for at du mener jeg har noe å tilføre!
Det er godt å høre, for noen innlegg her og der oppleves ikke alltid som mye eller vesentlig.
Det er bra at mange tar opp problematikken i flere miljøer!
LikerLiker
Skal si du er kjapp til å skrive!
På skolen jeg jobber på har vi nettopp gått over på Olweus programmet. et anti-mobbeprogram.
Utfordringer når det gjelder mobbing, er at det ikke er svart-hvitt. Ofte er den som mobber selv offer for mobbing.
Derfor er det viktig at skolen tar tak i krangler og konflikter som oppstår, før det blir til mobbing, altså strukturert og langvarig trakassering av samme person over et lenger tidsrom.
Også bevisstgjøring av hva som er mobbing er viktig del av programmet, sammen med sterk tilstedeværelse av voksne og organiserte aktiviteter.
Blir spennende å gi seg i kast med dette programmet. Den størst utfordringen er å få tid.
LikerLiker
Hehe.. jeg er kjapp når jeg er engasjert og skriver om noe jeg kan.
Jeg tenker at det er viktig at man først og fremst ser barnet og ikke handlingen. Det er viktig at ikke den samme læreren skal representere begge barna, fordi det lett kan føre til at oppmerksomheten blir feil fordelt. Mange som har vært utsatt for mobbing forteller at mobberen fikk mest oppmerksomhet, men at ingenting virkelig endret seg likevel.
I de sakene der mobbingen er mer omfattende vil jeg tro at det jeg nevnte over her kan ha god effekt. Begge elevene bør merke at noen jobber for dem.
Jeg håper du kommer til å skrive noen innlegg om anti-mobbeprogrammet?
LikerLiker
Synes det er flott å kunne inspirere deg, – jeg henter ofte «gnister» i bloggen din. 🙂
Det du beskriver her er meget gode rettesnorer – som passer godt når mobbing eller ekskludering foregår blant de yngste barna.
Det er mye følelser å håndtere når du oppdager at barnet ditt mobbes. Vil oppfordre alle foreldre å ta seg tid til å kjenne på sine egne følelser også, bearbeide dem – og ikke bare fokusere på hvordan barnet har det. Når barn sliter, sliter hele familien.
LikerLiker
Du har rett: Foreldre må ha mulighet til å avreagere, til å være bare seg selv, men dette bør skje uten at barnet får ta del i det. Dersom foreldrene reagerer mye kan barnet trekke seg inn i seg selv og unnlate å fortelle for å skåne den voksne.
Det er mye å tenke på og mange hensyn å ta i dette temaet!
LikerLiker
Du skriver mye klokt og riktig. Ettertenksomt og tankevekkende. Men.
Fra mitt ståsted er det et men, et ganske stort men – og det vår virkelighet.
Min gutt får gjennomgå på skolen og SFO. Ikke eksludert, han blir ikke det, men får litt smådeng og kommentarer. Passer liksom ikke inn i boksen. Når en han har kjent siden han var 1 år som går på trinnet over, sammen med en venn, sleper min unge over skolegården så hele ryggen blir skrubbet opp… da brøler jeg. Jeg brøler til SFO, jeg brøler til læreren og jeg brøler til foreldrene til denne ungen. Hvorvidt den ungen blir mobbet av andre, kan jeg forstå i en ideell verden… men realiteten er at det er meg faktisk knekkende likegyldig. Jeg må passe på og beskytte mitt barn, så må de gjøre det samme med sitt.
Dette var ett eksempel, og ikke førstegangstilfelle… men kosemose og dilldall over lang tid som strekker seg over et skoleår, forstå seg ihjel på jævelunger… vet du… det blir nok en gang.
Det det kanskje er for lite av i norske hjem og på norske skoler og SFOer og sånn, er tydelige voksne som setter strenge regler og har høye forventninger til oppførsel. Igjen – det er for mye som skal forstås og dilles med. Og det tar for laaaaaaang tid. Det eskalerer ofte mye fortere enn man rekker nye nivå av forståelse og kos.
Og ja, i utgangspunktet kan jeg være enig med deg i at man skal ta en prat voksne og bli kjent. Men å invitere bølla hjem?
Seriøst? Skal ikke den som får tyn ikke en gang være trygg i sitt eget hjem? Skal han eller hun måtte forholde seg til plageånden på egen fritid også?
Ja, jeg setter ting på spissen og ja, jeg vet at enhver situasjon er unik. Poenget mitt er bare at man skal være meeeeget forsiktig.
LikerLiker
Jeg har ikke tid til å skrive noe utfyllende nå, men helt kort innpå: Dine eksempler handler ikke om utestengelse som jeg tar opp i dette innlegget. Dine eksempler handler om VOLD og det er noe ganske annet – det har en helt annen alvorlighetsgrad enn det jeg snakker om. Dermed er det også andre tiltak som må iverksettes. Det jeg skrvier om er noen få tiltak som kan hjelpe og forebygge verre ting, helt i starten av noe som kan utvikle seg til en alvorligere form for mobbing.
Jeg skal skrive mer til deg senere, eller kanskje blir det i morgen. Vil bare gi deg en støttende klem om du vil ta imot! Episoden du snakker om er fullstendig uakseptabel!
Takk for svaret ditt!
LikerLiker
Jeg forstår hva du mener, men jeg tror du tar feil. Vi voksne skiller på dette. Barn gjør ikke det. Den ene dagen er det slengkommentarer, den neste er det «vilter lek» og så er det å rope på noen somper fra når de kommer.
Jeg tror «dævelunger» finner det som funker der og da.
LikerLiker
Ja, voksne skiller mellom «mild» utestengelse og vold. For barnet vil begge deler oppleves vondt, men det er likevel gradsforskjeller som styrer hva som kan gjøres.
Barneombudet sier at det er barnets opplevelse som skal være utgangspunkt for skolens handlinger (kronikk i Tønsberg Blad 22.8.2012) og hun påpeker at elever og foreldre har klagerett dersom de ikke er fornøyd med skolens fysiske eller psykososiale miljø. Foreldre kan også klage videre til Fylkesmannen dersom de ikke er fornøyd med skolens svar eller arbeid.
Alvorlig mobbing og utøvelse av vold som du beskriver er ikke noe som enkelt kan løses. Skolen må involveres. Jeg er opptatt av at man bruker de kanalene som er laget for dette, men at man også gjør det man kan på privat basis. Jeg tror ikke problemer løses ved å bare jobbe på det ene området.
Jeg er ikke sikker på hva du mener jeg tar feil i?
Og jeg lurer på om det snek seg inn en skrivefeil? Jeg skjønner iallfall ikke hva du mente med «..og så er det å rope på noen somper fra når de kommer.» Hva menes med «somper»?
LikerLiker
Bra innlegg! Mange bra tanker angående emnet. Jeg har tidligere blitt mobbet over flere år uten at det var noe særlig med voksenpersoner som brydde seg om det. (Sier det ikke for å vekke medlidenhet) men vil få litt frem offerets side (bak lukkede dører). I disse dager så hjelper det ikke lengre å si til læreren at man blir mobbet. For lærerne tørr rett og slett ikke å gjøre noe med det. Det tror jeg kommer av at lærere ikke har like mye respekt lengre… Noe som kommer av at det er dårligere med disiplin. Og at man rett og slett ikke har like mye respekt lengre. Man kommer ikke noe særlig vei.. Et forslag jeg kunne ha gitt til noen som har et barn som blir mobbet, er å finne årsaken. Kanskje barnet har dårlig holdning i utgangspunktet? Det var forøvrig den feilen jeg gjorde. Straks jeg rettet opp holdning og det, fikk jeg automatisk mer respekt av mine medelever. Man må også lære seg å si i fra, at det ikke er å sladre, men at det er for å finne en løsning på problemet. Og så må man ikke minst snakke om det.. Være åpne med foreldre, barn og skole. Samarbeide.
LikerLiker
Hei og velkommen til bloggen min!
Jeg er spent på hva du mener med dårlig holdning i dette tilfellet, kan du utdype?
Veldig bra at du fant din løsning og fikk det bedre! Også bra at du deler din erfaring her, takk for det.
Jeg tror også det er bra for barn å ha flere ben å stå på, å finne noen interesser og tilhøre flere miljøer. På den måten blir en mindre sårbar og har flere «trygge» områder.
LikerLiker
Jeg tror noe av problemet ligger i den norske «enhetsskolen». Jeg tror at foreldres lojalitet overfor lærere og skolen er viktig. Men en slik lojalitet krever at foreldre har mulighet til å velge skole for ungene sine. Dersom de voksne står sammen, har man en helt annen mulighet til å endre barns negative oppførsel. Men det vi stadig ser i dag, er et trekantdrama mellom elev, foreldre og lærer, og da kommer vi ingen vei.
Dessuten:De aller fleste barn i Norge i dag er nødt til å gå på sin nærskole, og har ikke mulighet til å skifte skole eller klasse dersom det oppstår problemer. Voksne som ikke trives på jobben, har mulighet til å søke seg en anne jobb. Unger flest mangler denne muligheten.
Ellers er jeg veldig enig i innlegget ditt, lammelåret! Å støtte utviklingen av barns selvfølelse er den aller viktigste jobben!!!!!
LikerLiker
Enig med deg i at det er viktig å jobbe sammen med skole og andre foreldre. Det er også viktig at vi gjør læreren til en autoritet, vi som er foreldre til skolebarn.
Det ligger mye læring i å omgås samme mennesker i en årerekke (som å gå i samme klasse). Ikke alle steder er det mulig å skifte klasser og skoler, fordi det ikke finnes skoler nok. Jeg har tro på å jobbe der problemet sitter.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Derfor er ikke dette en Mammablogg mot Mobbing « Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Skoledropperes bakgrunn og dysfunksjonelle hjem: Kan vi gjøre noe? « Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Psykisk helse – så mye mer enn sykdom! Le litt da! | Lammelårtanker
Hei, jeg søkte litt på Google ang ekskludering og skjult mobbing i fritiden og jeg fant bloggen din., Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, og jeg har ei datter på 8 år som opplever å bli ekskludert av noen skolevenninner på fritiden. Hun får ikke lov å leke sammen med de og de går fra hun. Jeg var vitne til det selv engang på bussen jeg og min datter møtte på to stykker fra klassen hennes. De var overlegne og satt og hvisket. Min datter sank imellom setene og dro hetten over hode og begynte nesten og gråte. Det er hun samme jenta fra klassen hver gang hun ikke får være med de og leke, men alltid noen andre som er med hun jenta eller de samme. Jeg har skjønt det er hun ene som påvirker de andre og som styrer og regjerer. Jeg har tatt opp med foreldre og til ingen nytte. Det er også sluttet og komme besøk til min datter og vi ser de andre finner på ting i lag og de er ute og leker, men min datter er glemt. Jeg har kontaktet læreren deres i håp om hjelp. Og dersom jeg ikke er fornøyd med skolen svar eller arbeid så kan jeg vel ta problemet videre til Fylkesmannen. Skjult mobbing er av verste sort.
LikerLiker
Hei Kristine! Velkommen hit!
Dette du forteller høres ikke bra ut.
På noen skoler arrangeres det vennegrupper. Meningen er at barna skal bli bedre kjent med noen de leker mindre med eller ikke kjenner. Grupper settes sammen av foreldrekontakter og lærer og en familie har ansar for å invitere gruppa en gang. Det er gjerne grupper en gang i måneden og gruppene består av ca fem unger, jenter og gutter. De er bare med hverandre hjem etter skolen og spiser og leker en stund. Når ungene hentes er det meningen at foreldrene skal bli igjen en stund for å være sosiale. Kanskje en slik ordning kan fungere hos dere?
Har du forsøkt å invitere en av gjengen? Kan være at det fungerer bedre enn å prøve på inkludering av alle?
Det er vanskelig når foreldre ikke er åpne for at sitt barn behandler andre dårlig, men ikke gi opp. Det er så viktig at slike ting blir tatt tak i!
LikerLiker
Takk for svar. De er seks jenter i klassen hennes som gikk i barnehagen i lag og alle de er også nabo med oss. Det var akkurat slik som du beskrev og jentene har alltid vært sammen spleiset, derfor er det så vondt når de ikke vil leke eller kommer på besøk mer. Jeg har tatt opp problemet med den andre foreldre og han har observert det selv. Han skal prøve og oppmuntre datteren sin og jeg håper jentene kan finne tilbake til hverandre igjen. Men foreldrene til hun andre venninna deres når jeg ikke frem til. Jeg har kontaktet læreren deres og jeg håper hun kan ta opp problemet med deog kanskje de begynner og bry seg mer. Datteren min har ei annen venninne i klassen deres som hun ble kjent med i første klasse og det hender de to leker sammen, men hun er ikke nabo med oss.
Det er vanskelig for min datter når jeg har lært at hun skal inkludere og være lojal.
Disse jentene har kjent hverandre lengst.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Forebygger du ekstremisme? | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Høydepunkt | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Triksene som gir bursdagsgjester | Lamme Lår
Tilbaketråkk: Ta vare på restene! | Lamme Tanker
Tilbaketråkk: Er barnet mitt en mobber? | Lamme Tanker
Tilbaketråkk: Best i september | Lamme Tanker
Tilbaketråkk: Slett meg hvis du er uenig | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Eksklusiv blogg | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Kast mobberen ut! | Lammelårtanker
Tilbaketråkk: Hva kan du gjøre dersom barnet ditt faller utenfor det sosiale fellesskapet? - Nellybelly
Tilbaketråkk: Lefsesmøring på et lunt kjøkken | Lammelårtanker